Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla syns ikke det er like stas med tannreguleringen hele tiden, men det hadde vi vel ikke forventet heller. Siden bittet reguleres, har hun strikk på jekslene. Det er ikke fritt for at det har blitt ett og annet fnis når hun hopper himmelhøyt fordi hun skvetter når ett av strikkene ryker. Det skjer det også. Da klarer jeg ikke alltid å stoppe latteren. Ikke for at det ryker, men for at hun skvetter. Glad det ikke er meg, for jeg har en tendens til å bli noe hissig hvis jeg skvetter.
I dag var det visst payback dag. Vesla skulle på drill og jeg skulle svippe henne dit. Vi satt og skravlet i bilen i det hun gjespet så det holdt. Jeg snudde meg mot henne og ett av de små strikkene spratt ut av munnen og rett i panna mi! Jeg skvatt og var på vippen til å eksplodere da jeg så det forskrekka uttrykket i ansiktet på henne. Hun kjempet og hun kjempet og hun kjempet. Det var en kamp hun bare ikke kunne vinne og plutselig brøt hun ut i fullstendig latterkrampe. Det hørtes ut som en pose erter som trillet utover gulvet, og jeg kunne ikke annet enn å le jeg også selv om jeg hadde en puls på 200!
Tenk om jeg hadde kjørt i grøfta og skulle ha skrevet skademeldingen. “Ulykken var forårsaket av et tannreguleringsstrikk på avveie rett i sjåførens panne. Strikket på 0,5 cm i diameter kom i 120 km i timen da det traff og var klistret i pannen på sjåføren. Sjåføren, en småskvetten eldre dame, fikk panikk og søkte dekning under dashbordet i stabilt sideleie. Hun trodde hun var under angrep. Da kom også grøfta i mot i noenlunde heftig hastighet, og ulykken var et faktum!”
Godt det gikk bra sier nå jeg. Vesla lo ennå da hun gikk å la seg. “Nu må du bare pass dæ, ellers gape æ til dæ og det e ikke godt å si ka som kommer neste gang!”
I følge antikkens mytologi kom Gudene til jorden på en opplyst tåkesky. De reiste fint de der Gudene altså. Det må jeg påstå.Det er et fascinerende fenomen, men om jeg helt tror Gudene var med oss, vet jeg ikke. Et halo som fenomenet kalles, er et optisk fenomen skapt av iskrystaller som fører til fargede eller hvite buer og flekker på himmelen.
Samme hva det heter, det er vakkert uansett.
På natten var det også et halo rundt sola, men denne gangen var det mye dusere enn på dagen, og kanskje litt vanskeligere å se. Det var rett og slett en nydelig midnattssol. Som edsvoren natterangler har jeg fått med meg noen vakre sommernetter, men denne her var definitivt en av de bedre. Det er vare en ting å si, og det er at livet leverer!
For tiden flommer det over med bikini og undertøy bilder på Instagram. Unge flotte damer som poserer i de lekreste kreasjoner og ikke minst, de hotteste badebilder. Det er ingen tvil om at kropp selger, og det ser ut som lettkledde bilder trender på Instagram som aldri før! Vanligvis liker jeg å hoppe på det som trender, men denne gangen tror jeg at jeg skal stå over. Jeg er rett og slett altfor gammel i egne øyne og har overhode ikke lyst.
Jeg kniser litt for meg selv med tanken på hvor morsomt det kunne vært. Se for deg at jeg skulle posert i bikini, like grasiøs som ei hodeløs høne! Halvgammel og noe sliten, med alderstillegg og tigerstriper. Ikke for det, tigerstripene bærer jeg med stolthet for hver og en av de vitner om de fem barna jeg har bært frem til livet. Nei, jeg tror jeg beholder tøyet på enn så lenge.
Bildene på Instagram gir meg gode vibber til tross for at jeg ikke er overvettes begeistret for lettkledde bilder, fordi jeg synes det er trist at kropp fortsatt er det som gir mest klikk. Trenden nå er at det er avbildet jenter i alle former og fasonger. Naturlige, nydelige, selvsikre jenter som tror på seg selv. Det er ikke bare forbeholdt fotomodell-typen, men også sunne vakre jenter. Mange poserer helt naturlig, selv om det fortsatt er mange som spiller på det sensuelle og erotiske.
Jeg ville definitivt fått all time high med klikk hvis jeg hadde forsøkt på sensuell og erotisk posering. Ikke for at det hadde vært spesielt vakkert, men det hadde vært urkomisk. Sexy og sensuell er ikke det som jeg assosieres mest med. Det ville definitivt vært bilder mer til forlystelse og moro, og så artig skal vi ikke ha det! Jeg tenker jeg beholder klærne på!
For tiden virker det som jeg vasser i gamle trauste ordtak, men denne gangen er det så sant som det skulle være sagt. Jeg skal nemlig på tur igjen i dag, og la meg derfor tidlig i går for å være uthvilt og opplagt. Det er alltid smart når man skal reise litt.
