I mitt hode ramler det ofte inn gode ideer på hvordan jeg kan forbedre hverdagen min, eller løse utfordringer som måtte dukke opp. Ofte er det kreative og godt gjennomtenkte planer som legges, men jeg lykkes ikke like godt med gjennomføringen. Resultatet er ofte langt fra så profesjonell som planskissen tilsier at det burde være. Jeg bruker å begrunne dette i at jeg mangler en del ferdigheter på å være handy, men er det egentlig hele svaret?

De som kjenner meg, vet jo at jeg er svær til å starte opp prosjekter som ikke blir helt avsluttet. Jeg kommer nesten i mål, men snubler på mållinjen. I håndarbeidskurven min ligger tre gensere som nesten er ferdige. For to år siden la jeg folie på kjøkkendørene, og ble nesten ferdig med alle. Jeg tok en uke ferie før jul for å rydde i bodene oppe, og er nesten kommet i gang. Jeg skulle skrive bloggen planmessig, og fikk gjennomført nesten som planlagt. Hele tiden er det nesten, men ikke helt.

Kan det være at jeg mangler stamina? Er jeg rett og slett ikke utholdende nok til å få gjennomført det jeg vil, eller vil jeg kanskje for mye? Eller mangler jeg ganske enkelt mental utholdenhet?

Jeg blir ofte styrt av ytre motivasjoner når jeg skal gjøre noe. Jeg vil ha det penere i hjemmet mitt. Huset skal alltid være ryddig. Hobbyene skal pleies og blogginnleggene skal publiseres etter en plan. Vellykket! Det er det jeg vil fremstå som. Da burde det motivere meg til å stå på og gjennomføre, men det er bare ikke nok. Det er ikke lystbetont, og belønningen står ikke i forhold til innsatsen.

For at jeg skal komme helt i mål, og levere det som for meg er bra nok, trenger jeg en indre motivasjon. Indre motivasjon gir meg mestringsfølelse, og selvtillit. Jeg er avhengig av det, og når jeg er indre motivert, er jeg fokusert og seig. Da fullfører jeg. Da blir alt helt gjennomført.

For å få bedre mental utholdenhet, må jeg trene hjernen min til å ikke kreve øyeblikkelig belønning, overstyre hjernens forkjærlighet for øyeblikkelig belønning. Så det er ikke stamina jeg mangler, men motivasjon! Hvis jeg bare utvikler min mentale utholdenhet, er det ikke grenser på hvor mye jeg kan få gjennomført, men har jeg motivasjon til det?

 

 

Nå er det ingen tvil i følge de håpefulle. Jeg er blitt skikkelig influenser og villig til å gå langt for å fremstå som vellykket, dog uten hell i følge de ovennevnte. Jeg er i følge ungene, absolutt verste sort!

Nå bør jeg altså fronte både Kvinneguiden, Se &Hør og siste som jeg ble kjent med i dag, Side2.no. Det ble servert påstander om at jeg er villig til å gå langt og lengre enn langt for spalteplass. I går kastet jeg klærne, og i dag planlegger jeg å ta ytterligere et steg mot stjernene.

Mor skal nemlig legge seg under skalpellen! Nå er det hverken pupper, mage eller rumpe som skal til pers, men noen øyelokk som snart er så tunge at de soper i bakken mens jeg går. Vi snakker ikke senkende, tunge og sensuelle øyelokk, her snakker vi så tunge at de må løftes med lift! Ikke facelift, men sånn man leier inn når man skal male et høyt hus.

Når sant skal sies er det overhode ikke en kosmetisk operasjon, men irritasjon i sidesynet og hodepine. I tillegg presses vippene inn mot øyeeple og gjør at jeg stadig har røde og irriterte øyne. Når vippene kommer inn i øyet, får jeg maskara på øyet, og tårene renner som en foss. Fler enn en gang har jeg gått rundt som en klovn med sminke bare i halve ansiktet etter en tåreflom, og det er ikke direkte vakkert. Nå blir det altså historie. Her skal det fikses.

