Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er dyrt og slitsomt å ha barn. Det verker i føttene og ryggen, og det ryker av visakortet.
Vesla mistet bussen til balletten, og snille mamma’n ofret seg og kjørte håpefulle. Hadde jeg hatt vettet i behold, hadde jeg kjørt rett hjem etter å levert henne, men neida! Jeg arme nautet fant ut at jeg skulle dra på en mini-shopping. Det holdt på å gå bra, men så var Vesla ferdig å trene..
Hun ville bare innom noen butikker, og skulle bare SE. Bare bitte litt! Ja, også måtte hun bare prøve litt, for det koster jo ingenting. Jeg erklærer herved at jeg har en engels tålmodighet. Jeg klikket ikke. Jeg demonstrerte ikke. Jeg kjeftet ikke. Jo, jeg sukket nok litt tungt, men smilte tappert for hver gang hun kom ut av prøverommet.
Hun prøvde og prøvde og hun prøvde… Begjæret var stort hos henne, men jeg hadde et større begjær. Jeg ville hjem!
Det var total kapitulasjon, og jeg dro visakortet. Barnet var overlykkelig. Det var jeg også, for når hun sa jeg hadde vært så snill mot henne, er sannheten at jeg hadde vært veldig snill mot meg selv. Jeg fant nemlig en kjole på min ferd, og det jeg betalte for tøyet til Vesla, var bare en brøkdel av hva jeg brukte på kjolen min.
Men Vesla var fornøyd, mamma’n var fornøyd, og ikke minst; skrittelleren rundet 12.000 skritt!
