Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg fikk med meg hjemmefra at jula skulle tas ned 13. dag jul. Det var ikke noe jula-varer-helt-til-påske der i gården. Når jula ble tatt ned, var det tilbake til striskjorte og havrelefse. Det høres nesten asketisk ut i mine ører, men det er sikkert fornuftig å ha det slik også. Da får man ryddet og vasket etter herlighetene, og ikke minst får man skikk på kostholdet etter all frotsingen.
Min plan var å pakke bort jula på fredag som var, men da ble det taco-fredag og The Voice, så jeg blåste en lang marsj i husvask. Jeg var ikke redd for at noen skulle komme å ta det fra meg. Eller rettere sagt; Jeg visste ingen kom til å ta det fra meg. Lørdag passet noek mye bedre til slik jobb egentlig, men så ble jeg så opptatt med bursdagsgutten i familien at det ble altfor seint å begynne med noe husarbeid, så jeg utsatte det til søndag. Jeg kom på at søndag er hviledag, og man skal jo holde hviledagen hellig, så da kunne jeg ikke ta et så stort arbeid på meg. Dessuten reiste Snuppa hjem til studentbyen, så jeg hadde det altfor travelt med å nyte de siste timene med henne.
Da rakk det altså å bli 14. dag jul, og fortsatt er ingenting gjort hjemme. Da viser det seg kanskje at jula likevel varer helt til påske. Den som lever får se..
Jeg har jammen ta hatt puls av en annen verden her på morgenen. Den lille pelsdotten min er tøffere enn toget, og må jo ha et intenst dødsønske!
Jeg slapp Daisy og Monty ut på terrassen for å lufte seg, og satt meg godt til rette i sofaen. Det var stille noen minutter før begge hårballene begynte å bjeffe som besatt. Rett bortenfor terrassen sirklet to store ørner seg inn, og hundene var alene ute! Jeg hoppet ut av sofaen og røsket opp terrassedøren og kalte inn hundene. Monty ante faren og kom pilende inn, men hun på 2,9 kilo, som tror hun er 2,9 tonn stod med kjeften på vidt gap og holdt et pokkers leven mot ørnene. Hun skulle ikke inn! Hun skulle jage rovfuglene! Hun var ikke redd, hun var rasende! Jeg ropte og ropte, men ikke f… om hun kom! Til slutt måtte jeg løpe ut etter henne i snøen, men hun ga seg ikke, og det gjorde heller ikke ørna! Jeg kjeftet og skreik mens jeg løp rundt etter bikkja med peivende armer. Hadde hun tenkt å tilby seg frivillig som formiddags-snacks eller?
Omsider fikk jeg tak i pelsdotten og løp inn med den illsinte firbeinte. Jeg rakk ikke få opp telefonen engang før rovfuglene var borte! Åpenbart hva de hadde tenkt seg, og nå var byttet borte. Ingen vits å henge rundt der lengre.
Jeg hadde en alvorlig tordentale til pelsklingen om å drive på å provosere ørna, men det ga hun seg katta i. Hun ville ut på jakt igjen! Jeg tror ærlig og oppriktig at hun selv tror hun er stor og farlig, og mener oppriktig at ørna bør være redd henne.
Nå får hun bare være ute under tilsyn. Jeg har ikke tenkt hun skal bli lunsjen til de forvokste kråkene som sirkler rundt her. Hun er forøvrig omdøpt fra Daisy til Skrulla med intens dødsønske!
Plutselig fant jeg meg selv nynnende på Paul McCartneys sang «Pipes of peace». En sang fra 1983, som sikkert mange aldri har hørt om en gang. Sangen handler om våpenhvilen i jula under første verdenskrig, og musikkvideoen viser en tysk og engelsk soldat som møtes og er sammen på julaften, før krigen bryter ut igjen.
«What do you say? Will the human race be run in a day? Or will someone save this planet we’re playing on?»