Jeg gruer meg som en liten unge, og er litt redd faktisk. Jeg har nemlig hatt en alvorlig reaksjon på bedøvelse tidligere, og det medførte et hjerte som gikk fullstendig bananas. Det er ikke tvil om at jeg har veldig lyst å avlyse hele greia, men jeg skal nok ta meg sammen og gjennomføre. Jeg måtte ringe klinikken og avklare at jeg er allergisk mot adrenalin og sa at jeg gruer meg litt. De lovet at de skulle ta hensyn til det, og passe godt på meg. Det hår nok veldig bra.

Tilbake til de håpefulle. De har ingen tro på at jeg blir ung og lekker etter dette. Faktisk kommenterte Storesøster tørt at min høye alder tatt i betraktning burde jeg forandre stillingen min på museet. Jeg burde bli satt i monter og brukes som severdighet. Det er fra dine egne man skal ha det.

Jeg sitter hjemme nå, og øver på duckface, for jeg har en plan. Snart skal jeg og duckfacen pryde de fleste forsider i alle media. Jeg skal bli midtsidepike på Internett!

Det blir en innertier og topp 10 på blogghistorie tvert, for nå har jeg alt kastet klærne og skal få fikset på utkikksposten. Bedre kan jeg ikke tenke meg at det blir.

Øvelse gjør mester! …eller?

Året ble altså ikke gammelt før jeg gjorde en stor tabbe. Vi snakker bunnsolid tabbe. Neida, det var ikke uventet at det ville komme, men det var uventet at jeg var så til de grader urutinert.

Jeg la i dag ut et sørgelig innlegg om julepynten som ved et uhell havnet i julepynt-himmelen mens jeg ryddet bort jula. Hemmeligheten er at innlegget ble skrevet seint i går. I innlegget la jeg ved et bilde av min flotte stue. Det ble for øvrig veldig bra. Innlegget ble postet  i nattens mulm og mørke, med publiserings tidspunkt frem i tid, nærmere bestemt kl 06.00.

Jeg bruker ikke å sjekke innleggene på PC, men da jeg kom på jobb, skulle jeg sjekke om innlegget var postet som forventet. Jeg åpnet forsiden og gikk inn på innlegget. Synet som møtte meg fikk skam-rødmen i kinnene mine og kaffen gikk rett i vranghalsen.

Stua var ryddig og fin. Ja, til og med vinduene var rene. Faktisk altfor rene. Det var der jeg så det, speilbilde av meg selv. Der stod jeg i all min velmakt og knipset bilde av stua mi. Speilbilde viste buksa halvveis nede på rumpa mi, så både truse og hengemage var til offentlig beskuelse. Det var ikke direkte flatterende for å si det sånn.

Det måtte bort!

Aldri har jeg vel hamret mer løs på tastaturet for å få fjerne bildet og legge inn et nytt. Dette var direkte ydmykende, og jeg takket min skaper for at innlegget ikke var delt av noen. Tenk at jeg i alder av 50 år driver å viser truse og hengemage i full offentlighet? Også en så elementær tabbe da, det å ikke ta høyde for refleksjon fra vinduet.

Her snakker vi virkelig «blogger gone wilde»! Never mind, Jeg blir sikkert å gjøre verre ting engang, og mamma sa alltid at om hundre år er all ting glemt. Bare synd hun ikke visste at det som legges ut på nettet har en tendens til å bli husket..

Jeg vet faktisk ikke om jeg skal juble eller gråte. Jeg tror jeg har litt lyst til begge deler.

I dag måtte jula trekke seg tilbake. Nå vil jeg ha orden og struktur, og gleder meg masse over at det går mot lysere tider. Jeg har ikke mørketidsdepresjon eller noe sånn, men jeg gleder meg hinsides mye til vår og sommer. Det er den beste tiden av året. Det er jo ingen grunn til hverken sorg eller glede av den grunn, her var det heftigere krefter i sving.

