Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Da er vi inne i innspurten til påska, og hvis dette er hva vi har i vente, klager jeg ikke. Påskeværet har innfridd så til de grader. Dette er til å bli lykkelig av!
Da jeg var på Veslas alder, for en mannsalder siden, var det alltid noen som hadde hjemme-alene påske. Da var det fest og moro på oss unge, og jeg regner med at det er det samme for dagens generasjon ungdommer. Jeg ville ALDRI dra på påskeferie, men mor og far tok nakkegrep på meg og dro meg med. Det gjorde de sikkert lurt i..
Merkelig nok er det ikke sånn med Vesla. Vi er stort sett alltid på familiehytta med mor og far i påska. Det er så koselig. I går uttalte Vesla følgende: «Æ ælske påska for da kan æ si vi skal til besteforeldran mine, og slepp å bestem mæ for å ha mamma- eller pappa påske!»
For disse skilsmisse-barna som er så store som Vesla, er det ofte i skvis mellom hvem de skal velge å være med i høytider og ferier. De føler ofte de må velge bort en av de som de er glade i. Da er plutselig ikke de stundene like fine lengre, og ferien ikke nødvendigvis noe de gleder seg til..
Selv om det er lørdag, har det ikke vært rom for noen avslapping. I dag ble det helgejobbing både på meg og Vesla. Det er litt sært, for akkurat nå er jeg å jobber på samme museumsanlegg som Vesla. Det positive er at vi fikk tatt lunsj sammen om ikke annet.
Å jobbe på samme plass ble merkelig i dag. Jeg kjente på at jeg har nulltoleranse for familiær fleiping, og ble veldig streng. Verken Vesla eller jeg var komfortable. Da er det godt det tilhører sjeldenhetene at vi jobber sammen. Vi dro hjem sammen, og jeg var en svipp-tur innom butikken, men Vesla var så sliten at hun ventet i bilen. En soldat hviler når hun kan, og en power nap var akkurat hva hun trengte. Nå skal mor roe helt ned, og bare lase batteriene, mens Vesla som er full av energi, vasker rommet sitt.
Ja, skjønner at det nærmer seg påska, for det er masse som skal gjøres før alle tar ferie, men da jeg åpnet VG i dag, skjønte jeg at påska kom tidligere enn forventet. At Bruce Springsteen skulle bli den nye påskehelten, ja se det var mer overraskende på meg. Fantastisk at også han kom tilbake etter dødsfall, også rett før påsken til og med!
Sorry til alle som blir støtt av dette, men med min morbide humor holdt jeg på å le meg skakk! Forøvrig må jeg bare kondolere Springsteen, for jeg leste selvsagt artikkelen.
Da har vi fått landet konkurranse-helga for denne gang, og forhåpentligvis er det lenge til vi får ei så heftig helg igjen.
Vesla var frynset flere dager før det hele startet, og det var en helt merkelig stemning hjemme. Jeg tippet på tå hjemme, og forsøkte å unngå å møte blikket på husets nervebunt. Det var om å gjøre å bevare husfreden i mest mulig grad.
Jeg hadde noen dugnader, men det er bare hyggelig. Ja, så fremt man vet man har dugnad da, for jeg hadde ikke fått med meg den siste, men det gikk bra det også.
Hun hadde alle sine konkurranser på lørdagen, og da hun gikk av gulvet siste gang var det klar tale. Hun orket ingen festmiddag, og ville hjem. For hennes del ble det konkurransen der alt som kunne bli feil, ble feil, så hun var alt annet enn fornøyd. Jeg prøvde å si at det ikke alltid kam være slik at hun lykkes, men hun var eitrende forbannet. Ikke lei seg, men rasende fordi hun ikke greide å levere som hun ønsket. Det var fattig trøst å fortelle henne at jeg var stolt av henne uansett, for hun var skuffet over egne prestasjoner. Hva kan man si da? Det nyttet ikke å trøste, for hun måtte bare få bli ferdig med å være sint! Men nå har roen senket seg, og håpefulle er på tur tilbake i vater, da er det endelig rom for litt Heidi-tid.
