I ettermiddag satt jeg å la puslespill i fred og ro hjemme i stua mi. God gutten hadde fått en solid dose med te, så hostingen hadde langt på vei stilnet av. Jeg tror nok ikke det er corona, men det er rart med det. Man bekymrer seg uansett. Mens jeg satt der å prøvde å få sammen galskapen, kom Vesla inn å lurte på om jeg kunne kjøre henne til et tettsted ei mil unna. Dessverre var jeg litt uinteressert i hva og hvorfor, og sa kontant nei.
-Du har ikke nåkka der å gjøre. Hold dæ her i nærheten!
Så tippet jeg nesen ned i de 1000 brikkene igjen. Det skal sies at jeg aldri har lagt et så stort puslespill før. Jeg er altfor utålmodig. Det meste jeg har fikset er 600 brikker, og det var en bragd i seg selv. Derfor er jeg litt fasinert av dette på 1000. Tro om jeg kommer til å dryle det i søpla? Jeg er troende til å gjøre akkurat det når jeg plages med noe.
Telefonen ringte, og jeg tok den da jeg så det var Vesla.
-Nu e vi fremme! Vi blir uttafor huset til tanta til bestisen, for ho e ikke hjemme!
Det var surt og kaldt ute. Vesla hadde bare på seg noen hullete dongeri og en tynn jakke. Det regnet og blåste. Og ungen var da der hun IKKE fikk lov å være. Hun hadde altså dratt på tross av at jeg sa nei.
Jeg hentet tilfart i aftensangen og truet med lensmann og prest, og lurte på hvordan de hadde kommet seg dit? De hadde da brukt apostlenes hester! Jeg visste ikke om jeg skulle være rasende eller imponert, og ga de to tuppene beskjed om å holde seg der de var. Jeg skulle komme å hente de. Jeg var sint som en lemmen da jeg gikk ut i bilen, men det fine med en liten biltur er at man får tid til å roe litt ned før raseriet tar en. Egentlig er det ikke det at jeg ble så sint, men jeg ble så redd for at de hadde tekstet med noen å avtale å møte de, eller noe sånt. Da jeg kom frem, var jeg gått fra rasende til pedagogisk. Jeg hadde en lang prat om at de kunne kommet ut for en ulykke på veien og at ikke alle i verden er like snille og gode så de kunne kommet ut for dårlige mennesker mens de gikk langs veien.
Det kom en bil til og hentet noen flere barn. De var altså fem stykker som hadde tatt seg en liten spasertur på ei mil for å leke på en annen lekeplass. De andre var noen venner fra samme plass som oss. Helt sånn som det skulle være i følge disse håpefulle. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ble litt lettet over at de ikke dro for å treffe noen andre i det minste.
Vi kjøret Bestisen hjem, så dro vi hjem for å spise. Vesla var skrubb-sulten, og i kveld var hun ikke vanskelig å få i seng. Hun var utslitt. Så nå ligger hun på lading til neste utflukt. Godt vi har fått innført husarrest siden Lille Storebror er syk, for da klarer jeg kanske å holde øyet med den lille globetrotteren min før hun forsvinner på neste eventyr.
Dette var en milepæl hos oss, og snart braker det nok løs for alvor. Det er skummelt for mamma’n. Det var et tydelig tegn på at jenta begynner å kjenne lysten til å utforske verden uten å ha ei voksen-hånd å holde seg i. At hun selv begynner å føle seg trygg på å prøve nye ting på egenhånd.
Jeg må bare tro at hun har fått med seg så mye oppdragelse at hun vet forskjell på rett og galt. At hun vet å være forsiktig, for alt i verden er ikke like harmløst hele tiden, og at hun vet at hun fortsatt bare er et barn, og det er jeg som bestemmer. Hun skal få prøve seg selv. Hun må bare vente litt. jeg må bare få opp sikkerhetsnettet rundt henne først, og komme med de siste formaningene.
Lita blir stor så fort, men heldigvis ikke riktig ennå.. Ennå er hun bare et barn.
