Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Daisy er en hund etter mat. Hun vil ha ALT som er spiselig, lager et skikkelig pipeshow hvis hun ikke får det magen begjærer, og det er alt av mat.
Best av alt er hvitost!
Vesla fikk servert nystekte vafler i ettermiddag da hun kom hjem fra trening. Det var vel egentlig fordi hennes altoppofrende mamma egentlig hadde mest lyst på, men godt å ha noen å skylde på når man først skal skeie ut.
Daisy var helt fra seg da hun kjente de liflige duftene fra det som stod på stuebordet. Det hun helst ville ha var hvitosten. Den deilige store hvitosten. Før jeg visste ordet av stod den lille pelsballen med to poter på bordet, mens hun slikket på osten min!
Jeg nappet osten unna, og sa hun hadde misforstått hvis hun trodde det var selvbetjening ved bordet, og trodde hun egentlig hun var ei mus?
Vesla så overbærende og sa tørrvittig til meg: «Vet du mamma, hvis ho føl sæ som ei mus så får ho lov å vær ei mus! I disse dagan vet man at utsagnet ditt e krenkanes!»
Det slo meg i dag at jeg begynner å få det fryktelig travelt med alt som skal eller burde gjøres, og litt lite tid å gjøre det på. Den ene fristen etter den andre sniker seg inn på meg. Det er nesten så jeg går ut av hvilepuls-modus, men bare nesten. Selv om det en litt skremmende følelse, virker det tilsynelatende som om har jeg det meste under kontroll, til tross for at det blir hektisk. Det er ikke ofte for en mester i prokrastinering.
Hvis alt går am planlagt, går det nok bra til slutt. Hvis ikke skjebnen slår til da?
Jeg slumpet til å lese mitt årshoroskop her om dagen. Interessant lesning om den stemmer. Da skal jeg få et aldri så lite kaos-år der alt er i bevegelse. Det var noen planeter og måner hit og dit, og kanskje ikke helt gunstig for meg, men det kunne være det også. Ikke det at jeg fester min lit til slike ukeblad-horoskoper, men det var litt sånn helgardering med hjemme, borte, uavgjort, spør du meg. Da må det jo klaffe.
Jeg fikk en gang stilt et horoskop av en venninne som kan litt mer enn sitt fadervår, og det var litt mer morsomt. Hun la til grunn tiden for når jeg ble født, og lengde og breddegrad i forhold til planetenes bane. En hel vitenskap spør du meg. Hun kjente meg ikke noe særlig da hun satte horoskopet opp, men traff på mye. Her var ikke noe spådommer om den store kjærligheten eller evig lykke og rikdom, men mer om sterke og svake sider, og grunnleggende personlighetstrekk.
Jeg er typisk tyr Lat, sta og glad i gull, glitter og komfort. Nytelsessyk og elsker det gode liv. Ingen overraskelser der altså, men å bruke et horoskop for å avgjøre om lykken vil stå den kjekke bi, er ikke min greie. Jeg tror mer på hardt arbeid og grundig forberedelse. Det er min lykkeamulett.
Penger, penger, penger! Det er et jæv.. mas om penger for tiden. Flere måneder på rad har forbruket i husholdningen vært høyere enn det som kommer inn, og det er ingen god følelse når jeg vet at jeg skal reise masse fremover, har en konfirmasjon som står for døren, og trenger likvide midler for å gjøre siste finish på utearealene rundt huset. Det er et stress uten sidestykke. Når tannlegen nå erklærte at hun ikke er fornøyd med bittet til Vesla etter tannreguleringen og vil rehenvise, må jeg bare kapitulere og håpe at det går på reklamasjon. Enda mer å betale på er ikke det jeg trenger. Det vil ingen ende ta.
Bufferkontoen har fått gjennomgå de siste årene, og det føles som pengene bare tar en kjapp U-sving på kontoen og suser ut igjen kjappere enn de kommer inn. Nå trenger kontoen livreddende økonomisk førstehjelp. Å bare ha en inntekt å leve på er ikke noe man blir rik av, men jeg skal ikke sutre. Det er de som har det mye verre enn meg.
I helga hadde jeg lyst å dra på byen, men det ville vært å bruke penger jeg ikke har råd til. I dag er det Glimt-kamp på Myra, men det ville også være å bruke penger jeg ikke har råd til. Nå MÅ vi spare for å kunne unne oss det vi liker best. Å reise. Det spinkes og det spares. Til gjengjeld skal vi unne oss en fantastisk ferie i sommer.
