Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Selv om Vesla har vært full av snørr & gørr og feber, har jeg klart å fått barnet til å krølle seg sammen med latterkrampe. Sånn går det når mamma’n jager på evig ungdom og prøver å være litt in. Med andre ord, ingen ubetinget suksess.
Jeg har typisk nordisk hår. Det er normalt med hår, men det er tynt og fint, så altså ingen løvemanke å skryte av. Siden jeg følger litt med i tiden, fant jeg ut at det kunne være lurt å hjelpe naturen litt og prøve extention, og det ble bestilt på nett, og i dag kom herligheten.
Jeg trodde jeg hadde bestilt ekte hår, men Vesla kastet et blikk på håret, og konstaterte at det var syntetisk. Jaja, hva tenkte jeg at jeg kom til å få for under en 100 lapp? Jeg fant dog ut at dette måtte prøves, uansett om det var fake!
Å sette dette på når håret var skittent og krøllete var vel ikke oppskriften på at det skulle bli bra, men jeg ville ha et inntrykk av hvordan det kom til å se ut.
Da jeg viste herligheten til Vesla, knakk hun sammen i latter og påstod at jeg så ut som Mother Gothel i Rapunzel. Det var ikke ment som et kompliment.
I håp om å få litt støtte og komplimenter hos storjentene, sendte jeg de bilde av herligheten. Hos de fikk jeg bare taushet og vantro blikk tilbake.
Jeg prøver jo bare å være litt in i tiden, men lykkes visst ikke helt med det. I følge jentene er jeg over femti år, og skal egentlig bare være lykkelig for at jeg fortsatt puster!
Kunst og kultur skal begeistre, engasjere, forarge og provosere. Kunsten er mangfoldig og for alle. Nå som Bodø-byen er Kulturhovedstad, vil nok kystsamfunnet komme mer i fokus. Det kom en nydelig fembøring seilende inn i havna på åpningen, men det kan diskuteres om det ikke var mer historie enn kultur?
Nu vel, gamle båter kan også være kunst, og hva er vel bedre enn å blande det gamle med nye kunstformer?
Det er ikke ofte jeg er skikkelig stresset, men det er jeg nå.
Det virker ikke som jeg overhode skal komme meg i mål med hverken det ene eller det andre, være seg jobb eller privat. Jeg lurer på om jeg har lagt lista så høyt at jeg ikke kommer over helskinnet denne gangen?
Kjernen i mitt problem eller utfordring, er at jeg har en tendens til å gape over for mye. Rett og slett ikke eie magemål. Nå snakker jeg ikke om kaker og søte saker, selv om det også er utfordrene, men ting jeg skal gjøre. Jada, sier jeg. Det skal jeg gjøre! Men jeg har aldri tid til halvparten egentlig. Hadde det ikke vært fint om jeg hadde sagt ja ut av det gode i mitt hjerte? Nei, det er ikke sånn. Jeg sier ja, fordi jeg er hysterisk redd for å gå glipp av noe artig å gjøre. Om jeg er sliten og utslitt er ikke så nøye. Ja! sier jeg og tror at om bare JEG gjør det, så blir det så mye bedre. Jeg tror rett og slett jeg er en blanding av egoist og masochist. Hvem andre vil vel ta på seg så mye å gjøre i redsel for å gå glipp av noe, selv om rygg, nakke og armer verker?
I går ble Kulturhovedstaden åpnet med brask og bram. Det var en formell del i Stormen Konserthus, og en åpningssermoni for alle nede i havna. Folkets dom lot ikke vente på seg, og kritikken haglet i SoMe.
Jeg må innrømme at da jeg leste søknaden for å bli Kulturhovedstad, syntes jeg det var en litt kjedelig søknad, og trodde ikke juryen ville gå for Bodø. Det viste seg likevel at denne søknaden var akkurat det Europa ville ha mer av, og dermed var Bodø2024 et faktum. Siden jeg er dedikert ungdoms mamma som er hjemme når Vesla er å smaker på livet på egen hånd, fikk jeg bare med meg det hele via TV, men jeg syntes det var en nydelig seremoni. Seremonien bar bud om at vår historie, vår natur, vår kultur og alle våre folk skal vises, og ikke minst mangfoldet i oss. Det var gjort på en stemningsfull måte.
Så startet kritikken. Hva i pokker hadde samene å gjøre i dette bildet? To joiker og en dans som viste en reinflokk i bevegelse. Det ble rett og slett for mye for den gemene hop. «Det e altfor mye om saman!»«Æ har aldri sett hverken same eller rein i Bodø!» og «E det her alt vi har å by på? Kor e han Halvdan og kor e Glimt?» «Det her har vi glæmt innen mandag!»
Det som slår meg, er at det virker som ikke alle skjønner at kulturen vår er mer enn Glimt, Halvdan eller andre kommersielle kultur personligheter. Kulturen vår er samenes historie, det er fiskebøndenes historie, det er naturen vår, det er rikdommen havet har gitt oss, og enda mye mer. Men en åpningssermoni på 45 minutter kan ikke ta for seg alle disse delene uten å virke oppstykket og fragmentert, og det som ble vist, var alt annet enn oppstykket og fragmentert. Det viste hva som er utspringet til det mangfoldet av kultur vi har her i dag.
Det var en forestilling som bar med seg en rød tråd gjennom det hele. Sceneshowet var estetisk vakkert, og joiken satte en nydelig ramme fra start, danserne som symboliserte reinen på vidda, ørna på himmelen, musikken, fisken som kom inn, fembøringen med et lite bilde av mangfoldet av mennesker.. Alt! Det tok tidvis pusten fra meg, og jeg elsket det!
