I dag var det dags for den store folkefesten for skiglade Bodøværinger. Da gikk Marcialonga Arctic Race av stabelen, og for en folkefest det ble!

Vi var tidlig ute for å sikre oss god plass. Dette ville vi ha med oss. Mens vi stod der kom det to unge jenter som var utrolig ruset og tenkte de kunne gjøre som de ville. Det ble riktig utrivelig til slutt. Da måtte mor hente frem «sint stemmen» og be de forlate. Jeg fikk trykket to telefoner opp i trynet og filmet, mens jeg kjeftet, men jeg ga med helv..! De kan filme meg så mye se ville, jeg står fjellstøtt i avgjørelsen min uansett. Men jeg ble jentesur ++

Når jentene forlot, fikk vi nyte rennet. Det var et nydelig vær og utrolig bra stemning. Folk hadde virkelig møtt fram for å lage liv og røre.


Eliten gikk 46 km, og vi så de på storskjerm underveis i løypa. Selv om det tidlig ble klart at  Thomas Ødegaarden kom til å vinne, var det skikkelig artig å heie de i mål, og det var et skikkelig kult og artig målområde. Skulle bare vært fullt med tørrfisk.

Selvsagt ble det bilder av vinneren ,men det måtte jeg få fra venninnen, for jeg var så opptatt av å heie!

Alt i alt et supert renn og masse morsomt! Gleder meg faktisk til neste år!

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte i dag. Joda, jeg vet det. Jeg skal le og kose meg, mens jeg strigriner litt innvendig. Jeg har nemlig vært på sykehuset i går.

Alle damer bør klemme jevnlig på puppene sine, kjenne etter at de ikke har endret seg siden sist. Da mener jeg ikke endringer grunnet tyngdekraften, men om man kjenner noe forandringer eller kuler inni puppen. Det har jeg gjort i mange år, og for noen dager siden kjente jeg nettopp en liten kul. Eller var det en kul? Jeg ble veldig usikker. Jeg kjente i alle fall noe som hadde forandret seg. Jeg kjente og klemte, og ble mer og mer sikker på at noe var det. Da var det bare å oppsøke helsevesenet.

Etter runde med leger, sykehus og undersøkelser var jeg tilbake i går, og fikk diagnosen “Gud, så hysterisk du er!» Altså super-frisk.
Lettet og glad spratt jeg ned trappene på sykhuset, og bråstoppet. Jeg ble alt annet enn glad da jeg så bilen min. På frontruta lå det nemlig en gul lapp, og jeg kan ikke fordra gule lapper! Det verste var at jeg hadde betalt parkering i tillegg. Jeg ringte opp parkeringsetaten sporenstreks, for nå skulle de jammen få høre leksa!

Jeg startet med å forklare at jeg hadde betalt parkering, og hadde kvittering, så denne gangen kunne han få den gule remsa si tilbake. Han spurte hva det stod at jeg måtte betale, og da jeg hadde sagt summen, spurte han om jeg mente jeg hadde parkert lovlig?

Jeg skjønte instinktivt at her måtte jeg umiddelbart jekke meg ned., for nå var jeg åpenbart på tynn is. Jeg hadde faktisk parkert på en handikapp plass.  Jeg bedyret at jeg ikke hadde sett det, og var veldig lei meg for det. Jeg var på nippet til å tilby meg å betale dobbel bot siden jeg hadde vært så svimete, men han sa det holdt å betale den ene.

Så her sitter jeg da. Noen høvdinger har gått til helsevesenet de siste dagene, og ytterligere en høvding gikk til parkerings etaten. Jaja, jeg får trøste meg med at jeg i det minste gjør en god innsats i å holde Bodø kommune unna ROBEK-lista med alle parkeringsbøtene mine.

Så til alle dere flotte damene og menn rundt om, klem på puppene dine neste gang du er i dusjen eller har lagt deg. Kjenn etter at alt er som det skal, og finner du noe eller er usikker, er det bedre å gå til legen en gang for mye. Bare husk å se etter hvor du parkerer, ellers kan det koste deg dyrt det også.

Jeg lovet meg selv et nytt og bedre liv når jeg var ferdig med årsoppgjøret, og bestemte at jeg skal ut å gå hver dag fremover. Da teller det ikke at jeg går til bussen, eller stikker ut av kontoret for å få meg en sjokkis, jeg skal ut å gå for å gå. Så langt har det gått greit. (Tok du den?), men i dag butter det i mot.Det har nemlig vært en usedvanlig hektisk uke så langt, og jeg har masse unnskyldninger på lager for å slippe.

