Du vet den følelsen du får inni deg når du vet du har såret noen, og ikke har fått rettet opp i det? Når du vet du burde bedt om unnskyldning, men ikke får det til? Når et av de fineste menneskene du vet om blir såret av dine impulser?

Du vet innerst inne at du har skuffet på alle plan, og mest av alt deg selv.

Den følelsen er vond. Den er fortjent, men likevel vond. Det er vondt fordi at du vet du har behandlet andre dårlig, og det sier noe om bare en person. Deg selv…

Eneste du kan gjøre, er å ta innover deg det du har gjort, og lære av dine feil, men først må du be oppriktig om unnskyldning for det som har hendt..

 

 

Virus? Pandemi? Smittevern? Restriksjoner?

Strengt tatt har jeg mest lyst å gi blanke blaffen i hele greia, for jeg er utrolig lei, og det tror jeg gjelder mange av oss. Når ytterligere nye innstramminger kom i går kveld, er det en konsekvens vi må ta for de sårbare i samfunnet. Jada! Skjønner det, men jeg tillater meg å sutre litt likevel.

Støre & Co har sikkert tatt en fornuftig vurdering på hvor stort smittetrykk samfunnet tåler, men han har ikke tatt høyde for hva jeg tåler. Hjemmekontor? Igjen? Ikke pokker! Det klarer jeg ikke. Noe mer slitsomt enn å følge opp medarbeiderne digitalt vet jeg ikke om. Helt klart at motivasjonen for å ta en ny dugnad er på minussiden.

Kan vi ikke heller bare ha et digert smitteparty, også blir det survival of the fittest og ikke minst, flokk-immunitet i befolkningen?

Neida! Jeg mener ikke det seriøst, men det hadde vært godt å bli ferdig med hele møkka.

Vesla testet negativt på hurtigtest i går, men ble definert som nærkontakt i dag, og hun er ikke fullvaksinert, så hun må ha en PCR test. Jeg er trippel-vaksinert, og føler null stress for Vesla, men klart jeg fortsatt er bekymret for at hun har for mange nærkontakter. Dårlig samvittighet så det holder for mor.

På søndag tok Bodø/Glimt hjem gullet, og ble møtt med fest og jubel på torget. Utrolig fortjent, men jævlig urutinert av folk og fe i byen. Tenk å møte opp til fest og feiring, tett i tett, UTEN munnbind! Hva i all verden er det folk tenker med? Ikke hodet i såfall! Her får utelivsbransjen juling, og artister og kulturbransjen kanselleres over en lav sko, men det driter vi i bare vi får gjøre akkurat som vi selv vil. Det kaller jeg å være super-egoist! Tror de er så utrolig flotte supportere, men hva om lag og støttespillere blir smittet. Nei, se det er ikke nøye!

Jeg tenker alle som går jula i møte med redsel for permitteringer og konkurser er fornøyd med avgjørelsen til de som stod tett i tett uten munnbind og jublet for gull-guttene! Idioti av dimensjoner, og hvis ingen blir smittet etter den hyllesten, er det mer flaks enn noe annet.

Men jada! Jeg skal vel ta det forbannede hjemmekontoret enda en gang, men nå får vi enten ta det dønn seriøst ALLE SAMMEN, ellers er det bare å hylle darwinismen og ta det som kommer.

AMEN!

Vaksineklinikken er avlagt årets siste besøk, og mor har tatt foreløpig siste stikk.

Smitten eksploderer her oppe, og etter å ha talt opp Veslas 70 nærkontakter bestemte jeg meg for at tredje stikket var en greie for meg. Da føler jeg meg tryggere ovenfor mor, far og Mimmi-ungene om ikke annet.

Ser ut som det var en god del som har tenkt det samme, for her sitter en betydelig del mennesker og venter på å få forlate.

Siste stikk er forhåpentligvis tatt!

Det var grytidlig for oss å stå opp i dag. Med søvnen i øynene dro vi avsted i en iskald bil. Helgas siste dansetrening stod for tur. Vesla gledet seg, men var sliten i kroppen etter forrige trening.

Vesla har hatt hektiske dager med masse danseundervisninger, og korøvelser den siste tida. Etter dagens øvelse, skulle julekonserten med korene gå av stabelen, så i går var det generalprøve i tillegg. Hun gledet seg veldig til konserten, og hun og en venninne skulle ordne hår og sminke seg sammen, derfor hentet vi venninnen når vi var på tur hjem.

Så kom meldingen. Konserten var avlyst! Det var covid smitte i det ene koret de hadde øvet sammen med fra torsdagen. Smitten sprer jo om seg i rekordfart nå,  så det var innført strenge regimer for å stoppe spredning, også der Vesla har oppholdt seg.

Naturlig nok begynte jeg å telle over Veslas nærkontakter. Koret er kanskje 20 stk, familien er tre stykker, drillen er 20 stk, klassen er 25 stykket, og ikke minst 2 venninner. Det er 70 stykker!!!

