Hos oss er det strengt forbudt å ta seg til rette med noen andres saker. Det betyr ikke at vi ikke kan låne hos hverandre, men da må vi spørre først. Det er en uomtvistelig regel. Vi har hatt noen små uhell, og det har ført til nær utbrudd av tredje verdenskrig, så jeg har gitt klar beskjed at det ikke blir gitt advarsler for brudd, men det fører til direkte konsekvenser i form av straffarbeid og kost bestående av vann og brød.
Snuppa reiser for øyeblikket rundt og gjør Norge utrygt, og det er derfor litt vanskelig å spørre henne om å låne noe uten å ringe, og det gjør straks ting mye mer vanskelig.
Hun har ikke Uggsene sine med seg. De står i yttergangen og er fristende enkle å smette på seg når man bare skal en kjapp tur ut, enten det er i postkassa eller ut med søpla. Eller på treningssenteret. Som i går da jeg dro for å trene.
Det var så vått på gulvet at jeg bare nappet til meg de første skoene jeg fant. Jeg har minst føtter av oss jentene, så jeg kan bruke alle sine sko. Denne gangen var det Uggsene til Snuppa. Jeg hadde det travelt som alltid, så jeg rakk ikke ringe å spørre først, så jeg bare dro.
Jeg satte skoene pent fra meg i hylla på senteret, og gikk for å trene. Det var ikke så mye folk, men det var ikke så rart for det er jo pandemi i samfunnet. Da jeg var ferdig, var jeg som forventet, ganske sliten. Det var kommet flere sporty mennesker innom, og derfor ganske mange flere par med sko. Også flere par med Uggs. Tre par stod i hylla.
Plutselig ble jeg fryktelig usikker. Hvilke sko var det som var Snuppa sine igjen? Å nei! Dette ble kvalifisert gjetting. Kunne dette ende godt? Jeg gikk bort og ble stående å se på de tre parene. Enn om jeg tok feil par? Og enn om noen kom bort å beskyldte meg for å stjele skoene deres? Hmm… jeg kunne sjekke størrelsene, men jeg visste jo ikke hvilken størrelse jeg skulle finne. Det ene paret var rimelig nye, så det var det ikke. Såpass husket jeg. Da var jeg nede i to par. Jeg klarte ikke bestemme meg. Hva gjorde jeg nå?
Til slutt måtte jeg ydmyke meg. Snuppa tok jeg ikke sjansen på å ringe, for jeg var på et sted der mange kunne høre at jeg fikk ei skikkelig verbal overhøvling, så jeg ringte Vesla på FaceTime.
Om jeg trodde jeg skulle komme billig unna, tok jeg skammelig feil. Hun lokaliserte kjapt at det faktisk VAR de skoene jeg først trodde, så kom overhøvlingen.
«SERIØST! Du e drittsur på mæ hvis æ låna nåkka uten lov, men du tar skoan hennes uten å spør!? Åsså huska du ikke korsn de ser ut ætterpå!? Ho kommer til å bli sååå forbanna!»
Jepp! Jeg er busted, og skjønner at jeg har brutt den ultimate loven i huset. Det blir nok neppe tatt lett på, og Vesla har garantert ikke tenkt å glemme det før Snuppa kommer hjem. Nå har jeg havnet i unåde, og jeg gruer meg til eieren kommer, men jeg synes jeg skal ha kred for at jeg var så ansvarsbevisst at jeg avslørte meg i redsel for å komme hjem med feile sko.
Note to self: «Låner» du sko hos avkommene må du ta bilde av de med telefonen hvis du setter de fra deg, slik at du er sikker på hvilke sko du skal ha med hjem igjen.