Så når Bodø Nu rullet frem terningekast 3, og sa vi kommer til å ha glemt dette innen mandag, så kan jeg godt være enig, men vi er nok dypt uenig om hvilken mandag, for den jeg tenker på, er ikke i 2024 hvertfall.
Jeg er stolt av det jeg så. Jeg likte det så bra at største kritikken min er at det varte for kort tid! Og må kanskje si at en litt flau smak i munnen til slutt dessverre når Ella Marie Hætta kritiserte at det ikke var ytret et eneste ord på hverken lulesamisk elle pitesamisk på scenen, det kunne hun godt ha spart seg. Det var ikke tid og sted for det. Men musikken hennes.. Det var gåsehud-opplevelse.
Så spør du meg, vil jeg påstå at Bodø2024 leverte og gjorde meg både rørt, stolt og glad. Nå gleder jeg meg bare til resten!
I dag braker Kulturhovedstads året her i Bodø løs. Det vil si, dronning Sonja har allerede foretatt den offisielle høytidelige åpningen, og nå er det oss vanlige dødeliges tur å få ta del i herligheten.
Det er duket for masse spennende som både har hendt, og skal skje videre utover kvelden. Egentlig burde jeg ha vært i byen og kjent på livet, men jeg tørr ikke! For første gang er Vesla på en stor konsert alene, og mamma’n kjenner at det er helt greit å sitte hjemme å se på MGP og være spent på om håpefulle kommer seg velberget hjem.
For bare en stund siden stresset jeg med å komme meg hjem i rimelig tid hvis jeg var noen steder. Da var jeg bekymret for Vesla som satt hjemme å ventet på meg, men nå er det meg som sitter hjemme å venter på Vesla. Det er åpenbart at jeg er på nedadgående kurs. Det er så bekymringsfullt, for det kan tyde på at jeg begynner å bli .. ehhh.. gammel? Nei, det kan ikke stemme! Tross litt stive ledd og dårlig syn så er jeg jo ung og rocka!
Likevel er det noen små tegn som sier i mot at jeg fortsatt er ung. Jeg sitter tross alt hjemme på en lørdagskveld og ser MGP! Tror jeg må innse at jeg har nådd middagshøyden!
Nå er det over en uke siden pels-beibiene forlot oss for å dra til sine nye familier. Det var vemodig å se de små pelstrollene bli så lykkelige over å møte sine nye eiere, men godt å se at de var trygge på at dette ville bli bra. Hvorfor skulle de ikke det? De har jo ikke opplevd annet. Det var nesten så jeg ikke ville la de dra, men dro gjorde de.
Så ble det veldig stille hjemme.
De to snuskene har tatt opp mer tid enn jeg trodde, og de har laget mye lek og moro for oss. Vi merket godt at de var borte, for det ble så rolig. Jeg har fått bilder og filmer fra de nye familiene, og valpene storkoser seg i sine nye hjem. Den eneste som ikke storkoser seg er Daisy. Hun liker ikke den nye tilværelsen. Nå er hun helt alene på dagene og det er hun ikke fornøyd med.
Hun som aldri har vært en dag alene fordi hun alltid har vært med Monty, og nå er han i Trondheim med Snuppa. Daisy liker ikke hverdager med jobb og skole, men gjett om hun elsker ettermiddagene når vi er hjemme alle sammen? Hun er også blitt skyggen min, og fotfølger meg hvor jeg enn går i redsel for å bli forlatt hjemme. Hun står til og med utenfor døren og skraper når jeg går på do! Det minner meg om småbarns tiden.
Daisy er litt morsom også. Legger seg klint inntil meg i sofaen så jeg kan klø henne, og stopper jeg, ligger hun å småkjefter på meg til jeg klør henne igjen. Så selv om kun er blitt klengete, er hun fortsatt en liten Diva.
I morgen skal hun igjen være alene, men det blir ikke så mange timer. Hun skal på alenebesøk til håndarbeids-venninnen sin noen timer. Vi forsøker en mykere tilvenning. Heldige Daisy og meg som har sånne fine folk rundt oss.
Siste bilde av de små hårballene før de dro. Vi savner de masse, men er glad for at de kom til fine folk som vil være like glad i de som vi er.
Så var det vår tur til å få besøk av Ingunn. Hun var godt varslet på forhånd, og det har ikke vært måte på hvor mange forhåndsregler som er tatt. Det betyr at jeg sitter godt og varmt hjemme i stua mi og ser ut på elendigheta, men jeg føler meg litt snytt. Var dette virkelig det verste hun hadde å komme med? Ingunn er jo som en flau vind fra Kola i forhold til det navnløse monsteret som herjet villmann på mandagen. Sånn er det her vi bor i allefall.
De kloke hoder sier at det har med vindretningen å gjøre og det stemmer nok, for i sentrum har det blåst ut flere vinduer og bygninger er uten strøm. Deler av sentrum er sperret av i fare for flygende gjenstander, og i hele tatt er det veldig mye vær. Ikke er det spesielt bra heller.
Her er det som en heftig vinterdag, hverken mer eller mindre. (enn så lenge).
Anyways, håper Ingunn kjenner sin besøkelsestid og forlater. Hun var ikke spesielt velkommen i utgangspunktet. Håper bare ikke hun tar med seg hus og hjem, og gjør rent bord når hun forlater, sånn som det etter sigende er vanlig at kvinner gjør når de forlater…
