Litt sladder over kaffekoppen

Mennesker er sosiale vesen, og vi er opptatt av tilhørighet og trygghet i samspill med andre. Når vi forteller hverandre historier om tredjeparter, viser vi frem vårt vedisyn i forhold til de vi omgir oss med. Gjennom sladder bekrefter vi relasjoner og hvem vi selv er. Det viser langt på vei vårt verdisyn, og de fleste samtalene dreier seg ikke om å ramme andre, men å forstå samspillet mellom oss og andre mennesker.

Men det er en hårfin grense der sladder går over til å bli noe negativt. Det handler om å dele informasjon, som ikke er din å dele.

Å utlevere andres private historie er ikke kult! Det er bare så utrolig dårlig gjort å fortelle om andres liv og følelser til en tredjepart, når ikke den det gjelder er til stede. Den som forteller sladder opplever å føle seg viktige, å får umiddelbar oppmerksomhet. Men følelsen er kortvarig, og ofte kan den etterfølges av skam fordi man innerst inne vet at det var feil å dele den informasjonen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når noen forteller om andre kan man faktisk avslå å lytte. Man kan si at det ikke er noe man kjenner seg komfortabel å snakke om når vedkommende det gjelder, ikke er til stedet. Men velger man heller fyre opp under for å få ytterligere informasjon er det snoking, og det er heller ikke noe kult. Man er alle ansvarlig for å stoppe spredning av sladder.

Spør deg selv: Er dette hele sannheten? Om det er sant, hvordan ville du at andre skulle håndtert å få slik informasjon om deg, om det kom ut?

Vi mennesker er nysgjerrige vesen, og vi vil gjerne høre sensasjonspregede og dramatiske historier om andre, det ligger i vår natur, men hvis det ikke blir fortalt til deg direkte er det langt fra sikkert at det var meningen du skulle vite noe om det i hele tatt. Det er som om du snoker i andres undertøysskuffe. Like lite etisk korrekt. Man kan ikke rettferdiggjøre sensitiv sladder, og man skal gå noen mil i andres sko før man uttaler seg om deres saker. La de det gjelder få eie sin egen historie.