Jeg har himlet med øynene og tenkt mitt, bare lyttet og ikke sagt noe, men tenkt mitt. Herregud, som folk klager liksom. Hvor vanskelig kan ting være, og hvor dramatisk er det mulig å bli? Folk må jo gjøre ting mye verre enn det trenger å være? Å ha ei tispe med løpetid og en hannhund i hus, det er jo null stress! Det fikser jeg!
Denne løpetiden.. Snuppa klaget da hun hadde første runde med pelsklingene. Venninnenne signerte med hvor vanskelig det er å ha en hannhund og en tispe. Jeg tenkte som sagt mitt. Hvor ille kunne dette egentlig bli? Første uken var jo bare en lek, og det ga meg hvertfall tro på at Snuppa og venninnene hadde overdrevet kraftig. Pels-Guri prøvde å kastrere den lidderlige på egen hånd, og var overhode ikke interessert. Hun regelrett glefset når han ble for intim. Begge hadde truser på, så alle forsøk på parring ble avverget før det ble alvor. Dette burde bevise at de som skulle forberede meg på det som kom, hadde vært en smule dramatisk.
Så kom stådagene..
Stakkars Monty. Han har ikke spist på flere dager. Han pistrer og piper. Vil ikke gå ut å tisse, vil ikke gå tur, vil ikke sove. Eneste som tilsynelatende er viktig, er å få pels på knaggen. Han har skreket så mye at stemmen er helt hes. Han høres ut som han har halsbetennelse.
Da jeg kom hjem fra jobb i går, skjønte jeg at dette ikke var så enkelt som jeg hadde trodd. Hele den lille hannhunden vibrerte. Han ulte og skreik fra jeg og den lille fristerinnen kom inn gjennom døra. Uansett hvor hun var, var han parat bak henne. Hun fikk ikke sove, hun fikk ikke spise, og hun fikk ikke gå over gulvet før han hoppet opp. Til slutt måtte jeg sette tispa i bur for at hun skulle få fred. Hun var helt i fra seg, for hun ville ikke være innestengt. Desperadoen prøvde å tygge seg gjennom sprinklene for å komme seg inn til henne. Stakkars tennene hans!
Til slutt var Monty så utkjørt og stresset, at det ikke var forsvarlig for han. Uten mat, søvn og hvile kunne han bli så desperat at han handlet overilt. Noe måtte gjøres, I tillegg begynte også jeg å kjenne at jeg var sliten av å jakte på de to. Jeg forsøkte å ta Daisy med for å sove oppe, men Monty hylte og skrapte så mye nede at det var håpløst.
Før Snuppa dro for å studere hadde hun Daisy hos en arbeidskollega på avlastning. Der hadde den firbeinte herrens glade dager og ble tatt godt vare på. I dag måtte jeg krype til korset og be Snuppa spørre om de kunne ha Daisy en dag slik at vi fikk sove. De ville ikke ha henne en dag, de ville låne henne hele helga! Da de hentet henne ble hun helt vill!! Hun var klar for helgetur, og ikke stresset over å dra. Hun kjente godt igjen hvor hun skulle og dro gladelig med.
Endelig kunne den lille søte hjemmeværende pelsklingen slappe av, og gjett om han sov! Ikke bare han, jeg også! Vi flatet ut på sofaen og sov fire timer i strekk! Selv om jeg hater det intenst, må jeg bare innrømme at jeg ikke var klar for dette sirkuset og ikke trodde det var så ille! Både Snuppa og venninnene hadde rett. Løpetid er et helvete! Jeg må bare kapitulere.
Nå håper jeg bare at det verste er over når Daisy kommer hjem igjen, for dette har vært slitsomt. Slitsomt for mor, men ennå verre for den overkåte lille pelsballen som hele tiden har fristerinnen rundt seg. I det minste blir det en aldri så liten pause for oss begge to, før urokråka kommer tilbake, og den skal nytes!
