«Juhuuuu! Nu e det sommerferie!»

Jeg sukket tungt, der Vesla danset jublende rundt i stua. Håpefulle fosset frem med alt hun skal finne på om dagene. Det skal åpenbart være kos og moro fra morgen til kveld. Det er bare ett problem:

Det er ikke sommerferie, det er streik!

Streik betyr for unge håpefulle at hennes lærere er tatt ut, og at hun ikke får undervisning. Jenta jubler, mamma’n jubler ikke like mye. Det betyr nemlig at det blir sene kvelder på Vesla, og lite alenetid på mamma’n. Det blir lite struktur om dagene, og gjett om det blir enkelt å ringe mamma! Jeg gruer meg litt..

Det deiligste som finnes er å nyte roen når ungene har tatt kveld og dagens plikter er unnagjort. Da kan jeg disponere tiden som jeg vil. Ingen som må snakke med mamma, må ha hjelp fra mamma eller er sur på mamma.

Da tar jeg mentalt på meg storjente-skoene og blir unge rocka-Heidi for en stakket stund. Da har jeg ingen forpliktelser ovenfor noen. Mentalt sett er jeg ung og fri! Da dagdrømmer jeg og tenker på alt jeg skal gjøre i fremtiden!

Når det er streik derimot.. Da er Vesla lengre våken og definitivt nattens dronning. Jeg nyter  å ha tid meg henne, men kveldene alene kommer jeg til å savne!

Jeg har for øvrig også vært i streik en stund. Husmor-streik! Nektet å vaske tøy, for jeg syntes jentene hjalp så lite til hjemme. Jeg kapitulerte til slutt. Ble ikke noe  godt oppgjør for min del. Bare masse ekstra klesvask..

Jeg prøver meg på å streike som mamma noen dager, og drar på jobbreise. Snupsi er streikebryter og stepper inn som reservemamma for Vesla. Det går nok bare godt! Nattens dronning skal få brynet seg på storesøster noen dager.

 

 

 

Det sies at barnebarn er livets dessert, og det er det virkelig. Jeg er heldig som to av disse nydelige skapningene i mitt liv.

Jeg er vel ikke typisk mormor som sitter i godstolen og koser med barnebarna på fanget, men jeg har funnet min rolle. Jeg strikker ikke. Ikke har jeg kamferdrops på bordet heller. Kakebaking kan forekomme, men jeg prøver å unngå det så sant jeg kan.

Her går vi tur sammen, barnebarna og jeg. Snakker sammen og leker. Vi synger og leser bøker. Her er Mimmi med på skoleavslutninger og fritidssysler.

Vi bor så nært at barna kan komme stort sett når de vil, så lenge jeg er hjemme. Det er riktignok bare eldste som kommer på egen hånd, og hva er vel finere enn å plutselig få besøk av et vakkert lite pikebarn med strålende øyne, og det første man får er en god varm klem? Eller gå tur med den lille pjokken som opplever mer av verden for hver dag som går? Ligge på magen og se på maurene eller kaste stein ned i kumlokkene for å høre steinen pluppe, sammen med en som har 1000 spørsmål inn i seg?

Lykken er å ha de to favoritt menneskene i livet. Jeg kan kose meg masse med de, og når de er lei og vil hjem, kan de dra hjem. Jeg trenger ikke være den prinsippfaste. Jeg må ikke mase om lekser eller tannpuss. Jeg må ikke se over tøyet og pakke sekker til skole og barnehage. Jeg må ikke mase om spising eller rydding. Jeg trenger ingenting av de kjedelige tingene.

Jeg kan være med de to å bare nyte stunden, og det er helt klart lykken å ha barnebarn, de er i sannhet en berikelse.