Det er et relativt stramt budsjett uten særlig rom for noe ekstra. Sånn må det bare være akkurat nå, så må man bare drømme om bedre tider. Forhåpentligvis løsner det snart, for stort sett er det de tre første månedene som er stramme etter et overdådig forbruk i jula.
Det er ikke jeg som har størst problemer med å spare. Det er nok Vesla. Hun lider nemlig av klaustrofobi og tåler ikke se penger innesperret på hverken konto eller i ei lommebok, men det må hun nå lære seg, for ingenting i verden er gratis!
Sånn er det å være millionær! Riktignok på minussiden..
Omsider fant jeg noen som kunne tenke seg å bake konfirmasjonskaken til Vesla. Jeg har fått sendt over noen forslag til hvordan jeg kan tenke meg at den kan se ut, så skal den eminente bakeren se hva hun finner ut. Jeg har troa på at det blir superflott, basert på bilder av andre kaker hun har levert. I tillegg skal Storesøster bake og dekorere cupcakes, og de skal gå i samme stilen. Nå begynner det å ligne på noe.
Vesla skulle å ta mål til bunaden i dag, og damen som skal montere bor rett ved kontoret mitt. Det passet bra, for da kunne jeg ta bunaden med på jobb, sånn at Vesla og jeg kunne gå rett etter skolen. Heldigvis visste jeg at jeg hadde tatt godt vare på bunaden da jeg pakket den bort, jeg var bare ikke helt sikker på i hvilken hylle den var lagt. Greit å bruke gammedagse laken til slikt, for vi bruker jo bare jersylaken på sengene nå. Skjorten fant jeg på 1-2-3-4-5. Den hadde jeg høvelig kontroll på, og det trodde jeg jo om selve bunaden også, men så feil kan man ta! Jeg endevendte alle kurvene i skapet, og lette og lette.
Frustrasjonen og panikken tok meg. Rett før jul leverte jeg masse gamle laken og dynetrekk på fyllingen til gjennvinning. Jeg tenkte så det knaket. Jo, jeg hadde faktisk tatt en anstendig stabel ut av skapet og rett i søppelsekken. Men hadde jeg sett gjennom stabelen? Fader altså! Bunaden var ferdig brodert, men ikke montert, og selv som uferdig produkt har det en verdi på adskillige tusenlapper. Jeg hadde vondt i magen. Dette var ikke greit i hele tatt. Hadde jeg hatt en panikk-knapp, hadde jeg garantert brukt den da, og ingen tvil om at jeg kunne hatt god bruk for en papirpose!
Vesla ble også en tanke bekymret, og spurte sin hysteriske mor om jeg kunne ha lagt den oppe på rommet mitt. Det hadde jeg ingen tro på, men ingen stein skulle være urørt. Jeg ryddet og lette, men fant den ikke. Den var borte! Siden jeg likevel hadde ryddet halve rommet mitt, begynte jeg å brette sammen dynene som var lagt tilbake i skapet etter jul. De lå hulter til bulter. Under alle dynene lå en plastboks med lokk som jeg ikke kan huske å ha sett før, og opp i den lå det et hvitt laken. Der var bunaden! Himmel og hav så lykkelig jeg ble! Jeg hadde altså sikret den så godt at jeg ikke husker å ha gjort det engang, men at noen andre skal ha forbarmet seg over bunaden er ikke sannsynlig.
Jeg som hadde sett for meg tusenlappene flakse fordi jeg måtte få kjøpt nytt stoff, og ny brodering. Det var ingen lykkelig tanke. Vesla ble også lettet over at bunaden var kommet til rette da hun kom for å se an ståa. Vi pustet lettet ut og skulle gå ned med herligheten. Jeg spurte om hun hadde sett telefonen min, men det hadde hun ikke, så jeg ba henne ringe den. Hun brast i latter da den begynte å ringe, for den hadde jeg pakket nederst i en annen eske mens jeg holdt på å lete. Det vil altså ingen ende ta på kaoset mitt for tiden, men jeg har håp om at vi kommer i mål, sånn sakte men sikkert.
Jeg har himlet med øynene og tenkt mitt, bare lyttet og ikke sagt noe, men tenkt mitt. Herregud, som folk klager liksom. Hvor vanskelig kan ting være, og hvor dramatisk er det mulig å bli? Folk må jo gjøre ting mye verre enn det trenger å være? Å ha ei tispe med løpetid og en hannhund i hus, det er jo null stress! Det fikser jeg!
