Søndags-morgen-blues..

Her i huset har vi sovet lenge, både Vesla, meg og ikke minst de firbeinte. Godt å våkne opplagt og uthvilt med en fridag foran seg.

Vesla har et ærend i byen i dag, så da blir det tid for meg å besøke mor og far. Ta en kaffe med dem er alltid hyggelig. Kjekt å få oppdatere seg litt på deres liv også.

Jeg har brukt noen timer på å planlegge logistikken i hjemmet fremover. Det er ganske mye som kommer opp fortløpende nå. Vi har en ganske hektisk tid i møte. NNM i drill er i Tromsø i mars, så det blir mye helge-treninger fremover, i tillegg kommer EM i Milano i april. Det krever også masse ekstra øvelser. Mellom dette skal de ha den årlige ballett forestillingen i Stormen.  Som om ikke det var nok, skal Vesla stå konfirmant til våren. Det medfører masse aktiviteter i kirka både i ukene OG helgene. Når konfirmasjonen er over står en uke med Kulturfestival for døren, gjennom musikkskolen.

Egentlig trenger jeg flere søndager fremover. Eller generelt flere helger. Det er ikke for å legge inn flere aktiviteter, men for å få noen gode pauser og hviledager. Siden akkurat det ønsket er litt utopisk får jeg heller bare nyte de  helgene som er til rådighet og være litt planmessig med tiden fremover, derfor er dagen i dag dedikert til helgekos!

God søndag til alle rundt om 🌼🌼🌼

Det var så deilig å skulle ha en rolig helg uten noen planlagte aktiviteter. Værgudene har slått seg vrangen, så det er skikkelig inne-vær. Alt ligger til rette for ei god bok, noe god mat og kanskje en film eller noe slikt.

Helt fri for aktiviteter har det forresten ikke vært. Vesla har hatt danse-dugnad på et kjøpesenter. Det hadde ikke hun noe i mot, for å danse er noe hun gladelig gjør, og scene-skrekk har hun aldri når det kommer til nettopp dans.

Ja, så fikk mor tid til litt shopping på toppen av det hele. Noe måtte jeg jo gjøre for å få tiden til å gå. Mor fikk ny bukse og skjorte, og Vesla fikk ny bukse, noen topper og nye trenings thightser.
Egentlig burde jeg få treningstøy på blå resept, for jeg tror jeg har brukt enorme summer på treningstøy, joggesko, fotballsko, danseutstyr, leggskinner, fotballer og ikke minst håndballer, opp gjennom årene.

Da Snuppa drev med håndball måtte hun stadig ha nye håndballer, rett og slett fordi de ble utslitt. Jeg husker spesielt hun ba meg kjøpe en bestemt type ball, og jeg dro for å kjøpe den. Heldigvis fant jeg den riktige, og gikk for å betale. ÅTTE HUNDRE KRONER! Jeg fikk hakeslipp, og trakk bare kortet i forfjamselsen. Vipps! Så hadde hun den kuleste ballen på laget, og moro-kontoen min var tom. Da lærte jeg meg ALLTID å spørre hva det kostet før jeg sa ja til noe som helst!

Men at det koster å ha barn, det er helt sikkert!

 

I fare for å bli omtalt som både rasist og overfladisk, kaster jeg meg nådeløst inn konflikten mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali. Denne saken når liksom stadig nye høyder, og selv om jeg egentlig har hele saken i vranghalsen, er jeg nå selv skyldig i å ta saken til ytterligere nye høyder, men jeg klarer ikke lengre holde tann for tunge.

Jeg er hverken noen spesiell fan av Ali eller Antonsen i utgangspunktet. Til nød kan jeg se på noen episoder av Kongen Befaler, men det er mest på bakgrunn av de morsomme deltakerne. Ali har jeg mange sammenfallende synspunkter med, men jeg synes av og til hun har en usympatisk måte å fremme de på. Hennes innsats mot rasisme og for å sette søkelyset mot minoritetskvinner i samfunnet er dog veldig viktig.

