Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Tilfeldigvis så jeg utfordringen til Frodith, men denne gangen strekker ikke tiden til for å følge den fullt ut, men is kan jeg!
Det er så mange som er gode, men akkurat nå skygger jeg fullstendig banen for de med laktose, og da ble det den beste livet har å by på av is uten laktose. Frisk og god, og passet perfekt i dag!
Når bare kroppen spiller litt på lag igjen skal jeg meske meg med kongen av is. Softis med sur jordbær. Det gledes 
Det går unektelig mye i snakk om kropp her hjemme, og når Vesla flekser med fin definert muskulatur må jeg vedkjenne at jeg har et snev av misunnelse. Jeg har aldri vært så slank og veltrent som henne, og i dag er dessverre forfallet på kroppen min til allmenn beskuelse.
Hver gang Vesla skal på trening, planlegger hun øvelsene på forhånd. Hun har arm dager, rumpe dager, fot dager og hele-kroppen dager. Jeg har hverdager, middager og helg! Det er evig nok.
Når jeg trener, er jeg lykkelig om jeg er gangfør dagen etterpå, og da har jeg knapt vært på mølla, og trent litt med føtter og rygg. Dagen etterpå ser jeg ut som gamle Olga på nitti der jeg stavrer rundt. Vi kan med sikkerhet si at jeg ikke flekser med treningen eller resultatet i hvert fall. Er vel snarere en tanke flau!
Det er ikke det at jeg ønsker jeg hadde modell-kropp, det er det mange tiår siden jeg ønsket meg. Nå ønsker jeg meg bare en kropp med muskulatur som er sterk nok til å holde skjelettet på plass. Jeg begynner nemlig å få veldig mye vondt i vondten. Skikkelig stiv og støl i alt av ledd, og det er jo oppløftende med tanke på at mor har keddgikt, som er en arvelig autoimmun sykdom.
I dag har jeg brukt dagen på å sette opp en plan for forebygging, og gjett hva det er? Trening og aktivitet. Mine to yndlings sysler. Skyt meg!
Jeg skal begynne rolig, og jeg har ikke tenkt å trene til hverken maraton eller iron man. Jeg vil bare ha kroppen min brukbar så lenge som mulig, og kanskje slippe unna å se ut som gamle Olga på nitti, i en alder av 53!
Da Vesla var Vesla, altså veldig liten og ikke kunne lese, kom jeg over henne mens hun satt å bladde i lovsamlingen min, og jeg spurte henne hva hun holdt på med. «Æ læs i bibel’n!» svarte hun. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at jeg hadde gjort en god jobb med henne så langt. Å ha lovsamlingen som sin bibel er vel ikke det verste?
Storebror ble faktisk konfirmert, og jeg er fortsatt undrende til hvordan det egentlig gikk til. Da han var liten, men stor nok til at han hadde knekt lesekoden, satt han i stua med bibelen i hendene. Jeg spurte litt forundret hva han holdt på med. «Æ les om æventyr og mytologi!» Jahh.. hva skal man si? Gutten er nå voksen og har i høyeste grad samme innstillingen til bibelen.
Som sagt, jeg har alltid oppfordret ungene til å lese, men bibel og lovsamlinger har ikke vært min anbefaling av litteratur, men vil de lese får de gjøre det da. Hver sine lyster sier jeg.
På innlegget til Bunny om manipulering av klikk på innlegg, sa jeg at det blir verre når det er Chat GPT som skriver innleggene våre, og alt er manipulert. Han lurte på hvordan det skulle gå til, og jeg bestemte meg for å finne ut av nettopp det. Kan man via digitale verktøy lage en tekst som gjenkjenner den tone of voice som jeg bruker når jeg skriver? Jeg ga Chat GPT et oppdrag: “Skriv et blogginnlegg som livet med vesla. Tema skal være barn som sitter for mye på sosiale media”
Her er svaret:
Livet med Vesla: Når skjermen stjeler barndommen
Jeg husker da Vesla var liten og lekte med treklosser på gulvet, lo av skyggene sine og spurte hundre spørsmål om verden rundt seg. Nå er hun eldre, og jeg ser en annen virkelighet: en der telefonen er limt til hendene hennes, og TikTok, Snapchat og Instagram har erstattet de endeløse eventyrene vi en gang skapte sammen.
Vi lever i en tid der barn bruker flere timer foran skjermen enn ute i frisk luft. De kommuniserer med vennene sine gjennom emojis og snaps i stedet for latter og lek på lekeplassen. Jeg merker hvordan Vesla, og mange på hennes alder, blir sugd inn i en digital boble hvor tiden forsvinner uten at de helt vet hvordan. «Bare ett klipp til,» sier hun. Og plutselig har en hel ettermiddag gått.
Jeg forstår jo at dette er den nye normalen, men jeg kjenner samtidig på et stort ansvar som forelder. Hvordan skal jeg hjelpe Vesla med å finne en balanse? Jeg vil ikke være den strenge mammaen som tar fra henne mobilen, men jeg vil heller ikke at hun skal gå glipp av barndommen sin fordi hun er for opptatt med å scrolle.