  1. Sofen blitt mer nedsittet på en plass. Jeg burde kanskje sitte på de andre plassene for å gjøre den jevnere.
  2. Jeg trenger å utvide min kompetanse så det er på tide med et studie på innsiden av øyelokkene mine.
  3. Jeg har ikke brukt viaplay i dag, og jeg betaler for abonnementet og BØR få noe igjen for pengene!
  4. Bikkja har spist turbuksa mi!
  5. Jeg finner ikke matchende sokker.
  6. Småfuglene bråker så mye at jeg får vondt i hodet.
  7. Bikkja har vondt i pelsen.
  8. Det er litt for fullt i vinstativet mitt, jeg må få unna litt der.
  9. Jeg tror jeg blir stalket av skyggen min.
  10. Skoene ligger igjen i skogen etter gårdagens tur.

Neida, jeg skal ikke bruke disse argumentene. Jeg skal ta meg sammen, få på meg den andre turbuksa, og skoene som mirakuløst nok står i gangen, så ta med ut med det varkre pelstrynet mitt på tur. Det som er så bra, et at etterpå trenger jeg ikke en eneste unnskyldning for å legge meg på sofaen i stabilt sideleie med en sjokkis og et glass vin, for det har jeg ærlig fortjent! Det beste er at bikkja flater rett ut etterpå, hun også!

Det er så varmt her i Bodø nå, at om været holder seg når Marcialonga Arctic ski race skal arrangeres på lørdag, kan det tenkes at publikum står å ser på i ført sommerkjole, småsko og halvstrømper. Her leveres virkelig påskeværet for tiden, det er nesten på grensen til en middels nord-norsk sommerdag. Publikum kommer ikke til å stå med varm kakao i koppen, men heller iskaffe og paraplydrinker, mens de heier på deltakerne. Eneste jeg bekymrer meg for, er at vi bruker opp det fine været før påska kommer.

Men altså, Marcialonga Arctic ski race. Nå snakker vi! Bodø skal by på en skifest utenom det vanlige. En fest som kan skilte med både urbane omgivelser og det beste nordlandsnaturen har å by på. Løypa er utformet for å være tilgjengelig for alle – fra den alminnelige skientusiast til eliteutøveren. En høydeforskjell på hele 850 meter sørger allikevel for at det blir en tøff og fair konkurranse.

Men det skjer ikke uten et aldri så lite skjær i sjøen. Den lengste løypa som egentlig skulle være 42 kilometer, er nå lagt om slik at den blir 46 km. Det er fordi det er litt trøbbel med varmt vær og lite snø. I tillegg kollapset den ene broen løperne skulle passere. Takk og pris for at den kollapset før løpet da, for tro den katastrofen hvis det hadde hendt mens det var masse løpere på vei over?  Jaja, Bodø hadde definitivt kommet på verdensnyhetene om ikke annet. Alt for økt synlighet.

Jeg er litt spent på preppingen før start. Er det skismøring eller solkrem som blir viktigst hvis været holder seg?

Skiløperne skal ankomme mål i sentrum, og jeg har absolutt planer om å få det med meg, men jeg regner med at når skiløperne først krysser målstreken, er det ikke snø som spruter, men slush og sølevann med mindre værgudene finner ut at de skal senke kvikksølvet på gradestokken litt, og gi oss litt skikkelig snø.

Heldigvis er det meldt minusgrader på fredag, selv om godværet er tilbake igjen lørdag. Da er det en viss sjanse for at det blir et skikkelig vinterskirenn slik at ikke løperne er usikre på om de ikke heller skal møte opp med vannski!

Her er snøen kommet på plass i sentrum. Jeg håper de har tenkt bærekraft slik at den er kortreist i det minste!

Kjære lesere, la meg skildre virkeligheten til en hardtarbeidende alenemor med en lat og obstanasig tenåring, og la oss være ærlige, deling av husarbeid er ikke noe den håpefulle ofrer en tanke. Det siste som er på hennes “to do- listen”, er husarbeid. Hun tar heller straff og er uten penger, internett og andre privilegier, før hun vurderer om hun skal gå ut med søpla. Det sier sitt.

Husarbeid er ikke mer lystbetont hos den hardtarbeidende og ikke minst selvoppofrende alenemoren som må streve seg gjennom elendigheten dag etter dag, og det kjennes ut som livet går i loop mellom klesvask, matlaging, støvsuging og rydding. Do, do, do and then repeat!

Du vet den følelsen man får når man åpner døren og ser det som kunne vært en koselig stue, men som nå ser ut som en scene fra et post-apokalyptisk mareritt. Det er en blanding av skitne sokker, klær, sminke, tallerkner og glass. Hva skjedde med den fredelige atmosfæren fra interiørmagasinene som jeg drømte om? Vel, det virker som drømmen gikk over til et mareritt. Tenåringen var hjemme først!

Du tenker vel gjerne at så ille kan det da ikke være, og at dette er voldsomt overdrevent, men la meg forsikre deg; Dette er min virkelighet.

