Nå som sommeren er startet, betyr det også at Vesla er begynt å jobbe litt mer enn tidligere. Hun jobber i kaféen på Jektefartsmuseet, og der trives hun godt.
Jeg har vært streng og jeg har forklarte henne at man går på jobb, selv om man ikke er i tipp topp form. Det nytter ikke å pusse nesen om morgenen, og finne noe på papiret, for så å legge seg syk. Skal man ha jobb, medfører det også ansvar, og det hviler på henne.

I går var Vesla tett i toppen av allergi og lett forkjølelse, men ikke verre enn at hun dro på jobb. Hennes oppgaver er primært å stå i kassen, rydde bord og ta oppvasken. Altså ingen fare for liv og helse.

Mens hun stod i kassen kom det en mann bort til henne, og hun hilste han velkommen. Så spurte han om hun hadde korona. Vesla ble stresset av spørsmålet, for da først gikk det opp for henne at noen kunne tro hun var syk! Hun forklarte at nei, hun hadde ikke korona. Hun var bare plaget med pollenallergi og småforkjølet. Mannen begynte å le før han avbrøt henne: «Jeg bare lurte på om du hadde Corona, øllen?» Vesla trakk et lettelsens sukk, og hentet noen som kunne servere øl, akkompagnert av en god latter fra kunden.

Det er ikke bare, bare å være pollenallergiker og servere corona i tillegg!

 

– Det va faktisk ganske jævlig. Ho lå med mæ for å gjør typen sjalu, og så si ho at æ va den som hadde tatt initiativ og nesten tvang ho! Gutten som lettet sitt hjerte til kameraten var ikke på en god plass i livet sitt, og åpenbart opprørt og lei seg.

Forrige helg tok jeg bussen til byen på kvelden. Jeg skulle ut å lufte hodet mitt sammen med noen venner. Her hvor jeg bor hadde det vært For Sommer, et arrangement for ungdommene i området, og det medførte at det var utrolig fullt på bussen. Midt i alle samtalene som surret rundt meg, kunne jeg ikke unngå å få med meg samtalen mellom de to guttene. Åpenbart at de hadde inntatt alkohol, og tiden for de dype samtalene var kommet.

Den ulykksalige forklarte at han hadde vært svak for denne jenta i lang tid, og var super fornøyd da de dro på fest i lag. Åpenbart hadde ting tatt en romantisk vending, og han trodde det var begynnelsen på noe som skulle bli noe mer varig. Han visste hun hadde brutt med den forrige kjæresten nettopp, men trodde dette kunne bli noe.
Han ble brutalt realitetsorientert om hvor feil han hadde tatt om jentas intensjoner da hennes opprinnelige kjæreste tok kontakt. Det var åpenbart at denne unge gutten var truet fysisk og psykisk, for jenta hadde solgt historien som noe annet. Denne unge gutten følte seg brukt og utnyttet, og var bare usigelig lei seg.

Nå kan ikke jeg si noe om hva som er realiteten i historien, men det som gjorde inntrykk var at gutten var kanskje 16-17 år, og helt frynsete og hadde et behov for å betro seg til kompisen. Stemmen skalv og han var en tanke gråtkvalt. Kompisen rådet han til å snakke med foreldrene sine, og i mitt stille sinn tenkte jeg at det åpenbart var det beste rådet han kunne fått.

Ungdomslivet i dag er ganske rått og brutalt til tider, og sex er ikke lengre bare det fine man deler med den man et kjæreste ned. Det er så mange vrangforestillinger som verserer via porno og filmer, at det er blitt mer vanlig å ligge rundt uten å gi det noen form for dypere mening. Vi hører ofte på at jentene blir offer for useriøse gutter som bare er ute etter et ligg, og må tåle rykteflom etterpå, men det kan like gjerne gå andre veien. Å bruke sex som et verktøy for å manipulere, er på alle måter så stygt som det kan få blitt uansett hvem som gjør det. Sex bør være noe vakkert og fint som to mennesker deler, og ikke et middel for å få det som man vil.

Å bli behandlet på denne måten kan ikke beskrives som noe annet enn hjerterått, og jeg fikk så vondt av denne gutten. Så ung. Jeg vil tro hans evne på å stole på andre mennesker har fått en stygg knekk, Håper bare han snakker med foreldrene sine, eller noen andre voksne han stoler på, for slike ting er vonde å bære på alene.

Er Bulgaria mer enn et slitent ferieland med party-dunk-dunk 24/7, små kjeltringer som prakker på deg masse overprisede fake produkter, og dårlig brennevin?

Svaret er definitivt JA!

Så kom jeg endelig hjem igjen, og sannelig kom ikke sommeren samtidig. Det kjentes bare helt herlig ut, og dette kan jeg i all sannhet leve med, og med det nydelige været ble jeg inspirert til å ta et urtypisk norsk sommerbilde.

