Godt ikke alle dager er som denne

I dag må det altså jaggu være lov å være overgitt over seg selv, for dagen i dag har vært delvis helt på tverke. Man kan faktisk bli fortvilt, frustrert og ikke minst stresset av mindre enn dette. Bare for å ha det sagt. I dag startet jeg dagen relativt tidlig, og både Vesla og jeg var godt i rute da jeg strøk på dør. Vi hadde en koselig morgen, og jeg gledet meg til jobb. et tid for å intervjue noen potensielt nye kollegaer. Jeg jamret og sang i bilen. Deilig å være tidlig ute.

Det var himla kaldt da jeg kom til byen, og hoppet ut av bilen. Bare å finne frem vottene i sekken, før jeg begynte å gå, ellers kom jeg til å få neglebitt. Jeg stusset over at sekken var litt lettere enn forventet, og åpnet den og så ned. Der lå de fine vottene mine, noen notatbøker og litt forskjellig små tjafs. Laderen til PC-en lå også der, men hvor var PC-en? Holy Molly!!! Jeg skjønte umiddelbart at den var hjemme, og at jeg var i akutt krise. På den hadde jeg all informasjon jeg trengte til intervjuene jeg skulle ha 59 minutter senere. Det er 2 mil mellom hjem og kontor, og jeg skjønte at det bare var å kaste seg i bilen og kjøre hjemover. Vel hjemme hadde jeg ikke tid til å gjøre annet enn å spurte inn, hente PC-en og løpe tilbake til bilen, så kjøre rett tilbake på kontoret.

Jeg parkerte rett utenfor kontoret, , betalte parkering på appen og løp inn. Det var ingen tid til å parkere lengre opp i byen hvor det er billigere, så jeg lukket øynene da jeg så prisen på latskapen. Jeg hadde en klaring på fem minutter. Fy flate for et stress, men det gikk akkurat. Da var alle andre som skulle delta på intervjuene kommet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så sliten jeg var da vi var ferdig med intervjuene. Jeg blir alltid litt ør og sliten av å sitte konsentrert i så mange timer, så da hadde jeg akutt behov for lunsj og en kaffe. Jeg brukte god tid, for jeg måtte samle meg litt. Så var det bare å entre kontoret og ta et skippertak for å ta igjen det jeg ikke fikk gjort mens jeg var i møtene. Etter ei stund trengte jeg å sjekke et telefonnummer og åpnet min telefon.  Nei, nei nei! Parkeringa mi var gått ut nesten to timer i forveien. Jeg hadde bare betalt frem til jeg var ferdig, og kunne gå og flytte den. Nå hadde jeg nok fått bot! Jeg ropte og jamret meg da jeg løp for å se på gul-lappen jeg regnet med danset i vinden mens den var fastklemt under vindusviskeren. Tenk! Jeg kan være heldig jeg også. Ingen bot. Kanskje den her kaos-dagen endelig hadde snudd og ble bra igjen? Jeg pustet lettet ut.

Omsider var arbeidsdagen over og det dags for å komme seg hjem, men måtte bare innom toalettet før jeg kjørte. OMG! Jeg satte i ei latterkule av de sjeldne. Ingen kan beskylde meg for å være forfengelig og bruke speilet i tid og utide. Speilbildet viste at jeg hadde begynt å sminke meg, men stoppet for å ta inn bikkja. Så glemte jeg å gå tilbake på badet. Jeg så bare helt rar ut med øyne som var halvt sminket, og ingenting annet. Jeg måtte bare le, for jeg var svart rundt øynene og så ut  som en gammel og sliten koalabjørn.

Heldigvis i gen katastrofe, bare mitt sedvanlige vimsete meg. I morgen er det en ny dag, og nok en dag og kludre til. Det klarer jeg sikkert 😂