Åpent brev til NAV

Kanskje ikke det man vil lese rett før jul, men en utrolig forbannet alenemamma, må få ut frustrasjon og raseri over det som er urettferdig, og et overformynderi av staten på en sånn måte at det bare ikke kan være lovlig. Dette kommer jeg til å kjempe mot med nebb og klør, for dette er ikke greit!!!

Kjære Hans Christian Holte
NAV Sjef

La oss si at du bor med en venn i en bolig dere har kjøpt sammen. Avtaler er at dere er gjensidig forpliktet til å betale hver sin del av de løpende kostnadene. Så kommer den dagen da denne vennen ikke kan/vil betale. For å ikke miste hus og hjem legger du ut for kostnadene, men forventer da at du får igjen pengene. Det går en måned, og det går to måneder. Vennen betaler ikke, men du må fortsatt betale. Gjelda vennen din har til deg vokser.
En dag finner vennen din ut at den vil ikke betale, og flytter ut. For enkelthets skyld sier vi at du har et krav på 100.000 kr, og du går til Namsmannen. «Jeg vil ha pengene mine!» sier du, og det er Namsmannen enig i at du bør få.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Men vennen din har ingen penger akkurat nå, så du må vente. Du lurer på hvor lenge, og namsmannen forsikrer at kravet ikke vil bli foreldet, og gjelda vil ikke slettes. Det eneste er at etter 18 år, hvis ikke gjelda er betalt innen den tid, vil pengene som blir betalt, tilfalle banken. « Banken?» spør du forvirret. «Ja!» sier Namsmannen. «Meningen var jo at pengene skulle tilfalt banken hvis vennen hadde betalt!» Du tenker litt, og argumenterer med at banken har jo fått det den skulle ha, for du betalte jo det som trengtes. Men Namsmannen står på sitt. Banken skal ha pengene!

Jeg regner med du ville klikket i vinkel av en slik beskjed? Det ville du aldri finne på å godta. Du vil ha pengene dine!!!

Akkurat sånn er det for meg også. Dere har sagt at pappa til barnet skal bistå med 3.500 kr hver måned til livsopphold, men pappa betaler ikke. Selvsagt kan ikke jeg si til barnet at det må vente med å få mat denne måneden, fordi jeg har betalt hus, strøm, forsikring og alle de andre kostnadene. Det går jo ikke, så det vil si jeg må betale den delen pappa ikke betaler.
Dere har lovet at det er og blir hans gjeld, og at den aldri blir foreldet. Han må betale før eller siden, og jeg må fortsette å betale kostnadene for barna enn så lenge, og jeg gjør det. Hvis ikke ville jo barnet ikke kunne spise, har klær, delta på fritidsaktiviteter eller ha et sted å bo.

Problemet er bare at jeg aldri får tilbake de pengene! Dere har nemlig bestemt at om pappa ikke betaler disse pengene før barnet er 18 år, så skal han betale til barnet, ikke til meg. For pengene skulle jo gått til å understøtte barnet i utgangspunktet. Akkurat som at banken måtte få pengene som du la ut for vennen din, fordi de skulle gått til det.

Skjønner du ikke at det blir skrekkelig feil at barnet skal overta den fordringen? Det er jo ikke barnet som har lagt ut for de kostnadene pappa ikke betaler. Det er jo meg! Skjønner du da at jeg også blir litt sur?

Nå er gjelda er seks sifret, sier det seg selv at jeg ikke har unnet meg selv noe særlig ekstra de siste årene. Det har det ikke vært rom for. Barnet har derimot fått det som trengs av alle de basale behovene og vel så det. I tillegg har barnet fått deltatt på reiser, fritidsaktiviteter og hatt tilgang på telefon og trenings abonnement. Jeg har tenkt at det nok kommer bedre tider, og slått meg til tåls med det. Jeg får sikkert pengene mine tilbake til slutt.

Nå nærmer den magiske 18 års grensen seg med stormskritt, og fortsatt har jeg ingen penger i sikte. Ikke har jeg noe håp om det heller, for det er det ikke vilje til.

Det er surt å tenke på det Hans Christian. Jeg fungerer som bank, men får ikke ei krone igjen for det. I tillegg så kan du med et tastetrykk si at det ikke er jeg som skal ha tilbake pengene heller, men de skal til barnet som ikke har lidt noen nød eller manglet noen ting. Hva mener du jeg skal gjøre? Gå til sak mot barnet mitt?

Hvor rett er det?

Det rare er Hans Christian, at jeg tror du ser hvor urimelig dette slår ut, for det er urimelig. I høyeste grad. Spørsmålet er da hvor viljen til å gjøre noe med dette er? I tillegg  spør rett og slett meg selv om det i hele tatt kan være lov? Er ikke dette et alvorlig overformynderi i min privatøkonomi?

Er det virkelig sånn at NAV skal kunne bestemme at jeg skal være banken til min eksmann, og legge ut for hans forpliktelser over mange år, for så med et pennestrøk si at de fordringene ikke lengre tilhører meg fordi barnet blir 18 år? Det, Hans Christian, det er et bedritent system, og jeg etterspør hvordan det kan være lovlig!

Med hilsen en grusomt forbannet Mamma til Vesla