Aperol i solnedgang 😂


Nå har jeg lagt ei morsom, hyggelig, lærerik og  sosial arbeidsuke i Bulgaria bak meg, Ei uke i landet jeg sverget jeg aldri skulle tilbake til, etter noen traurige ferieuker år tilbake. Jeg har HELT forandret meningen min om landet. Vakre Varna har virkelig levert. Det bugner av kultur og historie, og alle menneskene vi møtte var hyggelige og gjestfrie.

Varna er en liten og koselig by, og kulturen har mange likhetstrekk med det greske og tyrkiske. Det er ikke så rart, for landegrensene har endret seg og det er ikke så lett å si om noen har tyrkiske-, greske- eller bulgarske aner. Det som er sikkert, er at landet favner en rik historie tilbake til lenge før Kristus.

På det arkeologiske museet finner man blant annet den eldste gullskatten i verden. Den er utrolig stor, og ikke minst vakker! Det er verdt å dra innom der noen timer.
Tro det eller ei, men katedralen i Varna har kupler i ekte gull! Det var en anonym giver som ga midler slik at de kunne settes i stand igjen slik de fremsto i fordums tid.

Vi hadde flere hyggelige måltider med våre kolleger, og for en herlig mat! Salater, oster, kjøtt, fisk og ikke minst de lekreste desserter. Gjett om de kan kaker i Bulgaria? Vi fikk servert et assortert utvalg, dekorert med tørris.  Fantastisk flott å se på.
Vi fra Norge var enige om at det måtte bli toga-party når vi kom hjem, for vi spiste så mange lekre måltider at klærne ble for trange.

Det ble tid til både vandringer og ekskursjoner, og vårt fantastiske vertskap tok seg tid med å vise oss rundt.
 
Varna er en by som favner både det moderne en by bør ha, men også det historiske perspektivet. I tillegg kan man bruke tiden på de mange strendene rundt om. Man kan i all hovedsak si at dette er byen hvor alle kan få tilfredsstilt sine behov, og jeg sier ikke lengre at jeg aldri skal tilbake til Bulgaria. Tvert i mot!

Heldige meg som ikke kan hvile på laurbærbladene så lenge av gangen. Da jeg kom hjem tirsdag var det bare å tømme sekken, og å pakke kofferten. Deretter bar det til Praha. Det var utrolig masse folk på flyplassen, og brått skjønte jeg kjapt hvorfor. Finalen i Conference league skulle spilles mellom Fiorentina og West Ham. Som kjent vant West Ham, men for et liv det var i gatene!

Praha har så mye flott å by på, men det vi satte aller mest pris på, var et etterlengtet gjensyn med sola.

Men selv om vi nøt sola, fikk vi med oss formidling av kulturskatter på meget høyt nivå, utført av de beste guidene. Oss selv!  En herlig måte å lære presentasjonsteknikk!!

Min gruppe presenterte Karlsbroa, og det var mye informasjon, historie, og ikke minst myter og sagn. Og etter at vi har guidet, er det kommet en del nye sagn i tillegg. Det var ikke så mye sannhet i det, men gruppa leverte så overbevisende at gruppa kjøpte påstanden om at alle bøndene måtte levere ferske egg som skulle blandes i mørtelen for at den skulle stivne (sant) og alle menn i en 100 års periode måtte komme å ejakulere daglig for samme formål, noe som representerte at folketallet gikk kraftig ned derfor ble ordningen avviklet (usant) og statuene på midten representerte evig sex hvis du stryker på dem. (usant!)

Jeg tror vi var utlært da vi så mange fra gruppa stod å gned på statuene, og grunne over hvor mye sperm det egentlig er i brua nå! 😂😂😂

Livet leverer, og er aldeles fantastisk. Kan ikke skjønne at jeg noen sinne har orket å klage. Alt som skulle til var en tur med teamet mitt til vakre Engeløya, Steigen. Det er så vakkert her, at jeg kjenner nasjonalromantikken hugger til i brystet. Når jeg skuer utover havet og naturen rundt meg, vet jeg at her skal jeg være. Her hører jeg hjemme.

Da vi kom hit, var været som hjemme, og ikke var det meldt noe annet heller. Likevel trosset værgudene metereologene, og sakte men sikkert snudde alt rundt. Hvem har lyst å legge seg med en slik utsikt?

Da er det godt å våkne til noe som er ennå bedre. Tilløp til blå himmel og sol. Muligheten til å ta en kaffe på terrassen akkompagnert av fuglesang. Det er nesten bedre enn å legge seg i solnedgangen, for en frossen sjel som ikke har sett sola siden 14. mai.

Engeløya altså.. Det er så stille her. Fredfylt og harmonisk. Og ikke minst pakket med historie. Hadde det ikke tatt så lang tid å kjøre hit fra byen, kunne jeg vurdert å bo her.

