Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nå er alle jentene hjemme igjen, og i hele huset hersker fred og harmoni. Vi spiser alle måltidene sammen, tar husarbeidet sammen og spiller spill. Høflig og avmålt konversasjon råder mens vi ser en koselig familiefilm, Jentene et snille og hjelpsomme, og det føles nesten som en drøm!
Neida! I kaos-huset har vi ikke fått solstikk eller akutt personlighetsforstyrrelser. (Solstikk får man jo ikke uten litt sol!) Her spises det 24/7, og ingen rydder opp etter seg selv eller andre. Vi skravler i munnen på hverandre mens vi krangler om fjernkontrollen. Mor vinner som oftest, det er tross alt hun som betaler for Skøyen. Badet er et erklært katastrofeområde, og mor kan ikke skylde bare på jentene. Vesla sturer fordi hun ikke har fått overta Snuppas rom. Snuppa skal nemlig til Trondheim å gå på skole. NTNU skal få nyte godt av hennes hyss noen år. Men rommet får ikke Vesla før hun har vasket og tømt sitt eget. Det har hun ikke lyst til. Ja, så da må hun bare være fri!
Mens det pakkes og klargjøres til flytting, flyter det overalt i huset. Alt er egentlig ved det normale. Det ser ut som en war zone rett og slett!
Så har det hendt ennå en gang. Et eldre ekteparet ble knivstukket og drept på Otta mandag, og den antatte gjerningsmannen er en psykisk ustabil pasient, som har vært inn og ut av psykiatrien i 25 år. På grunn av nedskjæringer, ble institusjonen hvor han ble behandlet nedlagt i 2020.
Psykiatrien ligger med brukket rygg når det kommer til bevillinger til drift. Antall sengedøgn har stupt fra 1,8 millioner i 2002 til snaut 806.000 i 2020 i følge Dagens Medisin.
Samtidig er det et enormt press inn mot behandlings-institusjonene. Det er en kraftig økning i henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien og også for voksne. Etter to år med pandemi er situasjonen blitt vesentlig verre. I følge NRK er det opp til 30% økning av henvisninger.
1. september 2017 kom det en lovendring innenfor psykisk helsevern. Da ble manglende samtykkekompetanse et krav for bruk av tvang innen psykiatrien. I praksis betyr lovendringen at samtykkekompetente pasienter kan avslå tilbud om behandling og oppfølging i psykisk helsevern. Dette med bakgrunn i at alle mennesker har selvbestemmelse over egen helse. Denne lovendringen kom som en konsekvens av mange tilbakemeldinger om unødvendig bruk av tvang. Det er positivt at bruk av tvang ble satt på dagsorden, men spørsmålet er om psykiatrien har fått tilstrekkelige tildelinger av midler til å kunne håndtere de utfordringene dette medførte? I tillegg må man kunne stille spørsmål om de som besluttet nedskjæringene forstår konsekvensene av dette?
Flere helsepersonell advarte mot nettopp disse konsekvensene. De forutså at det ville være de sykeste av de syke som ville motsette seg behandling. De som trengte det aller mest. Helsepersonell uttrykte bekymring for egen og andres sikkerhet i samfunnet. De var bekymret for hvor mye ekstraressurser sikring og skjerming ville kreve, og i det hele de kommende nedskjæringene de forutså ville komme. Ville de klare å håndtere den økte arbeidsmengden forsvarlig for både pasienter, pårørende, arbeidsmiljø og samfunnet forøvrig?
De sykeste pasientene er så ofte syke at de ikke skjønner det selv, og motsetter seg derfor behandling og medisiner frivillig. For å gi de den hjelpen de trenger kreves det nå mye mer ekstra ressurser enn tidligere. Innleggelser, utskrivinger, samtaler med pårørende, leger og jurister, og så flere re-henvisninger. Tidvis er primærhelsetjenesten, politi, og helse og omsorg i vertskommunene involvert. Som siste utvei må man ty til bruk av tvang likevel. Utfallet er det samme som tidligere, men ressursene som brukes for å komme dit, er vesentlig større. Derned økes presset på psykiatrien. De har ikke fått økte midler til dette. Tvert i mot.