Sangen og musikkvideoen ble lovprist verden over, og historien om julevåpenhvilen kom for en dag. På Wikipedia heter det:
Tidlig om morgenen25. desember, Belgierne, franskmennene og britene som holdt skyttergravene rundt den belgiske byen Ypres,hørte julesanger komme fra fiendens stillinger, og oppdaget da at juletrær ble plassert langs de tyske skyttergravene. Sakte dukket søyler av tyske soldater opp fra skyttergravene sine og rykket inn i midten av ingenmannsland, der de ba britene om å bli med dem. De to sidene møttes midt i et ødelagt landskap, utvekslet gaver, pratet og spilte fotball neste morgen. Eik
Grunnen til at jeg har gått og sunget på denne, er at jeg hørte på radioen at Putin ba om todagers midlertidig våpenhvile i Ukraina i forbindelse med feiring av den ortodokse julen, slik at folk fikk sjansen til å delta på julegudstjenesten. Den ukrainske presidenten Vlodomyr Zelenskyj takket nei, og mente dette bare er et spill for galleriet.
Han mener Russland bare vil bruke dette som en dekkoperasjon for å bringe inn mer utstyr til Ukraina.
Begge partene beskylder hverandre for å ikke ære våpenhvilen og det har vært harde kamper rundt området i Bakhmut gjennom hele helgen, til tross for julefeiringen. Det blir nok ikke skrevet en ny Pipes of peace om denne julen.
Zelenskyj hevdet at Bakhmut er et viktig mål for Putin med sine unike festningsverk. Byen er bygget over et gigantisk gruvesystem med 160 kilometer med tunneler, og et gigantisk underjordisk rom hvor det har vært avviklet konserter og fotballkamper. Her kan stridsmateriell oppbevares usett.
I dag ble nettopp det bekreftet av en russisk leiesoldat fra Wegnergruppen, Prigotsjin. Bakhmut er et mål. Det ville være strategisk viktig å få kontroll over dette området siden store mengder våpen er blitt oppbevart i gruvene helt siden første verdenskrig.
Det blir garantert ingen Pipes of peace skrevet om Putins forsøk på våpenhvile, da blir det vel snarere «Sunday, bloody sunday».
Beste for meg er vel å konvertere til Lennon sanger, og gå rundt her og synge «All we are saying, is give peace a chance», men noen våpenhvile tror jeg ikke kommer med det første.
I dag har det vært fest og skikkelig feiring i familien. Lille Gull ble fem år! Det måtte selvsagt feires på skikkelig vis med godt gammeldags selskap, krone på jubilanten, og ikke minst kaker og pakker. Det var ei snill stund.
Det å være mormor på slike dager er noe som passer meg utmerket. Ingen ansvar, bare kos.
Storesøster derimot ordner og fikser til selskap for oss alle. Hun er en flink mamma, hadde det bare ikke vært for de hersens….
Jeg fordrar ikke ballonger. I såfall ikke når Lille Gull skal bruke de som sandsekk og punching ball. Han trente kickboksing med de, og jeg var stativet som måtte holde. Da første eksploderte, stoppet jeg å puste. Når andre eksploderte hoppet jeg i stolen, og erklærte leken for over.
Hvorfor har folk ballonger egentlig? Hva godt skal de gjøre med mindre de er i en dekorasjon SOM IKKE SKAL RØRES? Når det kommer til ballonger er jeg partybrems nummer 1. Eneste ballongene jeg liker er gassballonger, for de svever uten å eksplodere rundt ørene.
Ved neste valg stemmer jeg på det partiet som vil forby ballonger!!!
Selv om jeg har hatt to uker arbeidsfri i jula, er det godt at det er helg igjen etter årets første arbeidsuke. Jeg har konstatert at kroppen min har fått post-corona sjokk. Det ble så vanlig med et roligere tempo, så når alt åpnet opp igjen, var jeg ikke vant til det tempoet jeg hadde pre-corona. Derfor var det ei veldig sliten dame som tok juleferie.