Nå begynner det å dra seg til i heimen. Det er bare noen dager igjen til Nordlysdrilliaden gjennomføres i Bodø. Det merkes på Vesla. Nå trenes det og hun har ikke fokus på noe annet. Verden utenfor er glemt, og når verden tvinger seg på henne, glefser hun tilbake. Nå er hun i bobla si.
Det er første gang Vesla skal konkurrere med solo på hjemmebane, men hun har rykket opp et nivå, så det er ikke så lett å gjette hvordan dette vil slå ut. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Tror hun synes det er verre å konkurrere her hjemme enn andre steder i landet.
Mor skal ha noen dugnads-økter i løpet av helga, som seg hør og bør, men bortsett fra det skal jeg kose meg med å se alle de flinke ungene i aksjon. Det gledes. Frem til da skal jeg få på plass en masse forberedelser. Drakter skal gjøres klar, sminke må finnes frem, strømpebukser og hårstasj må kjøpes. Alt må sitte på konkurransedagene. Så fra generalprøven fredag skal jeg søke dekning helt til det er over, for under konkurransen er håpefulle høy-eksplosiv. Sånn sett kan man si jeg har unntakstilstand i heimen.
Herlighet som livet leverer. Det føles som alle dagene går i pluss. Det betyr ikke at det er de helt store tingene, men det kan være små ting som vipper dagen i riktig retning. Jeg er heldig som har det sånn, for det er det ikke alle som har.
1. Det faktum at det har vært fri fra jobb.
2. Jeg fikk en natt-utflukt med Vesla.
3. Det har vært magisk nordlys ute.
Bare det å gå en kveldstur med Vesla og Daisy, når et massivt nordlyset danser over himmelen var en opplevelse i seg selv og egentlig nok for å si at helga leverte. 4. Det har vært Marcialonga Arctic Race i Bodø.
5. Jeg fikk tilbrakt dagen med gode venner.
6. Vi hadde et spontant besøk på bar etterpå.
7. Bodøbyen viste seg fra sin vakreste side i solnedgangen.
8. I dag ble det en 10 km tur ut i sola.
9. Jeg fikk nyte turen med Mimmi-ungen og Storesøster.
10. I kveld er det jentekveld med Vesla og venninnen. Når jeg tenker over hvor fin de siste dagene har vært, skjønner jeg hvor privilegert jeg er. Slike helger er bare å nyte for de skal jeg leve lenge på, og nå er jeg skikkelig klar for å brette opp ermene for ei ny uke!
I dag var det dags for den store folkefesten for skiglade Bodøværinger. Da gikk Marcialonga Arctic Race av stabelen, og for en folkefest det ble!
Vi var tidlig ute for å sikre oss god plass. Dette ville vi ha med oss. Mens vi stod der kom det to unge jenter som var utrolig ruset og tenkte de kunne gjøre som de ville. Det ble riktig utrivelig til slutt. Da måtte mor hente frem «sint stemmen» og be de forlate. Jeg fikk trykket to telefoner opp i trynet og filmet, mens jeg kjeftet, men jeg ga med helv..! De kan filme meg så mye se ville, jeg står fjellstøtt i avgjørelsen min uansett. Men jeg ble jentesur ++
Når jentene forlot, fikk vi nyte rennet. Det var et nydelig vær og utrolig bra stemning. Folk hadde virkelig møtt fram for å lage liv og røre.
Eliten gikk 46 km, og vi så de på storskjerm underveis i løypa. Selv om det tidlig ble klart at Thomas Ødegaarden kom til å vinne, var det skikkelig artig å heie de i mål, og det var et skikkelig kult og artig målområde. Skulle bare vært fullt med tørrfisk.
Selvsagt ble det bilder av vinneren ,men det måtte jeg få fra venninnen, for jeg var så opptatt av å heie!
Alt i alt et supert renn og masse morsomt! Gleder meg faktisk til neste år!
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte i dag. Joda, jeg vet det. Jeg skal le og kose meg, mens jeg strigriner litt innvendig. Jeg har nemlig vært på sykehuset i går.