Stadig flere av de som begår drap har en fortid og gjerne nåtid, innen psykiatri og rus. Likevel legges stadig flere av behandlings-tilbudene til denne gruppen ned. Når vi i tillegg vet at pandemien har medført en økning med henvisninger til behandling, må man kunne forlange at noen legger en anstendig sum med penger på bordet for å begynne å bygge opp igjen tilbudet til forebygging og ettervern. Kostnaden i samfunnet når man har alvorlig psykotiske mennesker gå ubehandlet kan bli uhyre kostbart. Effekivisering i de fleste virksomheter er smart, men så lenge man har med mennesker i en sårbar situasjon å gjøre, er det bare å åpne pengeboken om vi ikke vil ha flere drap utført av mennesker som er psykisk syke. Vi bor tross alt i et av verdens rikeste land og kan ikke være bekjent av dette.
Vi må få tilbake flere sengeposter og polikliniske tilbud. Det, sammen med et bedre ettervern og sikring, kan gi resultater over tid. Ja, det vil bli dyrt, men hva er verdien på et liv?
Fysj for et sommervær vi har her Nord. Regn, vind og surt, avbrutt av ett og annet solgløtt som varer fra nu til nu! Gradestokken har knapt vært over 20 grader siden 2020! Global oppvarming my ass! Bare tull hvis du ser ut av vinduene våre her oppe. Det virker som vi bare har tre årstider; Vinter, vår og høst.
Alle nord for moralsirkelen burde få sydenturer på blå resept, for vi er værsjuk alle sammen! Selv den mest joviale nordlænning begynner å bli mer gretten enn godt er.
Fra metrologisk institutt lover de stadig vekk at NÅ kommer varmen, men jeg ser ikke annet enn at jeg har hentet frem ulltøyet igjen, og vurderer sterkt varmekjeledress i tillegg. Eneste grunn til å bytte ut sommergarderoben, må være at det er kommet fukt i skapene som har resultert i at klærne er blitt for små, for ellers kunne vi hatt det samme hele livet, for det er ikke tøy som brukes for ofte.
Greit at vi har billig strøm her nord, men når det er så kaldt at vi kjører full pupp på alle ovnene som finnes i huset, og fyrer av to-tre favn ved om sommeren, er det ikke så billig likevel.
Det er faktisk så kaldt i de lange, lyse sommernettene at folketallet er stadig økende, og flest fødte er fra slutten av mars til juni. You do the math!
Når vi så står der i varmekjeledressen med neglebit på fingrene og griller sesongens godsaker, blir i det minste ikke pilsen varm mens vi venter på maten. Så lyspunkt finnes!
Avisa Nordland kunne fortelle i en overskrift at juli var søkkvåt, men nå går det mot bedre vær. I selve reportasjen står det at neste uke blir det marginalt bedre. Det blir litt varmere, og litt tørrere. Det blir allikevel litt kjølig, og det kommer nedbør. l dag og søndag ligger temperaturen et sted mellom 12 og 15 grader. Det blir antakeligvis en del regn, men opphold i perioder. Så det blir fortsatt kaldt, men litt bedre
Det vil si at nå er jeg ferdig med pergolaen min. Den ble så fin! Ja, jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde alt alene, men jeg skrudde dekket om ikke annet. Resten fikk jeg god hjelp til å bygge. Sant og si gjorde jeg vel egentlig ikke noe mer, men nå er den altså ferdig. VI ble ferdig. Nå skal den innredes! Jeg skal få opp både lyslenker og terrassevarmer etterhvert.
