Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag er det ikke mye latskap å spore her hjemme. Etter skole og jobb har Vesla og meg gjort oss klar til Kulturnatt i Bodø. Vi gleder oss til et helt fantastisk program for kvelden.
I år er Vesla så stor at vi kan gå litt rundt å se på alt som skjer, selv om det blir litt sent. Hun har forøvrig også tatt over stafett-pinnen som nattens dronning.
Denne kvelden er altså viet til musikk, dans, teater og masse vakker kunst. Det gledes. Det beste er at Vesla og meg får kvalitetstid sammen. Urokråka skal få danset litt, om mamma’n må selvsagt filme. Noe annet ville vært uhørt. Selv om Vesla og meg har forskjellige interesser innenfor kunst og kultur går det nok bra, for programmet er spekket med aktiviteter for enhver smak.
Nå er det krise i heimen. Mor er altså helt på slurven her. Jeg er så råtten for tiden at det halve kunne vært nok. Huset er på halv åtte og det er så mye som skulle vært gjort, men jeg liksom ikke helt hvor jeg skal begynne! Vesla har gått helt i frø, og er like lat hjemme som mamma’n. Her står det altså dårlig til!
Vi må gjennom en alvorlig holdningsendring, for slik kan vi ikke ha det. Nå er det altså nok!
Før brukte jeg å vaske huset hver torsdags kveld, for da har det strøkent når jeg kom hjem fra jobb fredag, og jeg kunne ta helg. Sånn er det ikke nå lengre. Mor i huset har bedt til høyere makter om å få tålmodighet nok til å ikke kortslutte fullstendig, men nå holder det hardt!
Siden det er torsdag burde jeg vasket og ryddet, lagt sammen tøy og satt på en ny maskin. Jeg burde gått over kles-kaoset til husets prinsesse og pakket bort det som er for smått. Burde, burde, burde.. Men jeg gjør ikke det. Jeg koser meg med Barca og Villareal. Man ødelegger ikke en god fotballkveld med å gjøre husarbeid. Det hører hverfall ikke hjemme på en torsdags kveld.
Kampen går i kveld, rotet og helgevasken går ingen steder. Det er her i morgen også!
Det er et ordtak som sier at hvis du har hell i spill så har du uhell i kjærlighet. Altså, her nytter det ikke å si ja takk begge deler. Man må velge hva som er viktigst. Rett og slett finne ut hva som er den største gevinsten. Spill eller kjærlighet.
Når lykken står den kjekke bi, og jeg finner en firkløver, er alt lagt til rette for litt lykke! Endelig er det visst min tur!
Siden jeg vant 45 kroner på Lotto for en tid siden, har jeg nok forspilt min sjanse på kjærligheten, så bare for meg å droppe Tinder og satse visere på Lotto-kupongen.
Eller kanskje ikke.. Jeg er ikke spesielt overtroisk, så jeg dropper lottokupongene. Ikke har jeg helt troa på Tinder heller, så jeg dropper like godt det også. Beste er å spare pengene, så kanskje jeg har litt hell og får en fin ferie i stede!
Hverdagene her i huset er i endring, og denne mammaen synes det er litt slitsomt å tilpasse seg den nye dynamikken som råder. Vesla er bare 14 år, og jeg synes ennå hun er for ung til det meste. Vesla synes definitivt hun er for gammel i forhold til mine regler, så da bærer det ut i forhandlinger.
Det er å gi og ta.
Jeg argumenterer for at hvis hun er så voksen og moden som hun påstår, så innebærer det ikke bare det å være lengre ute med venner, det innebærer også å ta mer ansvar hjemme. Hun på sin side argumenterer med at hvis hun skal være mer ute med venner, har hun ikke tid til å gjøre mer hjemme. Det må jeg da forstå?
Vesla mener langt på vei at jeg er altfor streng og at jeg maler fanden på veggen når jeg avslår noen av hennes storslåtte planer, og skjønner ikke helt motivene mine. Jeg på motsatt side er opptatt av hennes sikkerhet. Det er jo sånn at selv om hun stort sett er snill og grei, gjelder ikke det nødvendigvis alle de hun møter rundt om i samfunnet,
Denne dynamikken tror jeg de fleste voksne med ungdommer kan kjenne seg igjen i. Det er den naturlige løsrivningsprosessen hvor vi hjemme blir utrolig kjedelige og tidvis helt dust. Vi skjønner INGENTING, og er komplett umulig å ha med å gjøre. Det mener i såfall Vesla.