Denne løpetiden.. Snuppa klaget da hun hadde første runde med pelsklingene. Venninnenne signerte med hvor vanskelig det er å ha en hannhund og en tispe. Jeg tenkte som sagt mitt. Hvor ille kunne dette egentlig bli? Første uken var jo bare en lek, og det ga meg hvertfall tro på at Snuppa og venninnene hadde overdrevet kraftig. Pels-Guri prøvde å kastrere den lidderlige på egen hånd, og var overhode ikke interessert. Hun regelrett glefset når han ble for intim. Begge hadde truser på, så alle forsøk på parring ble avverget før det ble alvor. Dette burde bevise at de som skulle forberede meg på det som kom, hadde vært en smule dramatisk.
Så kom stådagene..
Stakkars Monty. Han har ikke spist på flere dager. Han pistrer og piper. Vil ikke gå ut å tisse, vil ikke gå tur, vil ikke sove. Eneste som tilsynelatende er viktig, er å få pels på knaggen. Han har skreket så mye at stemmen er helt hes. Han høres ut som han har halsbetennelse.
Da jeg kom hjem fra jobb i går, skjønte jeg at dette ikke var så enkelt som jeg hadde trodd. Hele den lille hannhunden vibrerte. Han ulte og skreik fra jeg og den lille fristerinnen kom inn gjennom døra. Uansett hvor hun var, var han parat bak henne. Hun fikk ikke sove, hun fikk ikke spise, og hun fikk ikke gå over gulvet før han hoppet opp. Til slutt måtte jeg sette tispa i bur for at hun skulle få fred. Hun var helt i fra seg, for hun ville ikke være innestengt. Desperadoen prøvde å tygge seg gjennom sprinklene for å komme seg inn til henne. Stakkars tennene hans!
Til slutt var Monty så utkjørt og stresset, at det ikke var forsvarlig for han. Uten mat, søvn og hvile kunne han bli så desperat at han handlet overilt. Noe måtte gjøres, I tillegg begynte også jeg å kjenne at jeg var sliten av å jakte på de to. Jeg forsøkte å ta Daisy med for å sove oppe, men Monty hylte og skrapte så mye nede at det var håpløst.
Før Snuppa dro for å studere hadde hun Daisy hos en arbeidskollega på avlastning. Der hadde den firbeinte herrens glade dager og ble tatt godt vare på. I dag måtte jeg krype til korset og be Snuppa spørre om de kunne ha Daisy en dag slik at vi fikk sove. De ville ikke ha henne en dag, de ville låne henne hele helga! Da de hentet henne ble hun helt vill!! Hun var klar for helgetur, og ikke stresset over å dra. Hun kjente godt igjen hvor hun skulle og dro gladelig med.
Endelig kunne den lille søte hjemmeværende pelsklingen slappe av, og gjett om han sov! Ikke bare han, jeg også! Vi flatet ut på sofaen og sov fire timer i strekk! Selv om jeg hater det intenst, må jeg bare innrømme at jeg ikke var klar for dette sirkuset og ikke trodde det var så ille! Både Snuppa og venninnene hadde rett. Løpetid er et helvete! Jeg må bare kapitulere.
Nå håper jeg bare at det verste er over når Daisy kommer hjem igjen, for dette har vært slitsomt. Slitsomt for mor, men ennå verre for den overkåte lille pelsballen som hele tiden har fristerinnen rundt seg. I det minste blir det en aldri så liten pause for oss begge to, før urokråka kommer tilbake, og den skal nytes!
Harmonien mellom Monty og hun lille søte som lyder navnet Daisy, har vært upåklagelig den siste tiden. Det har liksom ikke vært måte på. De har vært som to veloppdragne engler, bortsett fra at de lager et sabla mål når de er ute. Reine idyllen. De har lekt og herjet, uten å kortslutte fullstendig. Det virker som valpe-nykkene på den lille tispa er over. Omsider! Men hvor lenge var Eva i paradiset?
De siste dagen har jeg blitt noe betenkt. Monty har vært urolig opptatt av å snuse Daisy i stumpen, og hun har kjeppjaget han både en og to ganger når han blir for nærgående. Altså, ny løpetid nærmer seg med stormskritt.