Jeg fikk skikkelig ekkel magefølelse. 70 stykker, og da er det faktisk mye mindre enn det kunne vært! Det gikk kaldt ned ryggen min, og jeg valgte å teste henne umiddelbart. Enn om hun var smittet og hadde spredd smitten videre?

Testen var negativ, og jeg pustet lettet ut i første runde, men kan man være trygg?

En ting er sikkert, Vesla skal ikke noen fritidsaktiviteter før 2022. 70 nærkontakter er altfor mange, og nå skal hun bruke maske mens hun går inn og ut på skolen. Det er ikke bare fordi jeg ikke vil at hun skal bli smittet, men også fordi hun er så aktiv i mange grupper, at faren for at hun skal spre smitte til mange, er stor.

Det ser ut til at det gikk bra denne gangen, men det var en brå oppvåkning med tanke på antall nærkontakter. Vi har en vei å gå her i huset også.

Det er ikke alltid tannhjulene i toppetasjen er like velsmurte og fungerer smertefritt. Av og til stokker absolutt alt seg, og det gir lite eller ingen fornuft noen veier!

Den siste uka har jeg jobbet med et innlegg som skaper akutt hodebry. Kanskje er det julestyret som påvirker, eller andre tankespinn, jeg får det i såfall ikke til! Innlegget kan fremstå som personlig, selv om det egentlig ikke er det utover det at det gjenspeiler mine meninger. Jeg får ikke til å formidle det jeg ønsker, uten at det kan føles som blir sendt ut noen stikkere til nære relasjoner. Det kjennes ut som jeg har hjerne-blokade. Faktisk så ille at på dette innlegget skrev jeg hjerne-blokkasje. Ordboka fortalte at ordet ikke engang finnes..

Jeg skriver og sletter, sletter og skriver. Kommer liksom ikke i mål, og drar paralleller som kjapt blir altfor personlig. En ting er å utlevere seg selv, men det er tema hvor jeg føler jeg utleverer noe sårbart om andre. Det kjenner jeg ikke jeg er helt komfortabelt å gjøre, men hvor går grensen? Kan man skrive om hva som helst uten å navngi, selv om noen kan dra paralleller? Et sårt tema er det sikker mange som vil lese, men er det av og til en for høy pris å betale når det ikke gjelder deg selv?

Endelig er det helg igjen, og det er umåtelig deilig. Det blir stille og rolig, for mor er litt sliten etter julelunsj med litt festiviteter etterpå. Faktisk skulle jeg vært på julebord i kveld, men det ble rett og slett litt for heftig for en gammel krok! 😂 Jeg ble hjemme på sofaen sammen med Vesla.

(Note to self : Du er 50, ikke 25!)

Samtidig er det deilig å kjenne litt på at man fortsatt har det i seg å være litt uskikkelig i blant. Det trenger man jo.

Nå ligger Vesla på lading på sofaen, og det er lurt for hun har nok ei maraton helg for tur. Pompom-øvelser og julekonsert er på planen. Altså ingen tid til juleforberedelser denne helga heller..

 

Tenk å få utmerkelsen som årets mamma-blogger! Bare det at juryen har funnet meg verdig gjør meg så utrolig glad!

Mamma-blogg var vel langt på vei det siste jeg tenkte på da jeg begynte å blogge. Jeg ville egentlig gi en aldri så liten protest på perfekte hjem, perfekt utseende, perfekt oppdragerrolle, perfekt liv og ikke minst übet mench. Gjennom mange fremstillinger i ymse medier fremstilles livet på en slik måte at det kan leves på to måter, den rette eller den andre.
Hvor mange ganger spiller ikke hjernen oss et puss, og forteller at vi ikke er god nok, presterer godt nok, trener nok, har et utseende som er bra nok, kler oss bra nok, og i hele tatt IKKE ER NOK!

Jeg begynte å bygge bloggen opp med meninger, bilder fra et komplett rotehus, bilder av mislykket matlaging og listen er lengre.. Livet er vakkert selv om man av og til får utdelt litt dårlige kort på hånden. Man kan ha det godt selv om man ikke ser ut som «a million dollar babe!»

Så ut av intet suser Snuppa inn fra høyre og tar over showet! Hun følger ikke mammaens eksempler og snakker om det. Hun gjør! Hun gir vel jamt pokker i hva du eller jeg mener om det, hun gjør som hun vil og står fjellstøtt i skoene mens hun gjør det.

Jeg tar gjerne æren for det, og soler meg i glansen av henne, men hun er også produkt av  et annet menneske. Et menneske som løftet henne når hun trengte det, og mammaen var for langt unna. Hun har hatt en nydelig foster-mamma som er verdt sin vekt i gull. Hun tok vare på barnet mitt,  voktet henne med sitt liv. Ga henne omsorg og kjærlighet. Bare et vakkert menneske med et vakkert sinn. Et menneske som jeg alltid kommer til å være usigelig takknemlig for finnes.