En alenemor med bikkje i huset må håndtere støvsugeren 24/7. Det føles som å slåss mot en horde av støvmidd som bare venter på å invadere hvert eneste hjørne av huset ditt om og om igjen. Det er som om støvet formerer seg i løpet av natten og hybelkaninene blir så store at de glefser etter tærne dine når dagen gryr.

Også badet.. Her må man bane seg vei blandt et tonn håndduker og skitne klær som ligger strødd, bare for å finne en vask som er fylt til randen med sminke, dekorert med sminkerester og tannkremklyser i servanten. Det er som om hver eneste såpestripe og hver flis har inngått en hemmelig pakt om å ta livsmotet fra deg når du kommer inn.

Også klesvasken. Den jæv.. klesvasken. For alenemoren er det som om det etter hver klesvask som fullføres, fødes to nye hauger av klær som straks krangler om oppmerksomheten. Hvordan kan en tenåring produsere så mye skittentøy i løpet av en uke? Jeg tror hun har dobbelt sett med tøy på seg til en hver tid, og bytter minst tre ganger om dagen.

Samma det! Husarbeid er mitt ick! Jeg bare lukker øynene og drømmer meg bort til mitt kommende designer hjem, til tross for at lukta fra søpla tidvis river i nesen og kjøkkenbenken ikke er synlig mellom halvspiste brødskiver, tomme nuddelbokser og alle femten smørknivene som kreves for å smøre ei brødskive.

Det er da mor kryper inn i sin egen lille boble og ignorerer alt som heter husarbeid. Ja, du hørte riktig. Noen ganger er det bare bedre å lukke døren til rotet, tenne et duftlys som gjør at du tror det er reint, og late som om kaoset ikke eksisterer. For hvis du ikke ser det, så er det ikke et problem, ikke sant? (La oss bare glemme problemstillingen når du plutselig innser at du ikke har rene sokker igjen, for når ungen er fri for rene sokker, tar hun dine.) Jeg lever lange perioder i den ytterste fornektelse av realiteten. Det er min overlevelsesmekanisme. Min superkraft!

Den siste tiden har mye av spalteplassen hos avisene vært viet trusselen fra øst, og det har vært gitt advarsler om at det er en reell fare for krigshandlinger i vår bakhage. Selvsagt har det gitt meg en guffen følelse i magen, og jeg fortrenger tanken så godt jeg kan. Jeg mener nemlig vi ikke noen sjanse til å forsvare oss om noe skjer, siden vi er strippet for forsvar, og derfor vil vi være avhengig av NATO. At vi er i en slik situasjon kunne jeg skrevet mangt og mye om, men det skal jeg stå over.

Norge er uansett strategisk plassert for NATO, fordi herfra er Russland innen rekkevidde. I tillegg er vi da et yndet mål dersom trusselen skulle bli alvor for om vi blir slått ut, må NATO ha baser lengre unna. Men det er da en legmanns tanker. Siden jeg ikke er en “glaaset er halv-fullt tenker” når det kommer til dette, gir overskrifter som dette skikkelig klump i magen.

Når det er NATO-øvelse i Finnmark, og Dagbladet server følgende reportasje, tenkte jeg at nå går fastboende ut med at de er bekymret for om en NATO-øvelse nå kan oppfattes som en provokasjon, og det har jeg full forståelse for. Jeg kjenner også litt på den.

Men; Assumption is the mother of all fuck ups…

Da jeg klikket inn på saken viste det seg at det var reindriftssamer som var bekymret for at øvelsen vil gi store inngrep i reinens naturlige habitat, og hvilken påvirkning det vil ha på den enkelte reinen. Siden jeg nesten var forberedt på krig, ble jeg utrolig lettet på egne vegne, men ble sittende å gruble litt for meg selv.

Selvsagt må ikke dyrene lide overlast unødig, og uten øvelse i området slipper de den belastningen, samtidig som vi ikke provoserer dragen i øst. Er det ikke lurt å bare sitte stille i båten da?
På den andre siden vil jeg ha forsvar dersom trusselen blir reell, og jeg vil at de som skal forsvare oss vet hva de skal gjøre, og da må de øve. Skal vi da si at målet helliger middelet og si at den reinen som ikke takler det må bøte med liver for the greater good? Skulle det da provosere dragen i øst, så ville det vel gjort det på sikt uansett, så det er vel bedre å være forberedt på det enn å bli tatt på senga? Det blir jo å blø uansett hvilken fot man skyter seg i liksom.

Jeg er himla glad vi har det så trygt og godt som vi har det her til lands, selv om jeg tar advarslene på ramme alvor også.

I dag har det vært nok en nydelig dag  med masse vårstemning. Sola skinte fra skyfri himmel og det var masse plussgrader på gradestokken. Jeg tror nok ikke vinteren helt har gitt opp ennå, men jeg takker for hver dag den glimrer med sitt fravær.