Det jeg finner problematisk, er hennes beskrivelsen av et samfunn som tidvis er så rasistisk at det omtrent ikke er til å leve med. Hun argumenterer slik at jeg føler hun mener jeg er for hvit til å kunne se og forstå hvor vanskelig det er å leve i det norske samfunnet, og det synes jeg er å være utrolig forutinntatt i tankesettet. Jeg får følelsen av at hun fremstiller meg som rasist ut fra det faktum at jeg har et nordisk utseende. Det er hersketeknikk i det også, og det er jeg ikke spesielt begeistret for. Men nå har jeg ikke tatt noe dypdykk i hverken hennes forfatterskap eller henne som samfunnsdebattant, så jeg bare konkluderer med at jeg selvsagt kan ta feil.

Med store krigstyper i avisen, kom det frem at Antonsen hadde oppført seg respektløst ovenfor Ali, og det er ikke greit. Selv om det etterhvert kom frem at Ali hverken hadde blitt stående passiv eller svarløs mot Antonsen, rettferdiggjør det ikke hans utsagn. Å slamre med leppa, for så å bruke hersketeknikker som hudfarge og etnisitet fordi man er full og tåpelig, kan ikke rettferdiggjøres på noen måte. Rett og slett ufin adferd. Saken ble bragt inn for retten, men avvist. Antonen trakk seg tilbake, og Ali ble hetset som aldri før. Det virket som alle offentlig tok avstand til Antonsens handlinger, men Ali var den som fikk knall hard medfart i SoMe fordi hun sa at dette ikke var akseptabelt. Sumaja Jirde Ali skal ikke trenge å forholde seg til ukvemsord, hat og trusler. Det er bare å kutte ut sånn dritt. Anno 2023 er det opplest og vedtatt at nettroll og hets er døll! Vi gjør ikke sånn, ferdig snakka!

Så hvorfor trenger jeg da å slamre med leppa? Jo, det er nemlig ikke alltid det blir suppe selv om man hiver aldri så mange spiker i gryta!

Ali hevet stemmen og sa «Dette finner jeg meg faen ikke i!» Så begynte heksejakten på både henne og Antonsen, for det er nok av de som lot seg forarge av Ali også. Det var side opp og side ned om saken i media, og vi den gemene hop, ble foret 24/7 til tross for at vi kjapt ble mettet og vel så det. Ali fortsatte å kjempe for den rettferdigheten hun mente hun var blitt frarøvet, og saken ble større og større samtidig med at hetsen ble verre og verre. Hadde det bare stoppet litt der, for det er noe med å trekke seg tilbake og vurdere en liten timeout inn i mellom. Rett og slett la saken i bero før det blir for mye for de som blir bedt om å mene noe, og pendelen snur. For min del har pendelen snudd, men det er ikke på grunn av saken i seg selv eller hovedpersonene.

Nå flommer det over av debattinnlegg i nyhetsbildet fordi Antonsen er tilbake i det offentlige rom. Mange mener han kom billig ut av det, mens Ali virkelig får svi. Det er hun som lider og det er hun som er offeret. Det er relativt unge kvinner som griper til tastaturet i dirrende harme over at denne usympatiske rasisten er tilbake på eteren.  Ali stakkarsliggjøres. Det skrives glødende forsvarstaler for Ali og fordømmelser av Antonsen. Ali havner igjen i skuddlinjen, men hun har ikke stilt seg der selv. Gjennom disse innleggene legges det frem hvor urettferdig verden er som tilgir Antonsen, og lar han få komme tilbake i offentilighetens lys. Hva har han der å gjøre? Han er ikke blitt ydmyket nok ennå! Igjen blir Ali skyteskive for de som sitter trygt bak tastaturet og sprer edder og galle på nettet. Intensjonen med debattinnleggene er kanskje god, men hvis Ali har trukket seg tilbake fordi mediekjøret har vørt for slitsomt for henne, noe som er forståelig nok, så la henne få den tiden hun trenger for å komme tilbake igjen. Ikke sett henne midt i skuddlinjen enda en gang. Den rasismen Ali utsettes for nå, er ikke er generert fra Antonsen, men via disse flammende forsvarstalene i debatten.