I denne alderen blir de voksne valgt bort, og de unge vil heller være med jevnaldrende og andre utenfor hjemmet. Det å være en av flere blir viktig, og utenforskap kan bli veldig vanskelig for de som ikke blir inkludert. Typisk er at klær, sminke og andre identitets markører som gir status, blir viktigere. Mange voksne føler nok at de kommer inn i en forbruks-karusell som går raskere og raskere, og den unge håpefulle bare vil ha mer og mer. Den karusellen er det de voksnes oppgave å stoppe.
Varmen og nærheten som tidligere kom i overflod blir det mindre av, og ungdommene utvikler seg til å bli mer uavhengig av oss voksne. Likevel blir vi aldri overflødig.
Våre håpefulle har fortsatt behov for nærhet og en armkrok når de kommer i situasjoner som er vanskelige for dem. Alle følelsene blir så mye sterkere i denne perioden, så ting har en tendens til å bli mye større enn det egentlig er. Da er det mye trygghet og kjærlighet i en voksen som setter grenser, veileder og har tid til å lytte. Våre unge er kanskje ikke så meddelsom som tidligere, så av og til krever det at vi voksne må lytte til ikke bare det er blitt sagt, men også det som står skrevet mellom linjene.
Det er utrolig slitsomt å stå i det mens det er på det verste, men det varer heldigvis bare noen år. Selv om vi blir omtalt som de strengeste, de sureste, de mest gammeldagse og de vanskeligste voksne, kan vi trøste oss med at de samme ordene får de fleste andre med tenåringsforeldre også høre. Vi er ikke alene om det. Selv om vår håpefulle er rasende og mener at vi oppfører oss mer som en fengselsbetjent enn en forelder (jada! En av mine håpefulle mente faktisk det!) så er det bare å stå i det. Det ligger bøttevis av omsorg og kjærlighet i akkurat den påstanden.
Vesla og jeg har av og til noen trefninger, og smått går det ei kule varmt her hjemme, men ikke verre enn at vi står han av så langt. Men hvor enkelt er det å beholde roen når det stormer som verst, og håpefulle lirer av seg både det ene og det andre? Ikke i hele tatt, men vi må bare puste med magen og tenke at det blir bra til slutt! Det ordner seg som regel.
Endelig kom Snuppa hjem fra studentbyen, om enn bare for noen timer. Det var nok Bodø Glimt – Arsenal som trakk mest, men heldigvis hadde hun litt mamma- og Vesla tid å avse.
Snuppa hadde med kjæresten som er edsvoren Arsenal fan, hjem. De gledet seg skikkelig til kamp. Arsenal-skjorta fikk han likevel ikke ha på i fare for at det skulle bli tribune bråk. Det var litt leit, men han hadde den innenfor annet tøy. Snuppa er ei godt oppdratt jente, så hun hadde selvsagt Glimt-drakten på. Eneste Arsenal effektene som var godkjent på hjemmelagets tribuner var et half-and-half skjerf. Tror ikke skjerfet begeistret kjæresten etter kampen, for det lå igjen når de dro.
Storebror var også på kampen, han er også edsvoren Arsenal fan, men han hadde skjorta på enten det var lov eller ikke. Han ga seg katta i reglene. Poenget er at han aldri har brydd seg så mye om norsk fotball, men har vært opptatt av engelsk fotball fra han var liten. Han dro rett og slett på kamp for å se favorittlaget sitt. Arsenal, og da de fikk mål reiste han seg og dro frem skjorta! Han var i ekstase. Det ble vel ikke best mottatt, men han ga seg katta!
Glimt løftet seg flere hakk fra bortekampen og det var skikkelig morsomt, selv om de tapte med det ene målet. Jeg fikk ikke sett kampen 100%, for jeg var på en middag gjennom jobb. Men jeg hadde med PC, og jaggu fikk vi ikke et eget rom med stor-skjerm. Så da ble nettverksbygging, middag og fotballkamp. Alt på en gang.
Glimt vant ikke denne gangen dessverre, eller skal jeg si heldigvis? Jeg lovte nemlig at jeg skulle hoppe opp på bordet og synge Bodø Glimt sangen hvis de vant, og det ville vært et syn for guder.