Så vi har laget noen regler sammen. Mobilen får ikke være med ved middagsbordet. Vi har skjermfrie timer på ettermiddagen, hvor vi spiller spill, går tur eller bare prater om dagen som har vært. Og i helgene prøver vi å ha minst én aktivitet sammen som ikke involverer skjerm – enten det er en tur i skogen eller baking på kjøkkenet. Små steg, men store gevinster.
Det er ikke alltid enkelt, og vi har våre kamper. Men jeg ser at hun begynner å forstå. Når vi legger fra oss skjermene, ler vi mer sammen. Hun finner glede i de små tingene igjen – som å tegne, lage perlearmbånd eller lese en bok. Det gir meg håp.
For jeg ønsker ikke at Vesla skal se tilbake på barndommen sin og huske at hun satt og stirret på en skjerm. Jeg vil at hun skal huske latteren, eventyrene og øyeblikkene vi delte – i den virkelige verden.
Kan Chat GPT erstatte mamma’n til Vesla?
Herlighet! Nå går det i så mye jente prat her hjemme, så det er litt sånn at ørene mine visner litt etter litt. Det går i mensen, hormoner, sex og sminke. Alt i en skjønn forening. Det er mye som må fortelles og mye som må diskuteres.
Samtidig må jeg innrømme at det er tilløp til at jeg har det hysterisk morsomt sammen med Vesla. Hun er så til de grader seg selv, og har null filter.
Dagens samtale gikk ut på at hun hadde en humor diskusjon med en i klassen som omtalte henne som tjukk. Hun tok seg ikke nær av det, men satte seg demonstrativt ned å spiste potetgull foran han. Jeg spurte hvorfor hun gjorde det, og hun bare svarte: «Fordi æ kan!»
Selvsagt skulle jeg vært en god mor og sagt at det er viktig å spise sunt og variert, men jeg spurte heller om hun ville ha middag? Mellom noen munnfuller med sjokolade, sa hun nei, det ville hun ikke ha, for hun var ikke særlig sulten. Det kunne endt der med et lite knis fra min side, men så kom det fra håpefulle: «Ork du å kjør mæ på treningssenteret etterpå?»
Jeg lo litt av henne og lurte på om sjokoladen var dagens middag. Uten antydning til skam sa hun bare kort og godt, at det var det! Jeg prøvde å argumentere for at det ikke hjelper å spise potetgull og sjokolade hvis hun skal holde seg sunn, men da så hun bare overbærende på meg. «Koffør trur du æ trene?»
I dag var ikke dagen for noen moralpreken og formaning om dårlig kosthold, så hun fikk bare spise. Satser på at det går bra med sjokolade middag en gang i blant, og dessuten skal jeg kjøre henne på treningssenteret når jeg drar på fotballpub for å se Bodø/Glimt møte OGC Nice.
Måtte kvelden bli knall Gul 
Her nord har det versert en historie om en elg som forvillet seg inn i en tunnel. Stakkaren ble innhentet av en sjåfør som kom kjørende, og som ville gjøre sitt for å få dyret ut av tunnelen. Det tenkte han var lurt, derfor brukte han fløyta frenetisk på det vettskremte dyret.
Bare det i seg selv er jo nok til at man kan bli kok hakke forbannet. Det er et vilt dyr, og det har ingen forståelse for vår bruk av tunneler, og hvilke farer som kan oppstå. Så idioten bak rattet fløyter og jager på dyret. Til slutt faller dyret.
Videoen er delt i SoMe, og ble derfra fanget opp av avisen.
«Jeg prøvde å gjøre litt humor ut av det, men skjønner nå at det ikke kom fram som jeg trodde, sier sjåføren til Avisa Nordland.» AN.no
Satan i gatan! Den sjåføren skulle hatt juling, og fant man ikke jæv..n så skulle man ha leitet han opp og kjepp jaget han med bil gjennom samme tunnel!!!
Tenk å være så hjerteløs at man jager et dyr med bil på den måten? Jeg fatter ikke at det er mulig! Og attpåtil tro at det ligger noe humor i det? Hva tenkte han kunne være morsomt liksom? Se et dyr i stress og panikk flykte fra en bil? Jeg er så opprørt og forbannet som det går an! Måtte yrkessjåføren få hemoroider store som plommer og ventetid på flere måneder i helsevesenet!
De som ikke tror at en blogg-krig er formålstjenlig for oss som skriver bloggene er naive. Så snart noen rasler med sablene gir det leserne grunn til å klikke inn på blogg.no flere ganger om dagen for å følge med på hva som skjer. Jeg tenker at om sensasjonslystne lesere først klikker inn, vil de kanskje streife innom mine innlegg også, så da vinner jeg også på det. Så hvis det er en blogg-krig sier jeg bare keep it coming!
For noen år siden var det mange harde og steile fronter inne på Blogg.no. Det ble påstand mot påstand, og noen slengte ut krenke kortet andre hevdet seg mobbet. Det var vanskelig å holde tråden på alt som hendte, og jeg kan ikke si jeg engasjerte meg noe særlig. Det ble en tanke for mye.