Når nyåret kom var jeg uthvilt, og klar til å ta fatt igjen, men i år har jeg tenkt å nyte alle helgene så godt det går. Da skal jeg samle energi. Så denne helga var kjærkommen.
Vesla har hatt ei spennende uke, og var sliten da hun kom hjem fra skolen. Det ble bare litt taco så flatet hun ut tidlig på kvelden. Det var bare å la henne sove, for denne helga har hun treningshelg. EM i Poms i Milano nærmer seg med stormskritt. Tenk å få reise til Milano og representere Norge! Det tror jeg blir en opplevelse hun kommer til å ta med seg resten av livet, men først må det trenes!
Jeg skal bli med til Milano sammen med henne, for tro ikke at det blir noen mindre opplevelse for mammaen. Da er det sånn at treningshelg betyr at mamma må stå opp med håpefulle og stille opp som privatsjåfør. I mars braker det løs for alvor, så nå gjelder det å stå distansen med henne.
I dag har jeg vært på jobbreise. Ikke så langt eller lenge, bare en dagsreise til nabokommunen. Jeg valgte å dra med leiebil slik at Snuppa hadde min bil her hjemme.
Der var kaldt og klart da jeg dro, men litt vind. Jeg hadde lagt inn er stopp på et av anleggene våre, og frem dit gikk det bare flott.
Neste etappe er på en mindre trafikkert strekning. Det var begynt å blåse mer opp, og snøen lå som et tynt pudderlag opp på speil isen på veien. Mens jeg kjørte, syntes jeg at bilen var «rar», så jeg roet ned på tempoet. Bilen slapp litt bake, og jeg begynte å lure på om det var alvorlig mye asfalt på dekkene. Det føltes som å kjøre med en slede.
Da jeg kom frem og gikk ut av bilen var jeg anspent og svett. Jeg fikk mine mistanker bekreftet. Jeg hadde kjørt på møkkaføre med piggfrie vinterdekk. Hvem i pokker kjører på piggfrie vinterdekk i Salten? Det er galskap!
Jeg ringte en kollega og kjeftet for at vi hadde fått en leiebil med piggfrie vinterdekk, akkurat som det var noe han kunne gjøre med det der jeg stod på en øde landevei. Jeg kom meg vel hjem, men med skuldrene under ørene. Turen hadde vært pyton, men destinasjonen er et vakkert skue.
Av og til finner jeg innlegg på nettet som interesserer, så begynner jeg å lese. Midt i en settning leser jeg noe som gjør at jeg setter kaffen i vranghalsen. Så må jeg begynne på nytt for å forsikre meg om at jeg faktisk leste rett. Så blir jeg sjakk matt!
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp. Skribenten viser til en undersøkelse gjort av Helsedirektoratet der det påpekes at norske barn sitter for mye foran skjerm i løpet av dagen. I følge den trenger barn mye mer tid til aktivitet enn det blir satt av tid for i dag. Hun refererer også til en reportasje i Dagsrevyen der foreldre blir intervjuet, nei der en reporter “..går rundt og overrumpler foreldre i sivil på et kjøpesenter” og spør foreldre om de klarer å overholde anbefalingene. Alle utenom en svarte at de ikke klarte det. Bøhagen mener videre at det er myndigheter og kommersielle krefter som er årsaken til at barn og unge bruker for mye tid på sosiale media, og at det er feigt å skyve ansvaret for dette på foreldrene.
For meg som etterlyser mer ansvarlige foreldre var det som å vifte med en rød klut foran ansiktet på meg. Hornene vokste ut i panna, huggtennerne kom ned, øynene ble røde og klørne spratt frem. Hvem er det som bestemmer i hjemmene rundt om? Er det ungene eller foreldrene? Eller for å si det på en annen måte. Det er mulig å spise gotteri til alle måltider, og hvis ungen din vil det, hadde du sagt at de bare måtte få lov til det? De får jo ha snop med på skolen av og til, og vi tillater jo masse reklame for snop.
