Jeg synes livet er litt slitsomt akkurat nå, og føler meg litt som ei sjøstjerne. Ei som er strekt i alle retninger på en gang. Det skjer mye, og det er mye å tenke på. Det er mange som vil ha noe fra meg, og ingen vil vente. De vil ha det NÅ! Jeg skjønner man kan bli utålmodig, men når et tosifret antall mennesker skriker om hva de trenger samtidig får jeg ikke tid til å gjøre noe skikkelig, og havner på halv distanse med alt.
Jeg er langt på vei et kapasitets menneske, men jeg erkjenner at jeg ikke har noen i mitt hjørne som kan fange meg opp hvis jeg faller. Jeg har ingen som har ryggen min. Det er en ensom erkjennelse. Det er et valg jeg selv har tatt om å ha det sånn, men akkurat nå angrer jeg på valget mitt. Jeg skulle ikke valgt å leve alene, samtidig så vet jeg ingen som fikser å leve sånn jeg gjør. Grådig på alt jeg vil gjøre, all in på det jeg bestemmer meg for, og tar natta til hjelp når dagen ikke strekker til. Sove skal jeg gjøre når jeg blir gammel.
Jeg trenger søvn! Herregud som jeg lengter etter å få sove masse. Fade ut av virkeligheten, og bare slappe av. Det trenger jeg nå. Men jeg må jo stå på, for kravene og forventningene til hva jeg skal fikse øker hele tiden. Jeg har plassert meg i hamster hjulet, og må bare fortsette å løpe selv om farten øker.
Jeg skal ta tilbake den delen av livet mitt som innbefatter sinnsro og harmoni. Det er bare to måneder igjen før det skjer endringer til det bedre, men det kan hende jeg må fortelle omverden med litt høyere stemme at jeg kun er et enkelt menneske og det er begrenset hva jeg får ordnet alene.
Uff, ikke greit når man må være blekksprut
Føler med deg. Jeg har følt meg strekt i mange år, før det plutselig sa stopp på grunn av den hodepinen. Og jeg har ikke EN unge. Så alt gjelder jobb, og strekking der.. Du må si fra til folk!
Jeg er snart i mål, og da skal jeg finne hvilepulsen
Et godt råd fra ei som tidligere var sjøstjerne i hamsterhjul Skrik høyt før det er gor srnt, vent ikke et par måneder
Håper bare det er et lite setback før jeg kommer til mål