Omsider fant jeg noen som kunne tenke seg å bake konfirmasjonskaken til Vesla. Jeg har fått sendt over noen forslag til hvordan jeg kan tenke meg at den kan se ut, så skal den eminente bakeren se hva hun finner ut. Jeg har troa på at det blir superflott, basert på bilder av andre kaker hun har levert. I tillegg skal Storesøster bake og dekorere cupcakes, og de skal gå i samme stilen. Nå begynner det å ligne på noe.
Vesla skulle å ta mål til bunaden i dag, og damen som skal montere bor rett ved kontoret mitt. Det passet bra, for da kunne jeg ta bunaden med på jobb, sånn at Vesla og jeg kunne gå rett etter skolen. Heldigvis visste jeg at jeg hadde tatt godt vare på bunaden da jeg pakket den bort, jeg var bare ikke helt sikker på i hvilken hylle den var lagt. Greit å bruke gammedagse laken til slikt, for vi bruker jo bare jersylaken på sengene nå. Skjorten fant jeg på 1-2-3-4-5. Den hadde jeg høvelig kontroll på, og det trodde jeg jo om selve bunaden også, men så feil kan man ta! Jeg endevendte alle kurvene i skapet, og lette og lette.
Frustrasjonen og panikken tok meg. Rett før jul leverte jeg masse gamle laken og dynetrekk på fyllingen til gjennvinning. Jeg tenkte så det knaket. Jo, jeg hadde faktisk tatt en anstendig stabel ut av skapet og rett i søppelsekken. Men hadde jeg sett gjennom stabelen? Fader altså! Bunaden var ferdig brodert, men ikke montert, og selv som uferdig produkt har det en verdi på adskillige tusenlapper. Jeg hadde vondt i magen. Dette var ikke greit i hele tatt. Hadde jeg hatt en panikk-knapp, hadde jeg garantert brukt den da, og ingen tvil om at jeg kunne hatt god bruk for en papirpose!
Vesla ble også en tanke bekymret, og spurte sin hysteriske mor om jeg kunne ha lagt den oppe på rommet mitt. Det hadde jeg ingen tro på, men ingen stein skulle være urørt. Jeg ryddet og lette, men fant den ikke. Den var borte! Siden jeg likevel hadde ryddet halve rommet mitt, begynte jeg å brette sammen dynene som var lagt tilbake i skapet etter jul. De lå hulter til bulter. Under alle dynene lå en plastboks med lokk som jeg ikke kan huske å ha sett før, og opp i den lå det et hvitt laken. Der var bunaden! Himmel og hav så lykkelig jeg ble! Jeg hadde altså sikret den så godt at jeg ikke husker å ha gjort det engang, men at noen andre skal ha forbarmet seg over bunaden er ikke sannsynlig.
Jeg som hadde sett for meg tusenlappene flakse fordi jeg måtte få kjøpt nytt stoff, og ny brodering. Det var ingen lykkelig tanke. Vesla ble også lettet over at bunaden var kommet til rette da hun kom for å se an ståa. Vi pustet lettet ut og skulle gå ned med herligheten. Jeg spurte om hun hadde sett telefonen min, men det hadde hun ikke, så jeg ba henne ringe den. Hun brast i latter da den begynte å ringe, for den hadde jeg pakket nederst i en annen eske mens jeg holdt på å lete. Det vil altså ingen ende ta på kaoset mitt for tiden, men jeg har håp om at vi kommer i mål, sånn sakte men sikkert.