Jeg husker jeg spekulerte på om dette var reelle konflikter, eller om de var konstruert bare for få skape litt blest om sin egen blogg. Det er jo de som tenker at all PR er god PR. Jeg var inne på tanken om å mene noe i disse «konfliktene» rett og slett for å bli relevant og ri på bølgen, men jeg orket ikke. Jeg hadde blitt for stresset i en sånn situasjon, så da fikk jeg bare gå glipp av den muligheten.
Men at en blogg-krig eller disputt mellom innleggene skaper mye mer engasjement enn koselige bilder og beretninger av livet som sådan, hersker ingen tvil om. Så hvis vi vil ha mer engasjement på blogg.no igjen, er det bare å ta rotta på hverandre og lage skikkelig rabalder. Det engasjerer mer en hjerte, kjærlighet, og flower power!
«Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid» Skapelsesberetningen i Bibelen.
I dag har det vært hviledag, ikke at jeg er særlig opptatt av hva som står i bibelen, men jeg kan bruke det som en kjærkommen unnskyldning for å ikke gjøre noen ting. Jeg har hatt det stille og rolig, bare tømt litt sekker med klær, men ut over det har jeg bare slappet av. Været har vært av en slik karakter at det beste er å holde seg innendørs uansett.
Når man har en slik dag, er det deilig å være alene. Bare surre rundt i huset, uten mål og mening. Jeg fikk tid til bare å tenke litt på alt og ingenting. Sitte med en kopp kaffe og bare se ut i luften og kjenne at det er deilig å bare være til.
Det har vært så deilig at jeg bare vil ha mer helg, og mer tid for meg selv, men nå går det ubønnhørlig mot slutten.
Jeg har fått masse tid til å skrive også. Jeg har brukt tid på å jobbe med mange ulike innlegg til bloggen, men ble liksom ikke «ferdig» med noen av de. Enten er det mer å sjekke opp i, ellers så fikk jeg ikke frem den stemningen jeg ville formidle, og så gikk jeg tom for ord. Nå har jeg bare lagt de bort en stund. De må modnes litt. I kladden min ligger det nå over 100 innlegg. Noen blir nok aldri tatt frem igjen, mens andre fortsatt kan være lovende, men det blir ikke i dag, for i dag er det hviledag så hvis jeg ikke orker å skrive ferdig får det bli en annen dag.
Husets lille pelskling og husets frue hadde planer om en lang dag ute, men husets frue holdt på å fryse neglebitt på seg etter kun kort tid, og ville inn i varmen igjen.
Dermed ble det en tur til byen for å handle inn oppbevarings bagger. Nå skulle jeg få ryddet opp i kne veggene en gang for alle. Det er så rart hvor lite som skal til før jeg begynner å mimre over noe, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg fant tøy tilbake fra tidenes morgen, og jeg fikk meg en og annen god latter. Så kom jeg på brudekjolen min. Den har jeg ikke prøvd siden jeg giftet meg, den måtte prøves!
Jeg fikk den på meg 23 år etter! Riktignok fikk jeg den ikke igjen i ryggen, men jeg fikk den på!
Hahaha! Det meste på kroppen er blitt større, så det var dyktig trangt over alt, unntatt rundt anklene. Snakker om parodi av en brud.
Selv om jeg er lykkelig skilt, har jeg tatt vare på kjolen siden mamma har sydd den. Den er mer et minne om min dyktige mamma, enn et havarert ekteskap.
Selv om jeg ble lenge i tankespinnet fra en svunnen tid, fortsatte jeg etterpå å dra frem klær som jeg skulle gå gjennom. Jeg skal ikke påstå at jeg er kommet helt i mål, så jeg trenger nok litt tid i morgen også.
Hjelp og trøste! Det er mer rotete nå enn da jeg startet, men til gjengjeld har jeg alt fått levert masse til Fretex, og mer skal det bli!
Endelig er det helg, og det skal nytes til fulle. Dagene skal brukes ute, for på denne tiden av året sitter jeg kun inne på kontoret på dagtid, og stirrer inn på en skjerm og leter etter tall. Ikke mye spennende eller glamorøst over det.
Bodø-byen er kald for tiden, men heller kald og tørr enn mild og våt. Vi har hatt verre januar måneder værmessig tidligere. Det er absolutt vakkert med en kald vintermorgen også, jeg nekter ikke for det. Det er bare så mørkt.
Jeg skulle gjerne hatt flere timer med dagslys. Hatt tid til å være ute i vintersola. Nå ser jeg bare løfter om en fin dag når jeg kommer på jobb, og noen spor etter dagslyset i horisonten, når jeg drar hjem.
Det er noe eget når man ser sola ligger og lurer bak fjellene og lover en klar vinterdag. Det er godt å vite at sola er der, selv om den fortsatt er blek og kald, for snart begynner den å varme igjen. Stusslig med vinter, men snart går det mot vår.