Tro det eller ei, men det er utrolig vanskelig å finne godt kvalifiserte medarbeidere på arbeidsmarkedet akkurat nå. Det gjelder ikke bare på min arbeidsplass, men generelt i hele Norge. Siden dette er en felles problemstilling har jeg har deltatt i flere debatter om dette gjennom jobben min, og det er grunn til bekymring. Når man sliter med å få på plass kvalifisert arbeidskraft blir virksomhetene veldig sårbare. Turnover kan føre til en reell trussel for driftsavbrudd, derfor strekker man seg langt og lengre enn langt for å ha en stabil bemanning, og det blir en kamp om knappe ressurser.
I forslag til statsbudsjett 2023 vil regjeringen at bedrifter skal betale 5% ekstra arbeidsgiveravgift for all lønn over 750 000. Nå er det ikke så mange i min bransje som har så høy lønn, men det er mange andre virksomheter som må ta frem stor-pengeboka for å betale denne nye regninga. Mange firma er alt på smertegrensen for å klare å møte dagens lønnskrav, men man må betale lønn i henhold til kravet fra yrkesgruppene om man vil beholde kompetansen. Kompetanse som også virksomheter i andre land konkurrer om. Dette gjelder blant annet i finansbransjen, teknologibedrifter og piloter, men også innen forskning og utvikling.
I Norge er det et ønske om grønt skifte. Fra Olje til grønn og rein energi. For å klare denne endringen er vi avhengig av å få til ny og innovativ teknologi. Det krever store summer til både forskning og utvikling for å få det til, og dette er et uttalt satsningsområde for regjeringen. Vi vil ta bedre vare på jorden slik at det er en bærekraftig klode som overleveres til neste generasjon. Takk og pris at vi har politikere som vekter dette høyt her til lands. Ja, eller gjør de egentlig det da?
Når regjeringen innfører ekstra beskatning på virksomhetene som avlønner godt, stiller jeg meg sterkt tvilende. Vet de egentlig hva de holder på med?
Jeg konkluderer med at den yrkesgruppen som skal sikre teknologisk utvikling for fremtiden, er blant de som har lønninger over 750.000. Altså er det deres arbeidsplasser som får ta denne regningen.
Er det rett at de virksomhetene som investerer tungt inn mot forskning og utvikling, uten å vite om de kommer til å få noe igjen for det, skal ta en ekstraregning fra staten? Nesten 8 milliarder skal de bidra med.
Men for pokker! Regjeringen må da kunne tenke med noe annet enn det de sitter på, for dette er jo helt idiotisk! Hvorfor skal en virksomhet som investerer i høy kompetanse betale ekstra avgift til staten?
En ting er at det alt er kostbart å drive utvikling, men nå skal altså kompetansen bli dyrere. Hvor lenge vil det være kostnadseffektivt å ha en virksomhet i Norge når vi ser en slik utvikling? Hvordan mener regjeringen at norske virksomheter skal bli konkurransedyktig i forhold til utlandet? Hvor lenge vil virksomhetene bli i Norge før de flagger ut?
Både Røkke og Kolstad har meldt sin exit til utlandet, og noe sier meg at de ikke blir de siste som forlater det synkende skip.
Norge ønsker å være et land med teknologiske nyvinninger. Hvordan skal vi klare det når regjeringen kommer med en ekstra regning på nesten 8 milliarder kroner? Hvor mye forskning og utvikling tror de det da vil det satses på? Hvor mange fagpersoner har vi råd til å lønne? Hvor mange forskere tror dere vi henter inn til landet? Hvor mye vil det forskes på områder som grønn energi eller for eksempel kvinnehelse?
Jeg lurer på hva regjeringen egentlig har tenkt med denne manøveren? Hvis de gjennomfører dette vil det garantert være kroken på døra for enkelte virksomheter. Mange som har satset vil miste alt.
Et uttalt mål har vært å skape et robust og bærekraftig næringsliv i Norge, som ikke er avhengig av olje. Dette er ikke måten å gjøre det på. Å øke arbeidsgiveravgiften gjør at de som betaler regningen ikke nødvendigvis er de som drifter lønnsomt. Dette blir å spenne bein på næringslivet og viser at vi bor i et moldbo-land av dimensjoner. Det er så man må spørre hvor forstanden har tatt veien, eller som vi sier her nord: “E di fette tåpen alle sammen?”
Allerede for 30 år siden startet arbeidet for å gi kunnskap til samfunnet om psykiske utfordringe som vi mennesker sliter med i livet, og i dag er dagen der igjen. Verdens dagen for psykisk helse. Hvert år den 10. oktober avvikles det masse arrangementer rundt om i landet for å øke kunnskap, forståelse og åpenhet om hva som styrker og svekker den psykisk helsen. Det er viktig å skape et engasjement slik at vi kan styrke den psykiske helsa vår i fellesskap.