Den var pent pakket inn i et lekkert gullpapir og med sløyfebånd, og da jeg åpnet pakken, var det et aldeles lekkert skjerf der. Akkurat slik jeg liker, og definitivt i de fargene jeg liker best. Snakk om å være heldig! Noen kjenner smaken min godt.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og endelig kom Bestisene på besøk. Den siste tiden har livet krevd oss på hver våre kanter, så vi har knapt sett hverandre. Men i går var det dags, og vi hadde ei snill stund sammen med mye skravling, og vi kom ikke gjennom halvparten av alt vi hadde å snakke om. Det har jo hendt mye av stort og smått.

Det er litt rart egentlig. Noen mennesker er det litt keitete å få i gang samtalen med når det har gått en tid, mens andre gir inntrykk at man snakker sammen hele tiden. Det er så godt med de man alltid føler seg hjemme sammen med. Vi vet hva vi mener, selv om vi bare uttaler halve setninger. Det ble ei stund for både latter og den mer alvorligere samtalen.
Jeg fikk kanskje ikke vært sosial i Trondheim, men det fikk jeg tatt igjen mangelen på sosialisering på søndag, med kontakt med mange av mine nærmeste venner,  enten på besøk eller på en lengre telefonsamtale. Det er sånne dager som bare er uendelig verdifulle, og som går inn som en fin dag i minneboka.

«Jeg er alvorlig deprimert, og klarer ikke mer av dette nå!» Det var de første ordene som ramlet ut av meg da jeg gikk inn på legebesøket,

Skal si legen reagerte umiddelbart, og jeg hadde hans fulle oppmerksomhet. Jeg ble unektelig litt beklemt, for jeg mente jo bare at jeg værsjuk og deprimert av mangel på sol og varme. Ikke deprimert for alvor liksom. Jeg var bare innom for å få en aldri så liten kontroll. Dessverre var ikke prøvene den mest lystige lesingen, så det ble et lengre besøk enn forventet.

For noen år siden hadde jeg en skikkelig lei depresjon etter et traume, det var skikkelig slitsomt. Jeg brukte veldig mye energi på å holde oppe fasaden, og hadde ingen energi igjen til å jobbe med meg selv. Det føltes som jeg gikk mot strømmen hele tiden, og problemet var ikke så mye alle følelsene, men heller at jeg var helt tom! Jeg følte ingenting, og ga meg egentlig faen i alt og alle utenom Vesla. Det var utrolig slitsomt. Men som kjent, tiden leger om ikke alle, så de fleste sår, og etterhvert fikk jeg livet back on track.

Min lege behandlet meg gjennom dette, og selvsagt reagerte han umiddelbart når jeg kom inn på kontoret og utbrøt noe slikt. Godt å vite at han fortsatt er opptatt av min psykiske, så vel som min fysiske helse. For å dempe alvoret, spurte jeg om jeg kunne få sydentur på blå resept, men da lo han bare av meg.

Man skal ikke tulle med depresjoner, eller bagatellisere det. For de som står i det, og har stått i det i flere år, er det ikke en bagatell. Det er slitsomt og vondt. Det var bare en solid skivebom å bruke en så alvorlig diagnose for å sutre over været, men det dier vel litt om hvor lei jeg er av å ha det surt, kaldt og vått rundt meg!

 

 

Trondheim ble avlyst for min del, og jeg ligger hjemme på sofaen og surmuler. Helsa spiller ikke på lag, og jeg har seriøst et  pitty-party her sammen med pelsklingene. Vesla er på jobb, så det er heller ingen som pleier meg eller viser meg omsorg. men godt er det, hun trenger tross alt pengene 😅

Det er ikke synd på meg. Det var bare tøys. Avlysningen i Trondheim var derimot ikke tøys. En liten tur til legen gjorde at jeg bare måtte bli hjemme. Så da ble det ikke Kos sammen med Snuppa, og heller ikke fikk jeg møtt de kjekke menneskene jeg skulle møte, og det gjør meg bare trist. Men det skal jeg ta igjen ved en gitt anledning, og ikke minst så snart som mulig.

Å kaste sten i glasshus er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Det er litt morsomt, for det kan gjelde hver og en av oss. Vi kritiserer andre, og er ikke «skiten likar sjøl», som vi sier her oppe.

Vesla og meg hadde en liten diskusjon om nettopp penger. Igjen! Siden pengene hun fikk i konfirmasjonsgave er satt til sparing, er det sparepengene hun har satt til side til ferien, diskusjonen står om. Hun setter en del av lønna si hver måned til side på en sperret konto, slik at hun kan kose seg på ferien uten å spørre meg om penger. Disse vil hun jeg skal føre over litt hit og dit, til tross for at hun vet hun blir å sløse de bort. Må bare si at den jenta kan argumentasjonen sin. Poenget hennes var råderett. Hun bestemmer tross alt selv over lønn og gaver fra fylte 15 år.  Derfor kunne hun vel bruke mer av lønna nå, og spare mer neste måned?