Det gledes. Jeg sier som Joe Cokcer, With A Little Help From My Friends. Eneste som mangler er en markise til å ha når det regner, og selvsagt har det vært såpass med regn at jeg ikke har fått brukt den. Men snart..
Nå skal JEG skru opp en port slik at de firbeinte ikke stikker ut hver gang terrassedøren er åpen. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg! Det skal bli mange fine kvelder her, for jeg har trua på at nå kommer finværet.
Mennesker er sosiale vesen, og vi er opptatt av tilhørighet og trygghet i samspill med andre. Når vi forteller hverandre historier om tredjeparter, viser vi frem vårt vedisyn i forhold til de vi omgir oss med. Gjennom sladder bekrefter vi relasjoner og hvem vi selv er. Det viser langt på vei vårt verdisyn, og de fleste samtalene dreier seg ikke om å ramme andre, men å forstå samspillet mellom oss og andre mennesker.
Men det er en hårfin grense der sladder går over til å bli noe negativt. Det handler om å dele informasjon, som ikke er din å dele.
Å utlevere andres private historie er ikke kult! Det er bare så utrolig dårlig gjort å fortelle om andres liv og følelser til en tredjepart, når ikke den det gjelder er til stede. Den som forteller sladder opplever å føle seg viktige, å får umiddelbar oppmerksomhet. Men følelsen er kortvarig, og ofte kan den etterfølges av skam fordi man innerst inne vet at det var feil å dele den informasjonen.
Når noen forteller om andre kan man faktisk avslå å lytte. Man kan si at det ikke er noe man kjenner seg komfortabel å snakke om når vedkommende det gjelder, ikke er til stedet. Men velger man heller fyre opp under for å få ytterligere informasjon er det snoking, og det er heller ikke noe kult. Man er alle ansvarlig for å stoppe spredning av sladder.
Spør deg selv: Er dette hele sannheten? Om det er sant, hvordan ville du at andre skulle håndtert å få slik informasjon om deg, om det kom ut?
Vi mennesker er nysgjerrige vesen, og vi vil gjerne høre sensasjonspregede og dramatiske historier om andre, det ligger i vår natur, men hvis det ikke blir fortalt til deg direkte er det langt fra sikkert at det var meningen du skulle vite noe om det i hele tatt. Det er som om du snoker i andres undertøysskuffe. Like lite etisk korrekt. Man kan ikke rettferdiggjøre sensitiv sladder, og man skal gå noen mil i andres sko før man uttaler seg om deres saker. La de det gjelder få eie sin egen historie.
Det er en kjennsgjerning at mange er opptatt av at hus og hjem skal se ut som det er klippet rett ut av et interiørmagasin. Mange har et ønsket om å ha et hjem som er stilreint og beundringsverdig, alt må se ut som i magasinene. Fasaden virker av og til å være viktigere enn livet som leves i hjemmet. Det er krevende å ha bolig, og alltid noe som må vedlikeholdes eller utbedres. Den siste tiden er jeg blitt smertelig klar over hvor dyrt det faktisk er, og ikke minst tidkrevende.
Mens jeg har holdt på å få skikk på mitt eget hus, har jeg søkt litt rundt på nettet for å finne smarte løsninger, og gode ideer. Det er masse lekkert å finne, men som regel er det lite funksjonibelt i forhold til min tomt og ikke minst minst min lommebok. Det som slår meg når jeg ser på alle de lekre bildene, er at alle bildene viser ryddige arealer som ser ut som de er satt sammen av en stylist. Visst blir jeg sjalu! Sånn vil jeg også ha det, men det er ikke sånn hos meg. Når jeg skal ta bilde av et område av enten hage eller hus må jeg rydde først. Det er spor etter oss som bor der OVERALT! Har vi for mange ting? Ja, det hersker det vel ingen tvil om, men det må da bo noen der det er tatt disse lekre bildene også? Hvor er deres kaffekopp eller henslengte genser? Hvor står deres trillebår og spader?
