Fem drept og to skadet. I lille Norge og i en liten by som Kongsberg.
Fem mennesker som måtte sjekke ut av tiden før det var naturlig for dem å gjøre det. Fem mennesker som kanskje opplevde en intens redsel før det var over. En mann bestemte at disse ikke skulle få leve mer. En mann tok fra de muligheten til å leve sitt liv videre. En mann mente at dette var for han å bestemme. Hvorfor? Hva var grunnen?
Jeg har så vondt for de pårørende. Så vondt for alle som opplevde de dramatiske minuttene.
Gårdagen ble avsluttet med en nyhetssending som ble fulgt til langt ut i de sene nattetimene. I går var ikke dagen Vesla fikk holde mor med selskap. I går var stua og TV forbeholdt bare mor. De grusomme hendelsene i verden er på trappa hos oss i lille Norge igjen. Det er sånn at jeg satt med 22. juli følelsen på nytt. Satt bare og tok innover meg mer og mer det som ble opplyst. Kjente på at det hele ble mer og mer meningsløst.
Hvorfor den gemene ondskapen? Hvorfor ser vi nå en slik brutalitet som er i ferd med å bre om seg? Vi må jo klare å stoppe det, men hvordan?
Jeg klarer ikke stoppe å tenke på de omkommende og deres pårørende. Tro hvilken smerte de er blitt påført? Hvor grusomt har ikke de det nå? Samtidig håper jeg gjerningsmannen ikke er nok et menneske som ikke har fått den hjelpen han burde fått fra psykiatrien. Jeg håper det ikke er et menneske som har en fortid som gjør at jeg føler medynk med han. Jeg vil ikke vite formildende omstendigheter. Jeg vil han skal være hardbarket slikk at han får den strengeste straffen vi kan gi. Han har tross alt tatt liv.
Islam og radikalisering.
2 ord som klinger dårlig i mine ører.
Tenk om vi kunne bodd sammen i fred og fordragelighet, og bare respektert hverandres ulikheter uten at det blir voldsutøvelser av det?