Jeg lover alltid så mye, for jeg er typisk ja-menneske. At jeg kommer på jentefesten, at jeg selvfølgelig skal bli med på konsert, at jeg blir med ut – klart jeg blir med! Jeg skriver til og med hjerter i meldinga, bare for å understreke at dette blir bra. Jeg er alltid klar for moro i tankene, men så var det den der elvindelige dørstokkmila da..
I går kom Vesla hjem fra hybel-land. Sliten, og med bustete hår, en koffert som hadde tatt kveld på turen, og som sikkert veide mer enn henne selv, og det der blikket som sier: “Nu e æ møkke-lei hybel-land og vil bare være hjemme!” Da var det løpet kjørt. Den festen? Den konserten? De venninnene som hadde gledet seg til å se at jeg endelig forlot sofakroken? Vel… de fikk klare seg uten meg.
Vesla og jeg laget heller taco hjemme, og så en koselig film. Riktignok hadde Vesla så mye å fortelle at jeg like gjerne kunne sittet med åtte skavlende venninner, og filmen fikk jeg med meg lite av. Det ble nok sagt like mye hjemme, som på jentefesten. For meg ble det en perfekt kveld med ett av favorittmenneskene mine.
I dag hadde jeg de beste intensjonene. Jeg skulle jobbe bare noen få timer før jeg skulle hjem å lufte hunden. Så skulle jeg slappe litt av før kveldens store fest med venner. Nå er klokka blitt sein ettermiddag, og jeg sitter fortsatt å diller på kontoret. Ingenting av det andre er gjort. Fra å ha vært super klar for litt sosial tilpasning, er jeg der at sofaen hyler etter meg. Den er blitt min store kjærlighet. Men så er det det der med løfter da! Har jeg lovet å komme, og takket ja, da drar man. Dessuten er jeg jo livredd for å gå glipp av noe morsomt, og morsomt blir det garantert!
Det er vel bare å komme seg i gang da!
Jeg innser jo at jeg har surret bort så mye tid, at det blir begrenset med tid til me-time før jeg drar, men herlighet! Jeg er kommet i den alderen at det ikke finnes nok remedjer for å bøte på tidens tann uansett. Forfallet er et faktum. Det eneste som må prioriteres er en tur i dusjen, for man trenger ikke å lukte som en 100 år gammel museumsgjenstand selv om man ser ut som en!
Det er slitsomt å være introvert, for jeg vil jo være den som får en energiboost når jeg er sammen med andre. Jeg elsker jo mennesker!
Men én ting er sikkert: som introvert kan jeg si at uansett hvor jeg ender opp, så blir det i godt selskap, for jeg elsker å være i mitt eget selskap.
God helg!