Hva er egentlig viktigst for oss? At alt ser pent og pyntelig ut på utsiden, eller et hjem som vitner om levd liv? Det er et ordtak som sier: Ja, fint skal det vær sjøl om halve ræva hæng ute!
Sorry folkens! Det orker ikke jeg. Det krever rett og slett for mye tid. Jeg heller mer mot ordtaket om at det du ser er det du får, og i dag er det et solid rotehus som serveres! Ingen skal si at jeg kommer med falsk reklame om ikke annet.
Jeg er nyhets-freak, ingen tvil om det. Må ha med meg det som skjer, så nyhetskanalen står på i timesvis hjemme. I tillegg blaker jeg gjennom mengder med aviser. Med andre ord bruker jeg noen timer på avis-lesing hver dag.
Sommeren har vært høysesong for agurknytt. Agurktid er tiden da politikere tar ferie og journalistene har mindre å skrive om. Da sender redaksjonene ut sine journalister for å sjekke grønnsaksprisene på torget – derav uttrykket, lyder én av teoriene.
En av de nyttigste agurkene i så måte var kanskje da NRKs Brita Blomquist en sommer sjekket tomatpriser og skjelte ut torghandlere som holdt stive priser. Ifølge Nettavisen førte dette til tomatopprør og lavere priser enkelte steder. Trivialiteter er ellers typisk for gode nyhetsagurker. Fenomenet forekommer i de fleste land, og på engelsk heter fenomenet betegnende nok «silly season». Det skriver Aftenposten i en reportasje om akkurat agurknytt.
Det er mye agurknytt på blogg.no også. Det er ikke de store meningsytringene som forekommer for tiden. Mest matoppskrifter, feriebilder og strikkeoppskrifter. Ja, også ulite munnhuggeri mellom innbyggerne i Blogglandia. Men et og annet innlegg engasjerer og maner til å tenke litt, og det er bra. Hjernen trenger litt føde for ikke å gå helt i hvilemodus selv om det er sommer.
Jeg merker det på meg selv også. Jeg er ikke like engasjert i det som skjer i samfunnet nå som sommeren har overfalt meg. Jeg lever i min egen lille boble, og blogger mest om intetsigende pjatter. Det betyr at bloggen minner mer om min lille skribleblokk enn en blogg. Kjære lesere, stå han av! Det kommer bedre tider. Jeg lover!
Herlighet så mye (u?)nyttig jeg har lært i helga. Jeg må være så ærlig å si at forefallende vedlikehold på hus er skikkelig mye arbeid, men faktisk veldig gøy!
Dess mer som fikses, dess mer ser jeg som mangler. Terrassen må vaskes med høytrykksspyler og terrasse-rens, deretter beises. Vindski-bordene må også males. Det vil liksom ingen ende ta! I made this! Nå er pergolaen under oppføring, og jeg har gjort det meste av arbeidet selv. Helt samt! Har hatt kyndig veiledning fra venner, slik at jeg fikk det på plass, og heldige meg som har fått så mye hjelp med masse av der andre. Jeg fikk til og med hjelp til å montert gassgrillen som jeg kjøpte for sikkert fire år siden.
Under planlegging av grilling kom jeg på at jeg måtte ha gass til grillen. Mor hoppet i bilen og fikk tak i, men visakortet krøllet seg i skrekk når jeg betalte. Så dro jeg hjem til venninnen som monterte. Det var sinnsykt mye skruer, og jobbet på. Time etter time! (Nei, tuller ikke!). Til slutt var den ferdig. Da var klokka blitt sju. Vi var sultne alle mann, så det var i grevens tid. Eneste som gjensto var å montere gassflaken, men det går ikke an uten kobling. SERIØST! Hvordan går det an å selge gassgrill uten koblingen!? Løsningen var å skru løs for å låne datteren sin. Så mat ble det, og det var utrolig deilig.