Men den største æren får nok Snuppa selv, nettopp fordi hun er et av de sterkeste, klokeste og staeste menneskene jeg vet. Og ja Gry, jeg er også blod-fan! ❤️

 

Jeg gjemmer på en hemmelighet. En som nesten bare jeg vet. Nå i disse tider gjemmer nok de fleste på en hemmelighet eller to, men er alle like flinke til å holde på dem? Det er nok mange som både sniker på pakker de har fått og som ligger ferdigpakket og venter, og mange som må sladre litt om hva de selv har kjøpt til andre. Det er så spennende. Jula er jo egentlig fylt med hemmeligheter.

Når jeg tenker meg om holder jeg jo på mange hemmeligheter, og det er jo ikke så rart, for jeg har jo mange som jeg har pakket inn en liten presang til. Det er dog en annen hemmelighet jeg gjemmer, og den er så hemmelig at jeg nesten sprekker av lyst til å fortelle den, men det passer seg ikke. Den er av en nesten syndig og pikant art, og den kommer nok for en dag.

Definisjonen på en hemmelighet er at en hemmelighet er noe du bare forteller til en person av gangen.

Min hemmelighet er så søt at jeg nesten får vondt i tennene av å tenke på den. Det morsomme er at jeg oppdaget den ved en tilfeldighet, og nå går jeg bare rundt og kniser for meg selv. Jeg må bare vente til hemmeligheten avslører seg selv. Frem til da, er munnen min lukket med gaffatape, for det er det eneste som er egnet til å holde munnen min igjen i sånne situasjoner.

xoxo – Gossip mom!

God morgen fra hjemmekontoret!

Da var det klart for en ny dag, og som tidligere i år, er vi tilbake til det forhatte hjemmekontoret. Det er klart det var deilig å sitte i pysjbuksa og ullgenser på styremøte, det hadde aldri hendt om det ikke var for hjemmekontoret altså. Tid til en tidlig start på dagen ble det også.

Når det er så kaldt ute, er det herlig å få i seg en kopp kaffelatte før vi hastet i gang med dagen. Kaffe nytes best sammen ❤️

Heldigvis trengte jeg ikke haste så langt. Bare fra kjøkkenet til stua. Ikke frøs jeg noe særlig heller, for selv om det er -12 grader utenfor, så er det varmt og godt inne. (Jada, må sikkert blø når strømregninga kommer!)

Hjemmekontor er likevel hjemmekontor, og ikke noe å trakte etter spør du meg. Derfor skal det ikke stikkes under en stol at jeg ser frem til de neste to dagene på kontoret. Blir godt å få luftet hodet litt, og få påfyll av GPP.

Ønsker dere alle en nydelig dag 🌸🌸🌸

 

I dag er det andre søndag i advent, og for en nydelig søndag det ble. Det har vært hektisk, hyggelig, spennende og ikke minst høy Kleenex-faktor.

Kakebakingen gikk jo som en lek, det er ingen sak når man har en komfyr som fungerer som forventet. Så dro vi da på Juleshow for å se Vesla og Mimmi-ungen drille med troppene sine. Det var en familie-happening for vår del. Alle jentene mine, begge barnebarna og svigersønn var samlet i hallen. Det var ei snill stund.

Når de to utøverne var i aksjon kjente jeg en kjempestor klump i halsen. Jeg måtte si til Storesøster at det var nummeret før jeg satt i sippingen, men hun bare ristet på hodet med blanke øyne og sa det var vanskelig å la være.
Det var to veldig bevegede mammaer satt der og filmet sine håpefulle som danset og drillet.

Det var ei snill stund, og mamma’n/mimmi var så usigelig stolt av de to fine jentene. Det er etter sånne show jeg vet at all kjøring, dugnad, mas og stress, er verdt det!

Selv om det stod om gull på Aspmyra i dag, var vi så slitne at vi ikke orket å spise middag hjemme, så vi dro for å spise sushi. Og gjett at vi spiste sushi!  Vi sjekket litt Glimt resultater og jublet da Glimt og Lillestrøm ledet. Dette gikk veien! Så går Molde opp i ledelsen, og panikken tar oss, men jaggu utligner ikke Lillestrøm. Og så utligner jammen Brann også. Det var like før jeg gikk ut av konseptene, men gullet ble ikke avgjort i dag. Ennå en uke å vente..

Handballjentene innfridde til det fulle. Iran var sjanseløse og det var rein maktdemonstrasjon fra de norske jentene. Så at det var en fantastisk søndag er det ingen tvil om.  En sånn som har bidratt til et solid innskudd I minnebanken, og som har gitt så gode minner som varmer masse selv om strømprisene er skyhøye!