Daisy fikk virkelig sansen for å kjefte på skjærene som samlet kvister til redene sine. Hun hadde nok bra lyst å løpe etter de, men måtte nøye seg med å bjeffe litt.

 

Jeg husket at redene til skjæra er et værtegn for hvordan sommeren som kommer blir, så jeg ble litt spent på hvilken sommer vi har foran oss.

Hos NRK fant jeg ut at det kommer til å bli en god sommer. Hvis skjæra bygger redet sitt langt nede, så blir det en varm sommer. Og det var jo langt nede da, eller.. ?

Men i AN fant jeg det motsatte. Der stod det at når skjæra vil ha det luftig blir sommeren fin. Ja, det kan jo virke som redene ligger luftig til også. Dette var sannelig ikke enkelt.

Jeg skal konkludere med hvem som har rett når sommeren er over, dessuten er jo redene på bildet rimelig midt på treet, så kanskje det da blir en middels god sommer? Det vil uansett bare tiden vise, og frem til da skal jeg definitivt nyte de fine dagene vi får.

 

 


Altså, nå leveres det her Nord. Det er det ingen tvil om! Sola skinner, snøen smelter, det er joggesko-føre og pluss grader på gradestokken. I tillegg er det helg. Hva mer kan man begjære?

I dag har jeg fått rekreasjon for såre øreganger. Det er bare jeg og Daisy som er hjemme, for etter en ukes vinterferie hjemme med mamma’n sin, dro Vesla på harryhandel med Lille Storebror. Det ble en kjærkommen stillhet i huset. Ingen TV, ingen skravling, ingen musikk, bare fred og ro. Det ble så stille at jeg hørte ekkoet av stillhet i hodet mitt. Jeg måtte ut!

Tenk å være så privilegert at man har dette rett utenfor huset sitt? Jeg kan gå usjenert og tenke mine egne tanker uten å treffe spesielt mange mennesker. Jeg er overlatt helt til meg selv, og kan bare tusle rundt i min egen verden. Eneste jeg hørte var fuglekvitter, og det var kjærkomne lyser. Nå våres det omsider her også!

Daisy var nok litt mer skeptisk til turen. Hun var ikke overdrevent fornøyd med å måtte ha genser på, men hun har mistet så mye pels at matmor tok ingen sjanser. Det hjelper ikke om bikkja sturer, for vi måtte ut å nyte det nydelige været.

Det er på slike dager jeg tenker at livet leverer i fullt monn!

Vesla har hatt vinterferie denne uka, så i helga var heimen fylt med tenårings jenter, og jeg husket plutselig på hvorfor det var gøy å være tenåring. Masse knising og fnising, og minimalt med søvn. Sminking og TikTok dansing. Jentene laget masse herlig mat mens de delte intime betroelser som mor i variabel grad av entusiasme overhørte. Skikkelig jente-helg med andre ord.

Da de andre jentene dro, hadde både Vesla og mor behov for å trekke seg tilbake for å samle litt energi, før vi fortsatte å kose oss. Vi unnet oss å dra ut å spise på onsdag, og så ble det godis og serie når jeg var ferdig med kveldsøkta på jobb. Vi endte med godteri og is, for de har fått en ny is med hockeypulver. Det var ikke så godt som jeg trodde, og prisen jeg har fått betale er mer enn overskudd av kalorier og en pen slant med penger.

Det var UTROLIG lite lurt å teste ut is midt i uka når man er laktoseintolerant. Det betyr at det ble lite søvn og mageknip så det holder.  Så sinnsykt urutinert, rett og slett. Selvgjort er velgjort, men sånn går det når man motstår alt utenom fristelser.

I går var årsoppgjøret ferdig, og endelig kan jeg puste igjen. Da ble det tid til en dag høstferie på mor også, og så langt har vi brukt dagen til å lage TikTok! Nå et mamma gått viralt! Det blir kult.

Hva det resulterer i er ennå åpent, men vil dere følge, er dere hjertelig velkommen!

 

 

 

Av og til får jeg lyst å prøve nye ting. Tidligere var det mye fart og spenning, men nå er jeg blitt litt bedagelig av meg, så det jeg prøver er gjerne lavt hengende frukter. Det må være enkelt, og ikke evigvarende prosjekter.

Nå var det akryl maling på lerret.


Kanskje ikke rette tiden, men høsten er den visuelt vakreste årstiden, så da ble det det jeg prøvde meg på.
I tillegg prøvde jeg meg på å gjenskape en vinternatt. Noen Picasso gikk nok ikke tapt i meg, men det ga meg en merkelig ro å sitte å kline med malingen. Alltid fint å prøve noe nytt enten man er 10 år eller 52!