Selvsagt får de ikke lov til det! Det er jo skadelig. Vi lar ikke ungene proppe i seg masse usunn dritt, vi er mer ansvarsbevisste enn som så. Det samme gjelder med skjermtid. Vi vet at det er skadelig at ungene sitter med nesen i skjermen for mye, da er det fortsatt vårt ansvar å rettlede dem, og ikke minst begrense dem. Det er ikke myndighetenes ansvar. Det er ikke feigt å ansvarliggjøre foreldrene, men det er jævlig feigt å skyve oppdrageransvaret på myndighetene.
Vesla avbildet når jeg sa det var nok skjermtid i dag.. Ja, nei.. det løpet er nok kjørt.. men det er bare min feil!
I dag er ingen god dag for mor i huset. Nå snakker vi om at all mat nærmer seg å være fiende, for i dag slår magen kollbøtte på seg hele tiden. Vi snakker om mageknip av en annen verden. Nesten så jeg måtte ta en tur til legen.
Neida, så galt er det ikke, men mat takker jeg pent nei til i dag. Her går det i tørre knekkebrød og vann. Til slutt ble det legetime likevel i dag. Hårball 1 og Hårball 2 skulle ha vaksine og en liten sjekk, og da måtte vi en tur på dyresykehuset.
Snuppa gikk inn med Monty først mens jeg satt i bilen og ventet med Daisy. Det gikk lang tid før de kom tilbake. Monty hadde vært skikkelig skeptisk hele tiden mens de var der inne. Det der var ikke noe han satte pris på. Snuppa tok Daisy og gikk inn, og der ble de værende. Lenge! Monty syntes også det tok tid, men han stod pal og holdt utkikk etter Daisy. Han lurte sikkert på hva de gjorde med den andre hårballen i huset. Han var veldig skeptisk!
Omsider kom de tilbake, både Daisy og Snuppa. Men den hårballen hadde ikke gitt noen tegn til misnøye. Hun hadde vært høyt og lavt, bjeffet litt på andre hunder, glefset i seg litt godbiter og i hele tatt hatt en super stund. Som den drama-queenen hun er hadde hun jamret høyt når hun fikk vaksinen, men ellers var alt tipp-topp!
De to pelsdottene var veldig slitne etter vaksine og helsesjekk begge to. Slitne men relativt friske. De har flatet fullstendig ut. Ingen mas om mat eller tur. De ville, og vil fortsatt bare sove. Det passer vondt-i-magen-mor veldig godt. Jeg har nemlig planer om å flate ut på sofaen sammen med dem.
Når mobbing først ble satt på dagsorden i Blogglandia, trykket jeg det til mitt hjerte. Endelig settes det fokus på en av vår tids største utfordringer i samfunnet. Spørsmålet mitt er om vi har tilstrekkelig kunnskap og verktøy til å komme problematikken i møte? Hvem skal ta ansvar når mobbing utvikler seg, og blir det gjort?
Når noen blir mobbet og terrorisert, er vi avhengige av voksne som er handlekraftige nok til å sette ned foten ovenfor mobberne, om det skal bli bra. Veike voksenroller gjør ikke saken bedre, tvert i mot. Dersom man ikke klarer å stå i det som voksen, vil problemene sannsynligvis bare eskalere, og det blir verre for den som blir rammet. Det hjelper ikke så mye om de voksne hjemme sitter rundt matbordet og bagatelliserer problemet dersom deres håpefulle ikke er grei med andre. Man må huske på at de håpefulle gjerne refererer til det mor og far har uttalt om andre mennesker. Dårlige holdninger fra foreldrene forplanter seg raskt til ungene. Det nytter ikke å si at de skal gjøre som du sier, og ikke som du gjør, for de er ofte en blåkopi av deg. Det er vi som foreldre som MÅ være ansvarlig for å oppdra våre barn. Ingen andre.
