Da har vi fått landet konkurranse-helga for denne gang, og forhåpentligvis er det lenge til vi får ei så heftig helg igjen.
Vesla var frynset flere dager før det hele startet, og det var en helt merkelig stemning hjemme. Jeg tippet på tå hjemme, og forsøkte å unngå å møte blikket på husets nervebunt. Det var om å gjøre å bevare husfreden i mest mulig grad.
Jeg hadde noen dugnader, men det er bare hyggelig. Ja, så fremt man vet man har dugnad da, for jeg hadde ikke fått med meg den siste, men det gikk bra det også.
Så var det Vesla da..
Hun hadde alle sine konkurranser på lørdagen, og da hun gikk av gulvet siste gang var det klar tale. Hun orket ingen festmiddag, og ville hjem. For hennes del ble det konkurransen der alt som kunne bli feil, ble feil, så hun var alt annet enn fornøyd. Jeg prøvde å si at det ikke alltid kam være slik at hun lykkes, men hun var eitrende forbannet. Ikke lei seg, men rasende fordi hun ikke greide å levere som hun ønsket.
Men nå har roen senket seg, og håpefulle er på tur tilbake i vater, da er det endelig rom for litt Heidi-tid.
Ahh.. Husker godt den følelsen fra egen tid med idrett. Nå er det imidlertid nettopp en slik reaksjon som Vesla utviser her som kjennetegner de som har det i seg å kunne nå helt til topps, så.. 😉
Ja, Gud bedre det har vært et aldri så lite helv.. Men nå trenes det for fullt.
Ja det er dette med å rase fra seg – når man ikke er fornøyd, og kunne gjort det bedre. Alt man trener mot, er å gjøre det best best best mulig 🙂 Raseriet forsvinner og nye treningsbolker ligger for tur 🙂
Ja, nå er hun ferdig med det heldigvis, men hun trener som gal mot neste konkurranse. Mamma`n våger nesten ikke si noe om treningen for tiden. Best å bare være en stille heiagjeng for henne.