I dag er det vesentlig roligere. Jeg har ryddet litt og spylt litt på terrassen. Ellers ingenting. Helt greit å hvile seg en dag, for det er ingen fare for at arbeidsoppgavene skal ta slutt med det første!
Da jeg var liten og senere tenåring var jeg ofte misunnelig på andre jevnaldrende. Det var de som fikk alt av lekker mote, det var de som fikk delta på spennende fritidsaktiviteter, eller dra på spennende og eksotiske feriereiser. De fikk så mye som jeg også ønsket meg, men ikke fikk. Våre ferieturer var hovedsakelig til besteforeldrene våre som bodde et stykke unna. Turen dit bød på litt camping underveis. Som familiens attpåklatt ble det mye kjedelig sammen med de voksne, men sånn var det bare sa mor og far. Når vi var hjemme, var det opp til meg selv å finne på noe. Det var late dager med venner selv om ikke så mange var hjemme. Vi bygde flåter, lekte boksen går, sov i telt i hagen og fant på ting der og da. Mitt fineste sommerminne er fra jeg var ca. 8-10 år, og var hos farmor og fikk mate et koppelam som jeg adopterte som mitt. Vi elsket sommerferien selv om vi ikke reiste land og strand rundt. Mamma og pappa spilte badminton, crocket og forskjellige spill med oss. Ofte dro vi på turer i nærmiljøet, enten det var for å fiske eller plukke bær. Det var lykke! De fineste turene var når vi dro sammen med flere, og var mange sammen.
Som tenåring hadde jeg endel trefninger med mamma på grunn av forskjellen på hva jeg ønsket meg og hva jeg fikk. Jeg syntes det var urettferdig at «alle andre» hadde det bedre enn meg. Etter å ha fått beskjed om å være fornøyd med det jeg hadde eller være fri, fikk jeg også en reprimande om at man ikke alltid kan få alt man ønsker seg. «Man må sette næring etter tæring», sa mamma. Hun fortalte også at jeg måtte slutte å misunne andre, for det ville alltid være noen som får noe bedre enn det jeg har, og hvis ikke jeg kunne leve med det, var det bare meg selv som fikk det kjipt. Jeg måtte lære meg å unne at andre hadde noe jeg ikke hadde.
Så ble jeg voksen og fikk fire egne arvinger på rappen. Det var ikke gunstig for familieøkonomien, men vårt valg. Ferieturene gikk da til familiehytta, teltturer i nærmiljøet og familiebesøk. En og annen sydentur ble det også, men da måtte det spares noen år først, og ingen tvil om at vi reiste på budsjett. Ungene måtte pent tjene sine egne feriepenger ved å gjøre ærend hjemme eller for andre. For meg ble det likevel mer viktig å gi mine barn de samme barndomsminnene jeg sitter igjen med. Minner om at vi som familie var samlet og gjorde ting i lag. Skulle noen på fortballturnering, dro hele familien sammen, og tok det som en del av ferien. Vi samlet oss med tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Vi hadde en sommerferie som hovedsaklig dreide seg om å kose oss sammen.
Sånn er det ikke nå som Vesla vokser opp. Nå er hun attpåklatten som må henge med oss voksne fordi hun er minst. Hun er den som må aktivisere seg selv. I tillegg er familien som før var samlet, nå spredt for alle vinder. Da er det hovedsaklig bare oss to igjen. Hun og meg. Det er det jo egentlig alltid, så ferie for oss to sammen, er blitt til mye reise-opplevelser. Jeg er rett og slett for dårlig på sånn familieferie med alle. Det synes jeg er slitsomt. Jeg vet at Vesla mister noe de andre fikk med seg i sin sommerferie, siden vi reiser så mye. Hun har lite familie-opplevelser sammen med de øvrige, og blir sånn sett stående litt utenfor fellesskapet til de andre i familien. Samtidig er hun privilligert som har fått reise relativt mye rundt i verden.