Jeg bestemte meg for å sortere julepynten etter hva jeg setter mest pris på, og pakket alle de skjøreste duppedittene i en egen eske som skulle ligge ned i en annen eske. Til neste år skal det være en lek å pynte til jul. Det tok sin tid, men omsider ble jeg ferdig. Eneste som gjensto var å bære eskene opp på loftet. Jeg har sikret bunnene med skikkelig pakke-tape, så det burde være sikkert, men de var så tunge at jeg måtte få hjelp til å bære de opp.

Min forbannelse er jo at jeg alltid har det så himla travelt, så jeg røsket med meg mitt plastikk-fantastic-tre og begynte å bære opp. Så tok jeg første eska med pynt opp, og så kjente jeg på den andre. Nei, den var for tung.

Jeg fikk heller bære opp det tyngste i eska først, sånn at jeg fikk opp resten etterpå. Jeg nappet tak i den øverste av «små eskene» og snudde meg. Jeg skjønte at noe var galt umiddelbart.

Jeg registrerte men rakk ikke å handle. Kjente at eska var i ubalanse på en måte. Noe var rart, og i neste sekund singlet det i glass rundt meg. Jeg hadde glemt å forsterke bunnen i den eska med den fineste julepynten jeg er mest redd for. Snakk om fe-hau! Det var glass-skår over alt.

Jeg ropte noen eder, og begge jentene kom løpende lettere forvirret og så elendigheta. Snuppa tok ansvar for hunden og Vesla løp og hentet slippersene sine så jeg slapp å bevege meg mellom alt glasset.

På gulvet lå de fine skattene mine fullstendig ødelagt. Alt var knust i 1000 biter .  Selvfølgelig var sorgen stor over tapte skatter fra min barndoms-jul, men det er stort MEN! JEG KAN KJØPE NY JULEPYNT! Det er grunn til jubel. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å ikke kjøpe mer pynt før noe ble kastet, og i år ga jeg bort én eske, og knuste da en annen. Det betyr at jeg kan kjøpe masse ny pynt til neste jul, uten å ha et snev av dårlig samvittighet. Jeg tenker det er et stort plaster på såret.

Nå er huset rent og pent igjen, og jeg er klar for å ta fatt på hverdagen, men jeg tror jeg skal ut kjøpe julepynt til halv pris i morgen.

 

Da er det over og ut med jula! Jeg orker ikke mer jul før neste desember. Jeg vil ha huset mitt tilbake, og kontroll i kaoset. I morgen er det hverdag igjen, og jobben kaller. Da er det best at alt «jule-stasjet» er unna vei, slik at fokuset kan være der det bør være. Det blir godt etter 16 dager med ferie. 16 dager er definitivt litt «over kill» etter min smak.

Denne jula har vært den roligste og mest avslappende jula på mange år, men du verden så deilig det har vært. Jeg merket ikke hvor sliten jeg var, før jeg begynte å slappe av, men nå er jeg uthvilt. Ja, nesten på grensen til lat!


Selv om det har vært mye avslapping, har det gitt mange fine innskudd i minne-banken. Mye tid med familien. Festlige lag med gode venner, og tid til litt bøker. Rett og slett deilig.

Nå er det likevel tid for å vende tilbake til striskjorta og havrelefsa. Det er slutt på høytid og moro, og jeg er klar for å få tilbake struktur på dagene.

Tenk at jeg er så heldig at jeg kan gi fullstendig blanke blaffen i hjemmekontor! Endelig kan jeg påberope meg at jeg må være fysisk til stede på jobb, for å få utført jobben min. Hjemmekontor er ineffektivt under årsoppgjøret, og jeg synes denne runden med hjemmekontor har vært ekstra kjip. Jeg har ikke fått til å strukturere dagene på en god måte. I tillegg er jeg rett og slett lei av å være hjemme hele tiden. Jeg trenger impulser fra noen andre enn den nærmeste familien. Jeg er ganske sikker på at alle her hjemme føler at nå er det nok familie-selskap for en stund.