Alle damer bør klemme jevnlig på puppene sine, kjenne etter at de ikke har endret seg siden sist. Da mener jeg ikke endringer grunnet tyngdekraften, men om man kjenner noe forandringer eller kuler inni puppen. Det har jeg gjort i mange år, og for noen dager siden kjente jeg nettopp en liten kul. Eller var det en kul? Jeg ble veldig usikker. Jeg kjente i alle fall noe som hadde forandret seg. Jeg kjente og klemte, og ble mer og mer sikker på at noe var det. Da var det bare å oppsøke helsevesenet.
Etter runde med leger, sykehus og undersøkelser var jeg tilbake i går, og fikk diagnosen “Gud, så hysterisk du er!» Altså super-frisk. Lettet og glad spratt jeg ned trappene på sykhuset, og bråstoppet. Jeg ble alt annet enn glad da jeg så bilen min. På frontruta lå det nemlig en gul lapp, og jeg kan ikke fordra gule lapper! Det verste var at jeg hadde betalt parkering i tillegg. Jeg ringte opp parkeringsetaten sporenstreks, for nå skulle de jammen få høre leksa!
Jeg startet med å forklare at jeg hadde betalt parkering, og hadde kvittering, så denne gangen kunne han få den gule remsa si tilbake. Han spurte hva det stod at jeg måtte betale, og da jeg hadde sagt summen, spurte han om jeg mente jeg hadde parkert lovlig?
Jeg skjønte instinktivt at her måtte jeg umiddelbart jekke meg ned., for nå var jeg åpenbart på tynn is. Jeg hadde faktisk parkert på en handikapp plass. Jeg bedyret at jeg ikke hadde sett det, og var veldig lei meg for det. Jeg var på nippet til å tilby meg å betale dobbel bot siden jeg hadde vært så svimete, men han sa det holdt å betale den ene.
Så her sitter jeg da. Noen høvdinger har gått til helsevesenet de siste dagene, og ytterligere en høvding gikk til parkerings etaten. Jaja, jeg får trøste meg med at jeg i det minste gjør en god innsats i å holde Bodø kommune unna ROBEK-lista med alle parkeringsbøtene mine.
Så til alle dere flotte damene og menn rundt om, klem på puppene dine neste gang du er i dusjen eller har lagt deg. Kjenn etter at alt er som det skal, og finner du noe eller er usikker, er det bedre å gå til legen en gang for mye. Bare husk å se etter hvor du parkerer, ellers kan det koste deg dyrt det også.
Jeg lovet meg selv et nytt og bedre liv når jeg var ferdig med årsoppgjøret, og bestemte at jeg skal ut å gå hver dag fremover. Da teller det ikke at jeg går til bussen, eller stikker ut av kontoret for å få meg en sjokkis, jeg skal ut å gå for å gå. Så langt har det gått greit. (Tok du den?), men i dag butter det i mot.Det har nemlig vært en usedvanlig hektisk uke så langt, og jeg har masse unnskyldninger på lager for å slippe.
Sofen blitt mer nedsittet på en plass. Jeg burde kanskje sitte på de andre plassene for å gjøre den jevnere.
Jeg trenger å utvide min kompetanse så det er på tide med et studie på innsiden av øyelokkene mine.
Jeg har ikke brukt viaplay i dag, og jeg betaler for abonnementet og BØR få noe igjen for pengene!
Bikkja har spist turbuksa mi!
Jeg finner ikke matchende sokker.
Småfuglene bråker så mye at jeg får vondt i hodet.
Bikkja har vondt i pelsen.
Det er litt for fullt i vinstativet mitt, jeg må få unna litt der.
Jeg tror jeg blir stalket av skyggen min.
Skoene ligger igjen i skogen etter gårdagens tur.
Neida, jeg skal ikke bruke disse argumentene. Jeg skal ta meg sammen, få på meg den andre turbuksa, og skoene som mirakuløst nok står i gangen, så ta med ut med det varkre pelstrynet mitt på tur. Det som er så bra, et at etterpå trenger jeg ikke en eneste unnskyldning for å legge meg på sofaen i stabilt sideleie med en sjokkis og et glass vin, for det har jeg ærlig fortjent! Det beste er at bikkja flater rett ut etterpå, hun også!