Hva med å fremstille Sumaya som et stakkarslig offer? Dette er en ung, sterk kvinne som ikke er kjent for å la andre føre sin sak. Hun fører saker for seg selv, og for andre svake grupper som trenger å bli løftet, helt på egen hånd. Hun iscene setter selv sitt medie engasjement, og er ikke tjent med å fremstilles som en skjør liten blomst som knekker av det minste vindpust. La henne selv bestemme hvilket inntrykk vi skal ha av hennes håndtering av saken. Jeg ser på henne som en løvinne som vil komme sterk og brølende tilbake og sette skapet på plass. Med andre ord, jeg synes det er en fornærmelse mot hennes person å ikke la henne få den tiden hun trenger unna mediekjøret, fremstille henne som det blir gjort, og å henge Antonsen ytterligere ut i hennes navn. Juridiske myndigheter har sagt sitt, Antonsen har fått svi han også, om enn ikke via rettslige sanksjoner. Ikke tro noe annet. Da blir ytterligere angrep på han, det som gjør at pendelen snur.

Jeg skjønner at tanken er å bygge opp sympatien med Ali, men nå begynner det å virke mot sin hensikt. Den evige påminnelsen om hvor jævlig Antonsen har  vært, er med på å gi samfunnet tilbake sympatien for han. Han har tatt sin walk of shame og lagt seg flat for hva han har gjort, han har vært borte fra rampelyse i to måneder, og han har fått kjenne blikkene på seg hele denne perioden. Det er ingen vits i å legge ut flere innlegg om at han har slippet billig unna. Det er nemlig begrenset hvor god suppa blir uansett hvor lenge spikrene koker, for spikersuppe er spiker og vann når alt kommer til alt.

Hvis målet er å opprettholde folks standpunkt mot rasisme, er dette neppe veien å gå. Vi klarer ikke å endre holdninger over natta, og slett ikke ved å henge det på enkelt personer. Det finnes ikke noen quick fix! Rasisme og netthets er noe vi må jobbe med over tid, men det må jobbes strategisk og planmessig i hele samfunnet. Det er ikke noe som løses med x-antall likelydende debattinnlegg i media.

Jeg er et systematisk og planleggende menneske i arbeidssammenheng. Har kontroll på det jeg skal gjøre, og oversikt over hva andre skal ferdigstille til enhver tid. Jeg kontrollerer og krysser av etterhvert som ting er ok. I går derimot, møtte jeg på kvist. Jeg fant en feil som gjorde at jeg helt mistet tråden i hva jeg holdt på med. Tallene surret seg sammen i hodet mitt og jeg kortsluttet helt i tenke-apparatet. Heldigvis var det på slutten av dagen, så jeg nappet med meg PC’n og dro hjem.

Det lå altså ikke helt til rette for å hjelpe Vesla med forberedelse til matteprøve akkurat den ettermiddagen.

Jeg er alminnelig oppvakt, og har helt ok mattekunnskaper. Med tanke på at jeg er økonom, burde altså litt veiledning i 9.klasse mattepensum ligge innenfor min rekkevidde. Det jeg ikke er spesielt god på, er pedagogikk! (Det kom vel tydelig frem i innlegget om Vesla og husflua.) Jeg er også klar over at det kan være vanskelig å forklare eller lære andre matematikk, fordi det finnes utallige mattestrategier for å løse oppgavene. Vi kan trygt konkludere med at Vesla og jeg har helt ulike tilnærmingsmåter. Det jeg finner innlysende, er tidvis gresk for Vesla når jeg forklarer det, men vi prøver så godt vi kan.

I går var det målestokk og pytagoras som stod for tur, og når jeg hevder jeg er god i matte, gjelder det IKKE geometri. Det er ikke matte for meg, men et unødvendig onde. HELDIGVIS hadde hun kontroll på det området, så da var det målestokk som gjenstod, og det kan jeg! Jeg tegnet og forklarte og kjente jeg ble mer og mer høy på meg selv, for dette gikk jo strålende. Synes jeg. Mulig jeg er blottet for selvinnsikt, for plutselig gikk bøker og blyanter vegg-i-mellom og Vesla strøk rett opp på rommet mens jeg satt rødglødende igjen nede. Vi var tydeligvis ikke på samme bølgelengde likevel. Faktisk er jeg usikker på om vi i hele tatt var på samme planet.