I tillegg rettet hun pekefingeren mot meg, og hevdet at jeg levde på forhånd siden alle regningene trekkes når lønna kommer inn på konto! Jeg forsøkte å forklare at det er forskjell på regninger for levekostnader og moro-kostnader, og at det tross alt ikke er slik at vi kjøper ferier, luksusartikler, klær, opplevelser eller skjønnhetspleie på kjøpekort. Det kjøper vi om det blir penger til overs.

Vi kom til enighet til slutt, og hun ga seg i denne runde, men tror nok fortsatt hun mener jeg kaster stein i glasshus!

Det koster å ha barn. Det koster svimlende summer hvis du skal gi de alt det de ønsker, og du skal ha en velfødd konto for å klare det. Av og til er det litt sånn «mye vil ha mer» og det bare eskalerer fullstendig. Jeg har vært inne på tanken om å gi ungen ansvaret for økonomien en stund, og så kunne jeg ha bedt henne om å få alt det jeg har hatt lyst på. Men, et sånt eksperiment har jeg aldri hatt tid til å gjennomføre. Sannheten er at jeg ikke hadde turt det. Regner med kontoen hadde vært skrapt, når jeg fikk den tilbake. HVIS jeg hadde fått den tilbake.

Det siste året har Vesla økt sitt konsum betraktelig. En radikal økning i lettvinte lunsjer, kjeks og snop er hovedgrunnen. Hun orker ikke smøre seg matpakke, og løper heller på butikken i lunsjen. Ungen som var så opptatt av miljø og bærekraft er forvandlet til et lite monster med kjøpekraft!

Enkelte ganger kjenner jeg det koker i meg, når jeg får vippskrav om lunsj-penger. Svarer jeg ikke, ringer hun. Hun er jo et utsultet barn uten matpakke eller penger på konto. Hun lider! Mener hun. Det hender hun får noen grunker på en slunken konto, mest fordi jeg ikke gidder maset hennes. Men nå er det slutt! Vesla er et pengesluk!

«Kan æ ikke bare lån hos dæ? Du får tilbake når æ får lønning!»

Jeg argumenterer hardt for at hun ikke kan leve på forskudd hele tiden, og prøver å fortelle at den som sparer, den har! Det er som å skvette vann på gåsa! Likevel gir jeg ikke opp. Hun har fått Spink. Spink er en mobilbank-app som gir barnet oversikt over hvor mye penger som er på bankkortet, og hva pengene er brukt på. Håpet er at det skal gjøre henne mer bevisst på forbruk, men det funker dårlig så langt. Så her må det sterkere lut til.

Hun har nå fått beskjed om at min konto er stengt for henne. Hun får klare seg med det hun har der og da, og er det fritt, så nytter det ikke å mase. Vil hun ha noe ekstra, er det rom for det når hun har gjort sine plikter, men det er ikke for å demme opp for at hun ikke gidder å smøre seg matpakke! Da kan hun bare sulte ved brødboksen, for det er alltid plenty med mat i huset, og mor har stengt kontoen!

Er det første sommer-måned eller siste vår-måned som starter i dag? Jeg er usikker, og en titt ut vinduet gjør meg ikke klokere. I dag tillater jeg meg et aldri så lite dykk i en av tekstene til Halvdan Sivertsen. Selv om han skrev den om høsten, byttet jeg det om til våren, og da ble det så sant som det er sunget.

Værsjuk
Det regne og det regne og det regneÆ huska ‘ke at våren va så fælÆ e førlengst førlatt av siste fregneOg æ trygle og æ ber på egne vegneLegg et væromslag rundt ei såra sjel
Æ e værsjuk, æ e nesten dauÆ e værsjuk som en brunstig sauVærsjukAh, æ e værsjuk
Jeg er så værsyk som det går an! Det finnes ikke et snev av energi til mer enn det høyst nødvendige i meg. Jeg trenger sol og varme!!!

Heldigvis skal jeg snart forlate elendigheten og vende nesa sørover, og på slutten av neste uke tenker jeg det blir såpass langt sør at jeg våger å ta av meg ullundertøyet og la mine melkehvite legger omsider få smaken av litt sol!

Jeg gleder meg til Trondheim i morgen. Det blir nok ei snill og artig stund. Lykken var stor da jeg fikk melding om at det er meldt 20 grader der i helga! På én gang! Snakk om lykke for en forfrossen nordlænning. Kan hende jeg finner på å tine litt opp også, og kjenner på det å være våryr. Det er liksom ikke så mye som minner om det når man drar på seg ullundertøyet og boblejakken.