Klart alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Vi vil ikke de skal savne noe, mangle noe, være trist eller lei. Vi ønsker genuint at ungene våre skal vokse opp i en utopisk verden der det alltid er blå himmel og sol, der alle er snille mot hverandre og de kan ri på enhjørninger som hikker hjerter og fiser regnbuer. Vi vil at våre barn skal ha en perfekt tilværelse og ikke kjenne på misunnelse for at andre har noe vårt barn ikke har eller ikke får. I dagens samfunn skal alle sammenlignes, og ingen skal ha noe mer eller mindre enn noen andre. Vi vil selvsagt at barna skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen, eller vise i sosiale medier. Vi vil ikke at barna våre som ikke får dra på ferie, skal rammes av et utenforskap.
Familier som lever under fattigdomsgrensen har sjelden råd til å ta seg ferie, og det er ikke uvanlig at disse har vært hjemme mange sommerer på rad. Men i år må mange fler familier skrote ferieplanene fordi økonomien er blitt vanskeligere enn tidligere. Strøm og drivstoff har økt betraktelig, og ikke minst matvareprisene. Det merkes. For mange betyr det at man må stramme inn livreima betraktelig, og derfor blir hjemme. Det merkes godt i mitt hushold også, og jeg jobber med å kutte faste utgifter slik at jeg er klar til å møte de utfordringene som kommer.
Som foreldre vil en gjerne strekke seg langt for å gi barna de gode opplevelsene i livet. Da er det sårt å ikke kunne gi barna en fin ferietur, det skjønner jeg godt. Men hvorfor virker det som om ferie er ensbetydende med å dra på reiser eller være med på kostbare opplevelser? Utallige mennesker i verden har ikke engang vært utenfor sin egen hjemby, så hvorfor er det så himla masete om slikt her i Norge? Det syke er at det ikke egentlig er barna som er pådriver for at det blir sånn. Det er vi voksne! Vi voksne som skaper forventningene om hva ferien skal være. Det er vi som legger forventningene i hodet på barna. Jeg vet det godt! Jeg gjør det selv!
I år er det et spesielt fokus på alle barna som kommer fra ferie uten å kunne fortelle om reiser og legge frem insta-vennlige bilder, og det er bra at det er fokus på nettopp det at en manglende ferietur ikke skal medføre utenforskap, men har vi ikke glemt noe vesentlig hert? Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt skrev i VG følgende: “..sannheten er at det allerede er et stort skille mellom familier og barn i Norge – de som har og de som ikke har muligheten til å skape sommerminner de kan dele når sommerferien er over.”
Ferie er så mye, mye mer enn en feriereise. Sommerminnene kommer ikke bare derfra! Det er vi voksne som er ansvarlig for å skape minnene barna har med seg etter ferien. I det ligger muligheten til å skape minner som barna tar med seg resten av livet også. Ikke bare minner om et par timer i et eller annet lekeland, men tid med mamma og pappa. Å gjøre noe sammen. Vi må vise våre barn hva som har den viktigste verdien. Vise at det som virkelig betyr noe er den tiden man har hatt sammen og gjort noe hyggelig. Styrke den relasjonen som ligger i familien enten den består av to eller flere personer. Vi foreldre må vise barna at ferie ikke handler om materielle goder, men at å gå en kveldstur sammen kan være mer verdifull enn en hvilken som helst feriereise. Det er vi voksne som må la ungene få de minnene og verdigrunnlaget de skal ta med seg inn i voksenlivet, og vi må påse at våre håpefulle nyter ferien og lader batteriene. Vi voksne må legge lista lavere, og lære våre barn å anerkjenne at det alltid vil være de som har mer eller får mer. Det betyr likevel ikke at de har en bedre ferie enn de som ikke har det samme. De har bare tilgang på flere materielle goder, men når ble det det samme som å være lykkelig?