Etter at vi hadde hatt en pause i hvert vårt hjørne, var vi klar for runde to. Det var åpenbart at det var en kjærkommen pause, for da vi møttes igjen hadde vi begge hentet frem det vi hadde av godvilje, og vi løste oppgave etter oppgave. Vesla spurte, og jeg forklarte etter beste evne. Til slutt var vi ferdige! Helt sant! Vi hadde løst litt av alle typer oppgaver, og Vesla klarte seg godt på egen håndt. Jeg var lykkelig men helt utpeist!

Å hjelpe til med skolearbeid kan være en prøvelse, og ofte ender det med katastrofe og fullstendig kortslutning hos oss i hjemmet, men når vi får til å samarbeide, har vi sånn mestringsfølelse at vi nesten avslutter med halleluja-stemning, og det er utrolig godt å gå inn i helga med det. Nå gjenstår det bare å se om Vesla husker det vi jobbet med under prøven. Uansett hvordan det går er jeg stolt av henne, for jeg vet at hun virkelig har jobbet med stoffet.

Her nord har det vært litt oppstandelse på enkelte bussturer. En av passasjerene har nemlig funnet det for godt å vifte litt med tissefanten sin til de unge damene. Det faller forståelig nok ikke i god jord hos tilskuerne. Hvorfor skal de være nødt til å se på en gammel mann som leker med snabelen din? Helt unødvendig spør du meg!

Nå vet jeg ikke om mannen med tissen gjør det fordi han har varig svekkede sjelsevner eller om han bare er en pervers snåling, men han har i såfall funnet det fornøyelig å leke med snurrebassen mens han kjører buss. Denne mannen er spesielt ekkel i det flere av jentene han har blottet seg for er under 16 år, og da balanserer man hårfint opp mot pedofili i tillegg til å være seksuelt utagerende, tenker jeg.

Men hva bør man gjøre når man først kommer over en blotter?
Min umiddelbare innskytelse er at man skal peke og le høyt og rungende, men det er altså ikke å anbefale. Det kan gjøre at vedkommende overtenner og blir aggressiv. Man skal ignorere vedkommende fullstendig. Blottere trigges av å bli sett, og ikke minst av overraskelses momentet. Hvis ingen forventet reaksjon kommer, vil vedkommende sannsynligvis forlate ganske kjapt. At man blir redd når man ser en blotter er naturlig, ikke fordi man ser en herretiss på ville veier, men redselen for å bli utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg tenker at så lenge man er på en offentlig buss, vil vedkommende neppe gjøre noe, men skjønner at det ikke er noen god opplevelse. Jeg ville blitt mer skeptisk hvis han gikk av bussen på samme sted som meg…

En gang i verden ble en kollega spurt av sjefen om hun hadde blitt utsatt for seksuelle tilnærmelser på jobb, hvor hun så sjokket på sjefen og utbrøt: «Nei, takk Gud for det! I min alder hadde æ vel bare blitt fordelsbeskattet!»

 

“MAMMAAAAAAA!!!”

Vesla kom ned fra andre etasjen i et sabla tempo, lettere hysterisk. Et stakket sekund vurderte jeg om det brant noen steder eller om hun hadde kuttet av seg en arm eller en fot. Norge var i slutt-minuttene av kvartfinalen, så jeg klarte nesten ikke å rive øynene fra skjermen da jeg spurte henne hva det var.

“Det e nå som flyg oppe på rommet mitt! Det e større enn ei humle, men minna om ei flue, den e diiiger! Du må kom å dræp den!”

Jeg blikket henne hånlig, (jada, jeg kan det jeg også), og så spurte overbærende om hun ikke bare kunne ta en avis og så gå opp å knerte den. Vesla ble plutselig veldig liten og redd og sa hun  ikke turte å gå opp alene.

Jeg tok en øyenbrynsdans av de sjeldne, og den etterlot ingen tvil over hvor latterlig jeg syntes det var, samtidig som jeg ble litt urolig. Hva pokker kunne det være som surret rundt på rommet hennes?