Dessverre for min del sovnet jeg med en gang, og fikk så ei melding på telefonen rett før klokka tre, og gjett hvem som var lys våken da? Det er ikke ofte jeg ikke får sove igjen overhode, men i natt ble det bare tull. Jeg hadde nok lagt med for tidlig.
Så hva gjør man da for å få tiden til å gå? Jo, da jobber man. Jeg har laget litt analyser og svart på noen eposter. Vipps! Så var det morgen! Ja, nesten morgen.
Så klokka seks satte jeg på vaskemaskinen og fikk lagt sammen litt tøy. Jeg gikk med søpla og ryddet kjøkkenet. Nesten så jeg måtte klappe med selv på skuldra. Det gjenstår bare å vekker Vesla, og det er null stress.
Det beste med det hele er at jeg har tre timer foran meg i bil, og det er IKKE jeg som skal kjøre. Da er det enkelt. Full mulighet til krølle seg sammen med musikk og hodetelefoner. Vi får snu litt på det da og si at den som ikke har natta ro, får ha dagen ro i stede. Regner med jeg sover i løpet av noen få minutter. Må jo ta igjen det tapte, for det blir nok å jobbe med når vi kommer frem.
Vesla og jeg skal ha ansvaret for den lille pelsdotten til Snupsi noen dager. Det er stort sett alltid koselig. Han er jo så god og morsom.
I dag derimot var det ikke bare hyggelig. I dag var det skummelt. Han har vært litt slapp og sløv i sommervarmen de siste dagene, så vi har holdt et øye til han.
Da Snupsi reiste, skalv han og pep en god del. Var han blitt syk, eller savnet han matmor allerede? Hvordan sjekker man om valpen er syk liksom? En kjapp kontakt med veterinæren ga ikke noe godt svar. Vi måtte se det an. Den lille bylten lå skjelvende på fanget mitt og bare sturet. Det var ikke noe greit å se på. Jeg var skikkelig bekymret!
Internett ble redningen for såre hunde-mormor-nerver!
Snuten var kald og fuktig ✔️
Han var klar i blikket ✔️
Han spratt lykkelig rundt når vi kastet ball ✔️
Han spiste og drakk litt ✔️
Han tisset og har bæsjet ✔️
Men han var kald på innsiden av ørene, og det kan tyde på at han fryser!
Hva gjorde vi før internett altså? Det var bare å få på en genser en stund så ble det atter liv og røre. Han var ikke overvettes fornøyd, men må man så må man! Rart at man kan bli så bekymret for de der små pelsnøstene, men han er jo beibien i familien.
Nå skal van være hos ekstra-datteren min noen dager, for hunde-mormor skal ut å reise igjen. Der er han i de beste hender, og han hoppet gladelig opp i hundeveska da vi skulle dra.
Tenk på den lille gutten som ikke gidder spille fotball med de andre guttene. Han som ikke er interessert i speider eller musikkskolen. Han som aldri kommer i bursdager, selv om han er invitert. Han som bare sitter hjemme å spiller. Han er aldri ute. Han som ikke vil være med de andre barna. Tenk at foreldrene ikke tar grep og får ungen på en fritidsaktivitet eller to, for det der er jo selv oppskriften på å oppdra en unge som havner på skråplanet?! Er det mulig liksom?
Det er viktig å huske at det kan være mer enn øyet ser ved en slik historie, for hva er vel viktigere for et barn enn nettopp det å høre til i fellesskapet? Det kan hende mor og far ikke har råd til å la gutten delta på fritidsaktiviteter. Det kan hende familien lever fra hånd til munn, og knapt nok det. Det kan hende at å kjøpe en bursdagsgave er forskjellen på middag eller ikke middag den dagen.
Vesla har fine hobbyer. Hun synger, danser og driller. Det er ikke de dyreste fritidsaktivitetene, men det koster sannelig det også. Her snakker vi en mengde 1000-lapper i året, og hadde det vært når de andre fire barna var små på samme tid, hadde en slik utgift vært uaktuell. Da ville vi ikke hatt råd til at hun skulle være med på alt.
I 2019 var det 115.000 barn som levde i familier som er i kategorien lavinntektsfamilier. 67.700 av disse er 1. og 2. generasjons innvandrere.
Strategien for å redusere barnefattigdom er å stimulere slik at barna står lengre i skole og skaffer seg en utdannelse og en jobb.
Og der stopper logikken for meg..
Hvor enkelt er det for et barn som kanskje aldri har passet inn, å fortsette skole de årene hvor det å passe inn er viktigst av alt? Burde ikke tiltakene settes inn på et mye tidligere tidspunkt? Burde ikke tiltakene komme på et tidspunkt der nettverket til barnet utvikles mest? Skulle ikke nettopp barnefamilier med lav inntekt vært styrket på et tidligere tidspunkt?