Hvis vi skal snakke om mobbing blant barn og unge, må vi innom barnehage, skole OG de som drifter fritidstilbud. De må ta denne problematikken på alvor, for mobbing forekommer på alle disse arena. Det er stort sett utviklet strategier for å motarbeide mobbing på disse, men ut fra til dels alvorlige saker som dukker opp i media, bør man spørre seg om disse er gode nok? Mobbingen bygger seg ofte opp til å bli mer alvorlig over tid, og derfor er det åpenbart viktig å komme tidlig på ballen. Blandt de eldre barna benyttes ofte internett og sosiale medier til mobbing. Det er utallige plattformer som utvikles for denne aldersgruppen, og straks de kan samhandle med hverandre, forekommer det også mobbing. Vi som foreldre har et stort ansvar her. Vi tillater barna å delta på disse nettfora, og da må vi også følge med på hva våre barn utsettes for, og hva de utsetter andre for. Problemet er at det krever sin mann/kvinne å følge dette opp, for den teknologiske utviklingen skjer ofte kjappere enn vi klarer å få med oss. Likevel er dette foreldre og foresattes soleklare ansvar. Det kan aldri skyves på andre. Dersom ikke vi er der å rettleder barna fra starten, hvem skal da gjøre det?
Barnehage og skole er på en måte blitt for “snille” i kampen mot mobberne. Det er sånn at de skal ta tak i problemet, samtidig med at de også skal bygge opp disse som mobber. Det er en dobbeltrolle som ikke er spesielt gunstig, og det er mange pedagoger som ikke behersker dette. En klok rektor sa engang til meg “As a teacher, I never smile before christmas!” Institusjonene som barna beveger seg i må våge å stille krav til barna og foreldrene. De må våge å gjennomføre sanksjoner dersom ikke mobbingen tar slutt, men ofte vegrer de seg mot dette, og den lille bøllen har igjen overtaket. Pedagogene må tørre og sette ned foten å si at nok er nok, og foreldrene må tåle å høre at det lille englebarnet tidvis er en sadistisk liten jævel ute blant andre. Prinsen og prinsessa blir ikke alltid oppfattet sånn av andre.
Fritidsinteressene til barna er gjerne foreldrestyrt, og da er det veldig variablet om disse foreldrene har forutsetninger til å sette inn mobbetiltak om noe skjer. Vi kan ikke forvente at disse som på frivillig basis stiller opp å organiserer ungene på ettermiddagen, vet hva som rører seg i barnas liv på andre hold. Igjen faller det hele på om det er sterke foreldre som evner å både se, og å gjøre noe med problemene. Det som ofte er en greie, er at mobbing på fritiden forplanter seg til skolen også.
Dersom ingen tar tak i mobbing av et barn, kan dette bli fatalt. Det er barn og unge som har valgt å trå ut av tiden fordi livet har blitt for vondt å håndtere. Hva gjør dette med mobberen? Den kan få det skrekkelig tungt etter noe slik dersom den evner å se at dette er en konsekvens av mobbingen.
I AN er det omtalt en rettsak som nå står for døren i Salten Tingrett. En kvinne har saksøkt Fauske kommune for å ikke ha grepet inn da hun ble mobbet på skolen. Kvinnen er i dag uføretrygdet og sliter med psykiske plager, angivelig som følge av mobbingen. Dette er den fjerde mobbesaken som kommer for retten i Salten de siste årene. I denne siste saken ble det aldri ble tatt grep for å beskytte kvinnen. Det ble aldri satt i verk tiltak mot de som utsatte henne for fysisk vold, eller verbal mobbing. Det er ille. Veldig ille!
Men er det så mye bedre i dag?
Utdanningsdirektoratet har gjennomført en elevundersøkelse som viser at 5,8 prosent av elevene blir i en eller annen kombinasjon mobbet av elever på skolen, voksne på skolen eller digitalt av elever på skolen. De fleste blir mobbet av elever i gruppa eller klassen, og dernest av andre elever på skolen. Mesteparten av mobbingen foregår i skolegården, i klasserommet og i korridoren. Det er 635 500 barn i grunnskolen i dag. Det betyr at det er 36 859 barn som utsettes for systematisk mobbing. 36 859 barn som på daglig basis utsettes for psykisk og fysisk vold i den Norske skole..