Norge tapte.. Jeg var ikke direkte euforisk da jeg gikk opp sammen med henne. Jeg var dog bevepnet med en avis. Forsiktig lot jeg blikke gli over rommet, men jeg så ikke noe til monsteret. Det jeg derimot så, var et himla rot. Fanden tok meg, og da jeg åpnet vinduet satte jeg i gang med en tirade om at alt av utøy ville komme inn der fordi det ikke ble ryddet. Papir og søppel er et eldorado for….

“MAMMAAAAAAA!”

Vesla vrælte mens hun pekte i taket. Der oppe i skråen fløy det en søt, liten husflue som nok nettopp hadde våknet, for det var så vidt den hadde fart der den surret rundt. Unge lovende hadde sprengt trommehinnene mine, og alt av naboer trodde nok det var sivilforsvarets sirener som gikk, for Veslas volumknapp var på max!

Jeg tok mitt våpen og smekket den lille rakkern, og det var det. Vesla var alt på tur ned trappa da det var over, så jeg ba henne komme tilbake og slutte å være så latterlig, men fanden hadde fortsatt et godt tak på meg, og jeg har unektelig vært litt over middels irritert fordi hun ikke har vasket rommet på flere uker.

” Du vet det, at småkryp og insekta finn sæ best tilrette i støv og skitt. Dess mer rot og søppel, jo bedre trives de og fleir blir de! Insekta i dag, rotta og mus i mårra!

Neida, det var kanskje ikke spesielt pedagogisk av meg. Jeg skjønte det når tårene stod i øynene hennes mens hun kjempet mot panikken, men samma det vel? Det ble jo ryddet og vasket i rekordfart. Målet helliger midlene tenker jeg. 😈

Hva gjør man når man får lyst på noe godt, men ikke har noe som frister i huset? Det er ikke et alternativ med noen stor baking, for det er kjedelig. Men hvis det går kjapt, ja da er jeg med!

Jeg snoket rundt i skapene etter noe, men alt som fristet var tomt. Det måtte fa finnes noe godt i skapet? Google visste råd! En ett minutts cupcake kunne være innenfor rekkevidde. Jeg skal ikke gjengi oppskriften, for den er ikke mitt verk, men den var enkel. Så enkel at selv mor kunne klare det.

Når herligheten var jazzet opp etter min smak, var det bare å dyppe t-skjeen i skåla, og nyte, for det var nydelig rett og slett.

Oppskriften fant jeg på Dagbladet, og vil du lage godsaken selv, finner du oppskriften her.


(PS! At noen som er kjent for å kunne svi vann, skal kunne legge ut et innlegg om kakebaking , ja da står ikke verden til påske..)

Energien kom overraskende nok på plass i går. En oppkvikkende kaffe med en venninne var alt som skulle til. Jeg tror nesten hun var som en vitamininnsprøytning å regne.

Så da ble det både horn, focaccia og handballkamp i heimen. Ikke verst når utsiktene egentlig var sofaslækking hele kvelden.

Tror Vesla var fornøyd med å få nystekte horn til kvelds, og ikke minst noe enkelt å ha i matpakken.

Jeg har hatt hjemmekontor i dag. Det var ikke opprinnelig plan, men jeg ble så forbannet på tur på jobb, at jeg snudde å dro hjem igjen. Som så mange ganger tidligere startet morgenen med 200 meter buss, men jeg et definitivt ut av trening, for jeg tapte! Med 20 minutter til neste avgang fikk jeg en tåpelig idé om å gå hjem å vente på neste. Egentlig uproblematisk siden busstoppet er så nært, men da hadde jeg ikke tatt føret i betraktning.

Det var litt isete på veien, men strødd godt oppå der igjen. Det kunne gått helt greit, hadde det ikke vært for at det har regnet en del. Plutselig så jeg nabolaget fra fugleperspektiv, før jeg lå sprellende på rygg i sand, vann og skitt. Utgjort altså!

Jeg tok det som et omen, og bestemte meg for at det ikke var meningen at jeg skulle på kontoret i dag. Jeg ble hjemme! Etter å ha fått stelt min sårede stolthet og fått rene, tørre klær på min eminente rumpe, var det bare å hive seg rundt å jobbe. Jeg er uendelig mer effektiv når jeg jobber hjemme. Her er det stilt og rolig, og jeg kan sitte i rosa joggebukse og spise godteriene til Vesla mens jeg jobber.