I FN’s Barnekonvensjon nr 1 heter det at alle barn har rett til å spise seg mette, og nr 7 sier at alle barn har rett til aktivitet, fritid og lek. FN’s Bærekraftmål nr 1 sier at vi skal bekjempe fattigdom, og ett av delmålene handler om bekjempelse av barnefattigdom. “Leave no one behind.” Da er det rart for meg at vi aksepterer at den lille gutten ikke kan bli med å spille fotball eller dra i bursdag. Det er for sent å hjelpe disse når de er på slutten av barndommen. Da er de kanskje havnet på utsiden allerede.
Vi snakker så fint om inkludering og at du skal ikke tåle urett for andre, men vi gjør ikke noe som monner for disse barna. Vi ser, vi har medfølelse og empati, men hva gjør vi for denne gruppen som helhet? Hvordan skal vi finne løsninger som hjelper disse familiene på sikt?
Jeg lærte gjennom idretten at ingen lag er bedre enn det svakaste ledd, og det var om å gjøre å løfte fra bunnen for å bli stabilt bedre. Hvis vi hjelper de svakaste av de svake først, hvis vi gjør en forskjell for de barna som har det verst, da kanskje vi får et bedre samfunn?
Disse fine ungene må bli gitt like muligheter til å delta i fellesskapet fra de er små. Bygge sitt eget nettverk. Disse små menneskene er neste generasjon voksne, og jeg vil ikke at de skal vokse opp med tanken om at urettferdig fordeling av felles goder er greit!
Målet er satt, men tiltakene er for svake. Det monner ikke med å få gratis kort på badeland eller gaver fra Frelsesarmeen til jul. Det er ikke løsningen. Vi må bedre de generelle levekårene for denne gruppen for Norge er ett av verdens rikeste land, og vi kan ikke sitte stilletiende å se på urettferdigheten.
Når det er 23 grader ute, kan det bli 85 grader inne i en bil som står parkert i sola. Da skal det ikke mye til før de som måtte befinne seg i bilen blir utilpass og begynner å bli overopphetet. Faktisk så varm at man kan dø. Dette gjelder både mennesker og dyr.
Nå begynner det å bli varmt og godt ute. Temperaturene er stadig over 20 grader, men jeg skal ikke påstå at det er daglig kost her oppe. Med varmen kommer det årlige marerittet. Husdyr og barn blir forlatt innelåst i bilene, og bilene blir fungerende steikeovner.
Bare tanken på hvor tragisk utfallet kan bli, gjør meg fysisk uvel. Her nord kom en dame over et lite barn som satt innelåst, og damen ringte politiet, men aner du uråd og du tenker det står om liv, SÅ KNUS RUTA!! Heldigvis gikk den situasjonen bra, og det ordnet seg.
Vi har alle et ansvar hvis vi ser noen som er innestengt uten luft! Det ansvaret er å gjøre NOE. Tips er å sende en tekstmelding med Regnr xxxxx til 2282, da får du navn og nummer til bileier og kan finne telefonnummer og ringe vedkommende. Det er en lavterskel løsning før man knuser vindu eller ringer politiet.
Håper alle tenker seg godt om hvor de parkerer bilen sin, om de må forlate små mennesker eller husdyr i bilen.
Det var herlig å komme hjem til jentene igjen. Rart med det. Bare noen dager borte, så savner man de søte små. Men, min mye behøvde dannelsesreise, er altså over.
Jeg har forsøkt å få fanget et øyeblikk i et bilde. Har fått litt veiledning, men det kreves fortsatt masse øving. Disse er fra Hamsunsenteret på Hamarøy.
Det er et spennende bygg på mange måter, både arkitektonisk og musealt. Hver gang jeg er her, undrer jeg meg på noe nytt når jeg drar hjem.
Hjemme ja! Tror dere streikebryteren og husmorvikaren min overlevde med Vesla? Skal ikke fri meg for at jeg lo godt da jeg fikk en statusrapport fra heimen…
Nei, noen superfotograf blir jeg neppe med det første, men det var artig å prøve seg litt.
Jeg har virkelig forsøkt meg på å ta litt bedre bilder. Noe usikker på vinkling inn mot motivet ennå, men det kommer seg.
Ble litt dystert kanskje, men jeg ble fornøyd. Personlig er jeg veldig glad i svart-hvitt bilder.
Himmelen ble så vakker! Igjen synes jeg svart-hvitt gir mer stemning til bildet. Minner fra en svunnen tid..
Også Lofotveggen.. Den trenger ingen ord, og heller ikke noen forklaring. Den er bare vakker!
Det blir nok mer bilder nå som jeg har lært litt, for det er morsomt å forsøke å fange alle de fantastiske stedene i et bilde, så nå saumfarer jeg alle som legger ut fine bilder slik at jeg lærer mer av andre.
Natten ble avsluttet med en vakker soloppgang, og det er vanskelig å yte den rettferdighet med et bilde.
Det fine med å være på jobbreise, er at det er masse vakre steder man kan ta bilde av, og masse morsomme motiver. Hva hjelper det når man er så dårlig å ta bilder som jeg er? Da er det artig å reise med ei som virkelig har dreisen på det, og har tatt meg under opplæring! Jeg prøver…