Det er så mange som går gjennom livet og føler seg ensom og utenfor samfunnet. Som gjør at det er vanskelig å takle hverdagsproblematikken. I tillegg har verdensbildet vært preget av mange kriser den siste tiden. Det gjør at man føler man ikke får den trygghetsfølelsen mange trenger. Etter år med pandemi, krig og klimakriser, er det mange som kjenner på fremtidsangst, ensomhet og utenforskap.
Årets tema er “Vi trenger hverandre #Løft blikket!” og fokuserer på å bygge sosiale nettverk, lage arena hvor alle kan føle mestring og å forebygge utenforskap.
I bodøsjøen i Bodø står det en vakker havfrue på en stein i dammen. Den speider ut over havet i all slags vær og vind. Den kom til Bodøsjøen i all hemmelighet og var både vakker, gåtefull og mystisk. På kort tid ble den en attraksjon, men hvorfor var den akkurat der?
Havfruen er et minnesmerke over en kvinne som valgte å gå ut av tiden. Kunstneren brukte dette stedet til rekreasjon, og minnene om kvinnen var sterke akkurat her. Å sette den opp var kunstnerens måte å bearbeide sin personlige sorg på.
Vi har alle forskjellige måter å håndtere sorg og andre psykiske påkjenninger, men det viktigste er at vi ikke skal være nødt til å håndtere de vanskelige stundene i livet alene. Vi må bli rausere og våge å bry oss mer om hverandre. Begrepet skam må vi fjerne oss fra. Det er ikke skam å ha problemer og utfordringer i livet. Det er også en del av livet. Hvis vi klarer å skape mer åpenhet vil kanskje flere klare å strekke ut en hånd for hjelp, og enda flere vil kanskje gripe den.
Noen byrder er for tunge g vanskelige å bære alene, det er derfor vi trenger hverandre.
Det er med sorg i stemmen å melde at helga snart er over. Hvordan kan det ha skjedd? Her har jeg virkelig mistet track of time! Jeg skulle jo kose meg mye mer!
Vesla har hatt pappa-helg, og jeg har ikke fått gjort noe av de store planene mine. Riktignok har jeg strøket en t-skjorte men det er også alt.
Fredag sov jeg hele kvelden og lørdag var jeg sosial. I dag var det dags å dra en tur i kirka og få syndenes forlatelse og alt sånn. Det var nemlig presentasjonsgudstjeneste, hvor årets konfirmanter ble presentert for menigheten. Tenk at Vesla skal konfirmeres. Det er helt sprøtt! Hvor har årene tatt veien liksom? Det var ei fin stund i kirka selv om pappa’n til Vesla lo av meg da jeg gikk til nattverd for han mente det løpet var kjørt allerede. Skader ikke med litt ekstra forsikring tenker nå jeg.
Og helga? Hvor tok den veien? Nja, jeg vet ikke men jeg fortjener egentlig litt mer helg synes jeg. Nå må jeg turbo-kose meg sånn at jeg er klar for ei ny uke meg masse ting som skal skje. Mye å glede seg til. Spennende greier på jobb, høstferie og Snuppa kommer hjem! Kan ikke bli bedre. Men først må jeg nyte helga!
Hvem kan si og spørre om så mye vanskelig, rart og morsomt på en gang, som det en vilter 4 åring kan?
Lille Gull er nå blitt 4 år og svært vitebegjærlig. Han spør om alt som kan spørres om, pluss litt til. I tillegg snakker han på inn- og ut pust, men siden jeg er døv på ett øre, er det ikke alltid jeg hører hva han spør om. Når han rynker brynene og spør: «Koffør sir du det?» vet jeg at jeg er noe på villstrå.
Det er ikke fritt for at jeg har sperret opp øynene og måtte spørre opp igjen hva han sa, fordi jeg har hørt han si noe hinsides merkelig, men oftest er det hørselen som spiller meg et puss.
Ingen er så flink å leve i nuet som en livsbejaende 4 åring. Full av iver, nysgjerrighet og glede. En stund med han er som en energiboost for en gammel Mimmi. Eller gammel og gammel fru Blom. Da jeg passet han gikk vi for å kjøpe is, og den koset vi oss med når vi kom hjem. Da den var fortært, satt fireåringen og så på meg med et uskikkelig blikk. «Du Mimmi! Skal vi ta en is til? Det e jo ingen voksne her?»