Nå sitter jeg her og blogger om hva jeg planlegger å gjøre, men av det blir ikke mye gjort. Utenfor stuevinduene raser vinden rundt hushjørnene, og med litt snø i lufta, gir det ikke rare sikten. Det er litt uvær i nord. Da er det godt å pusle med noe innendørs, så nå skal jeg sette i gang å rydde jula 2021 bort, for først da er det ordentlig plass for året 2022. Perfekt søndags-syssel mens vinden uler utenfor.

 

Da var et nytt år i gang, og det har i såfall vært en deilig start på det nye året for oss. Det har vært feiring med de aller fineste. Denne gangen fikk jeg avsluttet året med mine favoritt mennesker, men Snuppa følte livet kalle før det nye året fikk startet. På slike kvelder blir man ydmyk over å ha gitt liv til fem fantastiske mennesker som er unik, hver og en.

Jeg har fortsatt ikke noe nyttårsforsett utenom å ikke ha noe nyttårsforsett. Det funker for meg.

2022 skal likevel bli et bedre år enn 2021. Jeg skal fortsette å verdsette de små øyeblikk og de fine stundene. Jeg skal fortsette å fjerne meg fra hverdags-dramatikk, og holde meg til de menneskene som stimulerer meg til  å tenke nytt, og som gir meg energi, selv om det også er de som også gir mest motstand.

I dag er det første dagen i ett nytt år. Den har vært nydelig. Jeg var ute å ruslet en tur. Fikk meg en kaffekopp hos søsteren, og hadde finere middag med tre av fem. Ikke verst bare det. Også har jeg en søt hemmelighet, og det er bare dager igjen før den blir avslørt. Gjett om jeg gleder meg til det, men frem til da er jeg fortsatt henne som har en hemmelighet som bare kan fortelles til en og en av gangen.

Med dette vil jeg bare ønske dere alle sammen et utrolig fantastisk godt nytt år, UTEN nyttårs forsett. 🌟💫🥂

Den siste dagen i året. Den dagen vi burde bruke på å ferdigstille alle løftene vi laget for oss selv i fjor. Tid til å tenke gjennom året har vi ikke, det må vi ta på årets første dag. I dag stresser vi med å få maten og kakene ferdig til kveldens store feiring.

Ja, jeg stresser i såfall. Her har vi nemlig hatt et sabla mysterium med en forsvunnet kjele. For hvor er stor-kjelen til pinnekjøttet? Det er bare ett skap den får plass, og der var den ikke.  Jeg har lett blant julepynt og kofferter om den kunne blitt satt feil, men der var den ikke. Jeg har sågar lett blant sengetøyet og i verktøy boden, men kjelen er borte!

Tiden går jo mens man leiter, og jeg fikk ikke noe kjøtt på kok. Jeg ble svett, sur og muggen. Skikkelig jentesur!

Deduksjon kunne være løsningen! Kjelen ble brukt nyttårsaften i fjor, og til bacalao i påska. Etter det da? Husket ikke. Kunne den stå i ytterboden? Med bacalao som var langt forbi råtten? Det var stor glede å konstatere at det heldigvis ikke var så. Likevel hadde jeg fortsatt ingen kjele!

Så kom jeg på noe lurt. Jeg kunne se på bilder om jeg hadde laget noen stor-middager etter påske, og jaggu hadde jeg ikke flaks. Jeg laget jo gryte til 50 års dagen min! Den ble servert hos Storesøster. Var kjelen der?

Overlykkelig ringte jeg Storesøster og sa jeg kom for å hente kjelen. Problemet var bare at selv om hun hadde en ekstra kjele, var det ikke min! Denne var mindre! Men i nøden spiste fanden fluer..

Tiden tillot ikke mer leting. Bare å bruke det jeg fant. Kjøttet er i en kjele, men hvem sin kjele er usikkert, og hvor min kjele er.. Vel, det er fortsatt et mysterium.

Skal si jeg nyter julen fullt ut nå. Rett og slett deilig å ha fri og nyte dagene og kveldene. Alt går liksom på impuls, ingenting er planlagt.

Men i kveld er det altså første date.