Vinn-vinn, sier jeg og har en anelse mageknip mens jeg vurderer om jeg bare skal finne sofaen igjen nå som arbeidsdagen er over.

God middag til dere andre, for jeg er stapp mett!

Slapp fisk! Det er det jeg er i dag. En skikkelig slapp fisk. Det er mandag igjen, og det var tungt å komme i gang på jobb i dag. Til slutt ga jeg opp kampen mot latskapen og dro hjem. Hvorfor skal arbeidsgiver betale for at jeg sitter å er ineffektiv?

Det er slitsomt å være lat. Jeg blir bare enda mer lat av det, så det er om å gjøre å bryte en ond sirkel. Komme seg i gang med noe som gir energi og tiltakslyst. Men hva skal det være?

Stakkars Vesla dro hjem fra skolen i dag med vondt i hode og magen. Da er det kanskje godt med nystekte horn? Også kanskje jeg trør til med en focaccia når jeg først et i siget? Jeg kan jo se handball samtidig, det er bare å vri TV mot kjøkkenet, så får jeg i pose og sekk. Eller jeg kan ligge på sofaen og nyte kvelden?

Valgets kval, men garantert handballkamp uansett hva ellers jeg gjør..

 

Så var vi der igjen! På enden av ei herlig helg med kos og hygge. Mange har brukt helga til «no godt i glasset, fordi jeg fortjener det». Helga er den tida det er mest sannsynlig at de fleste av oss kan ta en aldri så liten fest der Kong Alkohol er hedersgjest. Det som er synd, er at han ikke alltid kjenner sin besøkelsestid, og drar besøket ut til dagen derpå med en aldri så liten hangover..

Etter jul er det alltid mange som innleder det nye året med en hvit måned. Altså en måned uten alkohol. Det er mange forskjellige motiver for ha hvite måneder, men de to mest vanlige er at jula ble litt heftig, og man trenger en pause, og den andre er helsemessig gevinst ved avholdenhet. De siste årene har det utviklet seg en trend blant mange unge voksne å leve fullstendig uten alkohol. Det er litt sånn «min-kropp-er-mitt-tempel-aktig», og man velger å ikke fylle opp kroppen sin med gift. Det er i forlengelsen av økt fokus på en sunn livsstil med trening, økologisk kosthold og andre miljø- og livsstils hensyn.

I AN i dag, kan man lese om Vilde (20) som møtes med forundring og «spørretime» hver gang hun er på fest og ikke drikker. Min første innskytelse da jeg leste det, var å le for meg selv og tenke at Vilde trenger nye venner. Anno 2023 er det ikke uvanlig å være avholden til alkohol. Ikke så mye at det bør få en artikkel i avisen. Det er hverfall ikke uvanlig i miljøene der mine unge voksne ferdes.

Personlig synes jeg det er helt greit med slike standpunkt, og oppfatter det som helt akseptabelt og en fin greie, å ta avstand til rus. De som ønsker å leve et helt rusfritt liv slipper hangover, walk of shame, blackout, fyllearresten og dårlig råd blant annet. Helt innafor tenker jeg. De slipper mange dårlige erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg har forøvrig stadig vekk hvite måneder, men aldri fordi jeg har bestemt meg for å ha det. Det har bare blitt sånn. Jeg er ikke så veldig glad i alkohol, så i perioder velger jeg det vekk fordi det passer meg best der og da.
Jeg er voksen og står støtt i skoene mine, derfor gir jeg beng i hva andre tenker om jeg er edru på en fest eller ikke. Det er mitt valg, og jeg har aldri hatt behov for å rettferdiggjøre det. Hvis noen spør, svarer jeg bare at jeg ikke har lyst på.

Kong Alkohol kan være en byrde for mange, og en hvit måned er sikkert ikke dømte nå og da, for oss alle sammen. Likevel tenker jeg at samfunnet er kommet så langt, eller bør i såfall være kommet så langt, at vi ikke trenger å rettferdiggjøre at vi velger å være edru en kveld eller et helt liv.