livetmedvesla

Da tror jeg det langt på vei er nok for meg med offentlig skole for denne gangen. Jeg er faktisk ikke bare litt lei, men jævlig lei!

Nå under streiken har jeg klaget for at Vesla ikke gjør skolearbeid på egen hånd, og hun har bedyret at hun ikke har skolebøker å jobbe i. Det kan jo langt på vei være korrekt, for skolen håpefulle går på har satset på digitale læreverk. Jeg har vært en av de som har heiet på den løsningen, men det var jo ikke streik da. Nå har ungen vært nesten en måned uten undervisning, og jeg var rimelig grinete over at hun ikke jobbet på egen hånd, men elevene har faktisk ikke tilgang til digitale bøker!

Hva er dette da? Det er jo helt søkt at de ikke åpner tilgangene til læreverkene for ungene. Da synes jeg ikke det var mye stas med digitalisering i skolen likevel! Få tilbake skolebøkene i papir!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mer enn noen gang er det aktuelt med privatskole! Det er greit at lærerne streiker, men det gjør jo for pokker ikke lærerbøkene selv om det unektelig kan virke sånn! Nei, nå synes jeg det greier seg. Uheldig at elevene skal være avskåret fra undervisning, men fra læreværekene også? Det blir jo dobbel straff på de som ikke har noe i denne konflikten å gjøre.

Det var en gang..

Nå har det vært ei virkelig hektisk tid. Jeg har jo så himla mye liv og leve. Masse som skjer og mange muligheter til å oppleve nye ting. Jeg klarer ikke å la det gå fra meg. Alt må sjekkes ut.

Privat er livet mer stabilt og rolig. Vesla er opptatt med masse fritidssysler, og godt er det siden det nå nærmer seg en måned uten skole. For å være ærlig har streiken gjort at jeg spekulerer på om ikke det hadde vært bedre å flytte henne over på privatskole. Der er det ingen streik, færre elever i klassen, og kanskje rom for bedre faglig støtte i fagene. Hun klarer seg fint selv om det er streik, men jeg vet ikke om mammaen gjør det, for jeg er ofte grinete fordi det er rotete overalt.

Nei, jeg har ikke bestemt meg, men privatskole er definitivt et alternativ.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg skulle begynt å pusse opp det nye rommet hennes nå i helga, men så tittet jeg ut vinduet. Det er nydelig høstvær her. Her nord vet vi at det kan være lenge mellom slike skatter, så da er vet vi at det bare er å komme seg ut.

Dagene går i et forrykende tempo. Det er helt vilt å tenke på at vi straks er i oktober! Da er det ikke lenge til jeg kan innlede adventen.

Jeg skulle egentlig tatt it noen uker ferie, men har ikke sjans! Snakker om at hverdagen tar en. Jeg klager ikke, for jeg digger at det er litt tempo rundt meg. Man skal kjenne at man lever!

Likevel er det godt å slappe av inn i mellom. Bare la rumpa hvile i sofaen mens noe tanketomt surrer over TV-skjermen. Helt uvirksom er jeg ikke da. Jeg har tatt opp en gammel hobby. Nemlig å starte på flere evighets-prosjekter. Denne gangen ble det to gensere på en gang. Jeg har en formue i påbegynte håndarbeids prosjekter liggende fra før, så to til er ingen krise.
Jeg begynte på en genser der bolen er ferdig og resten av garnet er sporløst forsvunnet, og en kirke-genser. Siste er en genser jeg strikker på mens jeg er på bussen eller venter på Vesla mens hun er på fritids. Og det er ofte i kirka. Derav navnet. Hvem den blir til er usikkert, for jeg strikker med et ukjent garn helt på frihånd, det blir enten meg eller Vesla.

Min lille ballerina manglet leggiser i tillegg. Ja, optimistisk som jeg er begynte jeg å strikke det  også. Jeg er rå på å begynne på nye ting. Det er gjennomføringsevnen det kan stilles spørsmålstegn ved. Kanskje de blir ferdig til 20 års dagen hennes? Uansett, godt å få koblet av hodet i hverdagen, og når jeg får være kreativ er det topp. Og jeg ER kreativ, for strikkeoppskrift, nei det er for pyser!

Nei nå er jeg altså mjuk om hjertet! Jeg har ledd, jeg har tenkt, jeg har smilt og jeg har grått. Det har vært en emosjonell Berg-og-dal-bane. Forelskelse, kjærlighetssorg, raseri, glede, nedstemthet og tomhet. Alt på en gang. Det var vondt, dramatisk, fantastisk, og noen ganger kjedelig.

Jeg har altså lest i de gamle Pusur skoledagbøkene mine fra gymnaset. (Det er altså det vi kalte studiespesialisering i gamledager). Det var en skikkelig walk down memory lane. Det var så mange småting som jeg hadde glemt, så mange tanker og skriblerier.

Noen sider var full av hilsener. På andre hadde jeg skrevet limericks. Det var dikt og quotes, og ikke minst var det russekort! Bare kortene til de kjekkeste russeguttene fikk komme i boka. Så var det alle crushene da.
Egentlig var det vel en ny for hvert år, men første året møtte jeg det store crushet mitt. Fineste gutten jeg noen sinne hadde møtt. Det bærer boka fra det året preg av, men det var over allerede før jeg selv var russ.

Etter russetiden ble bøkene pakket vekk, men ikke glemt. De har vært med meg gjennom livet som mine tidsvitner. De vitner om den tiden jeg så livet i svart og hvitt. Jeg var naiv og bastant. Trodde jeg hadde alle svarene. Lite visste jeg at jeg da ikke visste noen ting.

Det er ganske akkurat 35 år siden jeg fikk første boka. Drømmene mine da er ikke de samme som nå, men på mange måter er jeg fortsatt den 16 år gamle jenta som var hysterisk for kviser, strevde med følelsen av å ikke være best og som bare ville bli voksen og bestemme alt selv! Jeg husker henne, for hun dukker opp nå og da.

Det rare er at på ene siden har jeg skrevet at jeg ikke ville ha et kjedelig liv med stor familie, og uansett hva jeg skulle jobbe med, lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle jobbe med tall, for sånne nitriste jobber hadde mor og far!

Jeg ble økonom..