Det er så himla kleint. Jeg sitter litt stressa og smånervøs her hjemme i stua. Er det mulig å få ting flauere?

Neida, jeg har ikke første date hjemme i stua mi direkte, jeg ser det på TV. For det første synes jeg de er tøffe som tar det på TV, men blind date.. At de tørr?

Jeg sitter her å ser på, smårødmende og nervøs. Det er så jeg både svetter og vrir meg i smerte. Nei, dette var ikke underholdning for meg. Om jeg synes første date er ille når man faktisk vet hvem man skal på date med, så er det jo bare ennå verre med blind date.

Tenker at jeg skal ta fjernkontrollen og finne noe annet å se på, ellers garanterer jeg at singel-mamma forblir singel-mamma resten av livet.

I dag har Vesla og jeg hatt en solid dose med TV-kos. Vi har rett og slett bare slækket og skikkelig kjent at roen har senket seg. Det var veldig godt.

Snuppa har jobbet dobbelt på tredje dagen, men sånn er det å være helsearbeider. Jobben må gjøres selv om det er jul. Hun har altså ikke fått skikkelig julemiddag noen av dagene.
Det er ikke fritt for at jeg synes litt synd på henne, så i kveld spiser vi sent. Veldig sent.
Klokka 23.00 serveres middagen, vi andre lider ingen nød om vi venter på henne.

Det viktigste er at vi som familie får ha litt julekos sammen selv om det blir bort i mot midnatt før vi spiser. Og som skrevet, fint folk spiser sent så vi må nok være veldig fin på det.

Husets hårball har pyntet seg til jul, mulig han ikke var helt fornøyd med outfitten, men jeg synes han var standsmessig kledd for høytiden.

Så kom julekvelden.

En julekveld hvor langt fra alt var perfekt, men det ble en perfekt uperfekt kveld.

Alt ble ikke vasket ferdig, alt jeg planla å bake ble ikke bakt, ikke alle klærne ble vasket og hengt på snora, og ikke alle bodene ble tømt for rot. Jeg var litt misfornøyd. Aldri kommer jeg helt i mål med planene mine.

Da jeg kom i kirka var det en nydelig preken som traff meg helt spot on. Presten sa at det var den andre korona-jula og det var kjipt, men det var da de som hadde det verre. Han sa  at man må nyte jula og om den ikke er en perfekt glansbilde-jul, så er den likevel god nok. Det uperfekte kan likevel bli perfekt. Så tegnet han et bilde med ord over hvordan den første julekvelden var, og den var heller ikke helt optimal i en kald stall uten ribbe og pinnekjøtt eller kaker og akevitt. Men det ble jul likevel. Jesusbarnet ble født på tross.

Vi har jo alle et valg. Å nyte stunden som den er og ha ei fin tid, eller jage det perfekte og være misfornøyd med at ikke alt blir som forventet. Er vi blitt storforlangende og utakknemlig i så stor grad at vi ikke evner å se gledene i de små tingene?

Jula ble perfekt.

Vi var sammen, Storesøster, Lille Storebror, Svoger, Vesla, Mimmi ungen og Lille Gull. Maten var nydelig, ungene var glade og gavene var kjempe fine. Men Snuppa var savnet. Hun jobbet dag og kveldsvakt. 15 timer i strekk. Vi hadde laget julaften for henne når hun kom av vakt. Da ble det mini-julaften ut i de små timer. Storebror feiret jul med kjæresten.

Det var ingen stor greie med de tingene jeg valgte å hoppe bukk over i juleforberedelsene. Det ble jul likevel, og om jula ikke ble perfekt, så ble den perfekt uperfekt!

Jeg gleder meg til romjula og skal nyte det som kommer min vei, og når ting ikke blir helt perfekt, skal jeg huske at det er de som har det mye verre enn meg. Huske at sorg og glede er deler av livet, og begge deler har en naturlig plass. Huske å sette pris på de små tingene i livet. Verdsette stunden uansett.


Med dette vil Vesla og jeg ønske alle sammen en nydelig og fredfull jul. 🌟🎄💝