I 2019 kom det en lov der man kan kreve at den som mobber andre, kan tvangsflyttes til en annen skole. Det kan synes drastisk, men det er ikke noe mindre drastisk enn at den som blir mobbet må bytte skole. Det er likevel noen kriterier som må ligge til grunn. Oppførselen til eleven som flyttes må i alvorlig grad gå ut over tryggheten eller læringen til andre elever, mindre tiltak vurderes som utilstrekkelig for å gi medelevene et trygt og godt skolemiljø, og før vedtak blir fattet skal eleven selv, rektor og læreren til eleven ha blitt hørt. Det er siden den gang tre elever som er blitt flyttet. Bare tre! Tro hvor mange mobbeoffer som har måtte bytte skole i samme tida? Grunnen til at dette ikke er benyttet i større grad, er at ekspertene sier mobbing sjelden er en enkelt elev som er den slemme, men heller en kultur som har fått utviklet seg over tid. Derfor fortsetter vi å flytte mobbeofferet mens kulturen like fullt får fortsette.
Jeg mener at hvis ikke foreldregenerasjonen snart stikker fingeren i jorda og erkjenner at vi er nødt å gå tilbake til å være oppdragere og ta tilbake uttrykket god folkeskikk, så blir det et vondt samfunn å bli gammel i, og ikke et samfunn jeg vil være stolt av å levere over til kommende generasjoner. Vi kan ikke glorifisere ungene våre og se på de som guds gave til menneskeheten, vi må faktisk gi konsekvenser for dårlig adferd, men viktigst av alt er å gå foran som et godt eksempel og vise at vi kommer fra et møblert hjem. Hvis ikke vi klarer å oppføre oss, hvordan kan vi forvente at ungene våre skal bli noe bedre?
Like sikkert som jeg vet jeg aldri kommer til å konfrontere deg, for å spørre om du vil jeg skal bli, like sikker er jeg på at du aldri vil stoppe meg fra å gå. Jeg vet ikke om jeg vil bli, men jeg vet heller ikke om jeg vil gå. Verden er usikker, og jeg med den.
Like sikker som jeg er på at vi har altfor mye usagt mellom oss, like sikkert vet jeg at vi ikke kommer til å si det likevel. Til det er tausheten mellom oss altfor overdøvende, vi ville ikke hørt hverandre. Ville vi egentlig lyttet om noe ble sagt?
Det er så mye å tenke på. Så mye som forvirrer. Jeg har bare lyst å legge hodet på puta der du lå, begrave ansiktet i den, for å kjenne det som er igjen av lukta di.
Men hvordan jeg havnet her igjen? Det var ikke hit jeg skulle. Jeg lovet meg selv å holde muren oppe når vi møttes igjen, ikke gå den samme veien enda en gang. Ikke følge det samme mønsteret som fører den samme veien. Mønsteret skulle brytes en gang for alle.
Ustabilitet og uforutsigbarhet følger i fotsporene våre når vi går sammen.
Ingen kan få meg så utrolig forbannet på kort tid, og ingen kan gjøre meg mer forvirret. Men ingen kan gjøre meg like glad. Ingen kan gjøre meg like levende. Jeg kjenner det i hvert fiber. At jeg ennå lever. Enten jeg er sint eller glad. Du får meg til å leve.
Ingen får meg til å bryte så mange regler og konvensjoner som du gjør, og ingen får meg til å gå like mye på akkord med meg selv. Likevel er det ingen som får meg til å le mer mens jeg gjør det. Det er liksom ikke til å forstå hva du holder på med.
Så da ligger jeg her da. Forundret og forvirret, mens jeg begraver ansiktet ned i puta for å være litt nær deg selv om vi er milevis fra hverandre.