Siden jeg er en mamma som ikke alltid har hatt like god råd, kan jeg gi et tips om BUA utlånsordning gjennom Røde Kors. Dette finnes i mange byer rundt om. I BUA kan du helt gratis låne det meste du trenger for å komme deg ut på tur eller invitere venner på moro i parken eller i hagen. De har både sommer- og vinterutstyr, som tursko, telt, lavvo og primus, sykler, langrennsski og skøyter. Og de har også SUP, kubb, frisbeegolf og andre utendørsspill. Da trenger man bare litt bøker, og det får man lånt på biblioteket. Ved hjelp av dette kan man lage en herlig sommer spekket med opplevelser og minner, uten at det trenger å koste skjorta.
Hos oss på Nordlandsmuseet kommer alle barn under 18 år inn gratis på alle ordinære museumsbesøk, og det gjelder alle våre anlegg, fordi vi vil gjennom FN’s bærekraftmål gjøre vårt for å bekjempe barnefattigdom. Slike ordninger tror jeg det er mange flere organisasjoner som har, men de tilbudene drukner som regel i mengden av alle som reklamerer med dyre besøk på andre opplevelser. Letar man litt på nett, så finner man en og annen perle.
Som sagt, jeg skjønner at det nå er flere som tidligere har dratt på ferie men som nå må prioritere å være hjemme, og jeg skjønner at det er leit, men gjennom debatten er et punkt som jeg tenker man også må ta med seg. Jeg lurer på hvor dette engasjementet har vært tidligere år når det gjelder de 115.000 barna som hele tiden lever under fattigdomsgrensen? Dette er deres hverdag de andre 44 ukene i året også. De kan kanskje ikke dra i bursdager, på overnattingsturer eller klasseturer, får kanskje ikke drive med noe på fritiden eller har de kuleste tingene. Hvor er engasjementet i samfunnet blitt av da? Så er det noe med hva som er så katastrofalt når det gjelder selve ferieturen? Er det bare fordi det nå er en ny gruppe som ikke lengre har mulighet til å reise?
I tillegg blir jeg oppriktig lei meg når fremstillingen er satt slik at det fokuseres utelukkende på materielle goder, mens verdien av å være sammen som familie blir sett på som noe nedrig som for enhver pris må skjules for omverdenen. Ferie er adspredelse og rekreasjon fra en ellers travel hverdag, vi bør alle bruke den til å lage de fine menneskemøtene og bygg relasjoner.
At de fleste ønsker å reise på ferie skjønner jeg, men feriereiser er fortsatt ikke en menneskerett.
I går kom enda ett av mine favoritt-mennesker hjem. Flyet hennes var forsinket, og siden det var siste flyet fra Oslo var ingenting åpent på flyplassen. Jeg satt der og ventet og vansmektes. I tillegg måtte vi vente i vinter og votter før bagasjen kom. Men igjen, den som venter på noe godt..
Det var stor og vilter glede hos de firbeinte da Vesla entret huset etter nesten fem uker på farten. Det var uling og bjeffing av et sånt kaliber at jeg ikke hadde blitt overrasket om terrorpolitiet hadde stått på trappa etter melding om alt bråket. Pels-prinsessa kan lage et himla spetakkel når hun finner det for godt. Uansett, det var det ingen tvil om at Vesla hadde vært savnet av de søte pelsballene.
Jeg tror både Vesla og pelsklingene syntes at nesten fem ukers adskillelse var i meste laget, for nå går de to pelskledde i hælene på henne hele tiden.
Det var også godt for mammaen å få urokråka hjem, selv om Vesla gjerne hadde blitt hos pappaen lengre. I dag da jeg kom fra jobb hersket det ingen tvil. Huset så ut som et skikkelig katastrofeområde som helsemyndighetene hadde stengt om de hadde sett. Jeg gikk rundt og ryddet mens jeg små-kjeftet og konstaterte jeg at nå var det bevist; Vesla var endelig hjemme igjen.