En liten kontroll på pelsprinsessa avslørte at vulva er begynt å svulme opp. Altså, nå braker det løs! Første gang Daisy fikk løpetid var jeg på ferie, og Snuppa fikk alt kaoset med å ha en hun- og en han hund sammen. Velfortjent, spør du meg! Etter hva jeg fikk referert da jeg kom hjem, hadde det vært et himla spetakkel. Daisy hadde vært en liten snerrende bloody Mary, og det ble ikke bedre da hun hadde stå-dagene. Hun var som en lemmen mot stakkars Monty, og han gikk konstant å ble fristet av et himmelrike han aldri fikk smake på. Når stå-dagene var på sitt verste, ble Daisy sendt på bygda, for da var kaoset komplett. Monty hylte av lengsel etter den super søte hele tiden. Snuppa var så sliten av å passe på så de to firbeinte ikke snek seg til å ha en aldri så liten hyrdestund, at hun måtte ha ferie da vi kom hjem.
Daisy synes det er innafor å gi Monty litt ørerøsk! Hun er ei skikkelig lita tispe.
Dette tar jeg med stoisk ro enn så lenge. Jeg skal nok klare å hindre de to pelstrynene til lidderlighet. Valper er ikke et alternativ!
Jeg har strategien klar. Daisy må ha truse, og Monty skal ha tissebelte. Da skal det litt til for at de får parret seg mens jeg står med ryggen til i det minste. Så langt råd er, kommer jeg til å ta Daisy med meg på jobb, så de får tid til å roe ned hormonene hver på sin kant. Så får vi lage gutte- og jente sone i huset. Monty bor med Vesla, og Daisy med meg. Det skal nok gå på et vis, det må jo det!
Går det likevel den veien høna sparker, får Snuppa komme hjem fra studentbyen, og jeg får besøke legen og få noe sterkt beroligende, og blir det likevel valper; Da flytter jeg!
Her nord har det vært litt oppstandelse på enkelte bussturer. En av passasjerene har nemlig funnet det for godt å vifte litt med tissefanten sin til de unge damene. Det faller forståelig nok ikke i god jord hos tilskuerne. Hvorfor skal de være nødt til å se på en gammel mann som leker med snabelen din? Helt unødvendig spør du meg!
Nå vet jeg ikke om mannen med tissen gjør det fordi han har varig svekkede sjelsevner eller om han bare er en pervers snåling, men han har i såfall funnet det fornøyelig å leke med snurrebassen mens han kjører buss. Denne mannen er spesielt ekkel i det flere av jentene han har blottet seg for er under 16 år, og da balanserer man hårfint opp mot pedofili i tillegg til å være seksuelt utagerende, tenker jeg.
Men hva bør man gjøre når man først kommer over en blotter? Min umiddelbare innskytelse er at man skal peke og le høyt og rungende, men det er altså ikke å anbefale. Det kan gjøre at vedkommende overtenner og blir aggressiv. Man skal ignorere vedkommende fullstendig. Blottere trigges av å bli sett, og ikke minst av overraskelses momentet. Hvis ingen forventet reaksjon kommer, vil vedkommende sannsynligvis forlate ganske kjapt. At man blir redd når man ser en blotter er naturlig, ikke fordi man ser en herretiss på ville veier, men redselen for å bli utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg tenker at så lenge man er på en offentlig buss, vil vedkommende neppe gjøre noe, men skjønner at det ikke er noen god opplevelse. Jeg ville blitt mer skeptisk hvis han gikk av bussen på samme sted som meg…
En gang i verden ble en kollega spurt av sjefen om hun hadde blitt utsatt for seksuelle tilnærmelser på jobb, hvor hun så sjokket på sjefen og utbrøt: «Nei, takk Gud for det! I min alder hadde æ vel bare blitt fordelsbeskattet!»
Vesla kom ned fra andre etasjen i et sabla tempo, lettere hysterisk. Et stakket sekund vurderte jeg om det brant noen steder eller om hun hadde kuttet av seg en arm eller en fot. Norge var i slutt-minuttene av kvartfinalen, så jeg klarte nesten ikke å rive øynene fra skjermen da jeg spurte henne hva det var.
“Det e nå som flyg oppe på rommet mitt! Det e større enn ei humle, men minna om ei flue, den e diiiger! Du må kom å dræp den!”
Jeg blikket henne hånlig, (jada, jeg kan det jeg også), og så spurte overbærende om hun ikke bare kunne ta en avis og så gå opp å knerte den. Vesla ble plutselig veldig liten og redd og sa hun ikke turte å gå opp alene.
Jeg tok en øyenbrynsdans av de sjeldne, og den etterlot ingen tvil over hvor latterlig jeg syntes det var, samtidig som jeg ble litt urolig. Hva pokker kunne det være som surret rundt på rommet hennes?
Norge tapte.. Jeg var ikke direkte euforisk da jeg gikk opp sammen med henne. Jeg var dog bevepnet med en avis. Forsiktig lot jeg blikke gli over rommet, men jeg så ikke noe til monsteret. Det jeg derimot så, var et himla rot. Fanden tok meg, og da jeg åpnet vinduet satte jeg i gang med en tirade om at alt av utøy ville komme inn der fordi det ikke ble ryddet. Papir og søppel er et eldorado for….
“MAMMAAAAAAA!”
Vesla vrælte mens hun pekte i taket. Der oppe i skråen fløy det en søt, liten husflue som nok nettopp hadde våknet, for det var så vidt den hadde fart der den surret rundt. Unge lovende hadde sprengt trommehinnene mine, og alt av naboer trodde nok det var sivilforsvarets sirener som gikk, for Veslas volumknapp var på max!
Jeg tok mitt våpen og smekket den lille rakkern, og det var det. Vesla var alt på tur ned trappa da det var over, så jeg ba henne komme tilbake og slutte å være så latterlig, men fanden hadde fortsatt et godt tak på meg, og jeg har unektelig vært litt over middels irritert fordi hun ikke har vasket rommet på flere uker.
” Du vet det, at småkryp og insekta finn sæ best tilrette i støv og skitt. Dess mer rot og søppel, jo bedre trives de og fleir blir de! Insekta i dag, rotta og mus i mårra!
Neida, det var kanskje ikke spesielt pedagogisk av meg. Jeg skjønte det når tårene stod i øynene hennes mens hun kjempet mot panikken, men samma det vel? Det ble jo ryddet og vasket i rekordfart. Målet helliger midlene tenker jeg.
Energien kom overraskende nok på plass i går. En oppkvikkende kaffe med en venninne var alt som skulle til. Jeg tror nesten hun var som en vitamininnsprøytning å regne.
Så da ble det både horn, focaccia og handballkamp i heimen. Ikke verst når utsiktene egentlig var sofaslækking hele kvelden.
Tror Vesla var fornøyd med å få nystekte horn til kvelds, og ikke minst noe enkelt å ha i matpakken.
Jeg har hatt hjemmekontor i dag. Det var ikke opprinnelig plan, men jeg ble så forbannet på tur på jobb, at jeg snudde å dro hjem igjen. Som så mange ganger tidligere startet morgenen med 200 meter buss, men jeg et definitivt ut av trening, for jeg tapte! Med 20 minutter til neste avgang fikk jeg en tåpelig idé om å gå hjem å vente på neste. Egentlig uproblematisk siden busstoppet er så nært, men da hadde jeg ikke tatt føret i betraktning.
Det var litt isete på veien, men strødd godt oppå der igjen. Det kunne gått helt greit, hadde det ikke vært for at det har regnet en del. Plutselig så jeg nabolaget fra fugleperspektiv, før jeg lå sprellende på rygg i sand, vann og skitt. Utgjort altså!
Jeg tok det som et omen, og bestemte meg for at det ikke var meningen at jeg skulle på kontoret i dag. Jeg ble hjemme! Etter å ha fått stelt min sårede stolthet og fått rene, tørre klær på min eminente rumpe, var det bare å hive seg rundt å jobbe. Jeg er uendelig mer effektiv når jeg jobber hjemme. Her er det stilt og rolig, og jeg kan sitte i rosa joggebukse og spise godteriene til Vesla mens jeg jobber.
Vinn-vinn, sier jeg og har en anelse mageknip mens jeg vurderer om jeg bare skal finne sofaen igjen nå som arbeidsdagen er over.
Noen ganger angrer jeg bittert på at jeg ikke er en person som er litt mer ryddig og pertentlig person. En som rydder opp etter seg fortløpende, fremfor å la ting stå fremme på benken. I går da jeg skulle rense ansiktet var en sånn gang…
Jeg kom hjem litt seint i går og skulle få unna kveldsstellet med en kjapp kattevask og en puss, slik at jeg kunne komme meg i seng.
Heldige meg hadde renseservietter klar på benken.
I det jeg tok våtservietten opp mot ansiktet og jeg kjente den intens sterke lukta, skjønte jeg at noe var feil, men hjernen min reagerte ikke før jeg hadde fysisk tørket et strøk. Det var skikkelig ekkelt! Det stinket helt forferdelig, og lukta ble hengende igjen i nesen lenge! Jeg ble seriøst kvalm. I tillegg ble jeg stiv i maska, og det kjentes ikke bra ut.
Hvis noen er i tvil, å vaske ansiktet med rengjøringsservietter for renhold er ikke å anbefale!
