Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nå er jeg helt utkjørt, og har satt meg ned for å se på «Skal vi danse». Endelig er det tilbake på skjermen og lørdagene et booket i god tid fremover. Det gledes. Vesla er med venninnene, og jeg bare nyter pausen i programmet i fred og ro med litt blogging.
I dag har jeg overgått meg selv. Vasket og ryddet kjøleskap og kolonial-skuffer. Vet ikke om jeg tørr å innrømme det, men jeg kastet TO bæreposer med mat og tørrvarer som var gått ut på dato. Det er typisk meg å glemme å bruke det jeg har, og heller fylle opp skapene med altfor mye. Jeg har et sinnsykt matsvinn her hjemme, derfor bestemte jeg meg for å gjøre noen endringer for en stund siden. For første gang har jeg et bevisst forhold til innkjøp. Jeg handler kun én gang i uka, og det er på lørdager. Det betyr at jeg må lage matplan for hele uka, og i tillegg følge den. Vesla hjalp meg å lage matplan, slik at hun også får eierskap til det hele. Det betyr også at jeg har hatt stor-innkjøp i dag.
Da jeg var ferdig fikk jeg et aldri så lite energi-kick, og heiv meg løs på huset. Det ble klesvask, rydding, støvtørking og gulvvask. Det var så jeg virkelig hadde satt inn et ekstra gir. Vesla var ikke så verst hun heller. Hun hjalp til med rydding og vasking, og ikke minst; Den velsigna ungen tok sluken på badet. Det er så jeg har mistanke til at vi tok for mye Møllers tran begge to!
Årsdager er vanligvis noe man markerer med glede og stolthet, enten det er fødselsdager, bryllupsdager, seperasjonsdag, røykestopp eller andre begivenheter som representerer en endring i livet. Det er de dagene man hyller seg selv, og gir seg selv en ekstra klapp på skuldra. Godt jobba. Jeg er ikke god på sånne markeringer, og husker de svært sjelden, uansett hva det er. Jeg bruker å tenke at liver er evig runddans av endringer, og jeg kan ikke gå rundt å huske når jeg endret hva!
Mange markerer også årsdager for traumer. Den dagen de ble overlevende etter noe, enten det er fra sykdom, naturkatastrofer, ulykker eller voldshendelse.
Jeg måtte for alvor tenke etter hvor mange år som har gått siden jeg opplevde mitt traume, for det husket jeg ikke. Jeg markerer ikke den dagen, hverken fysisk eller mentalt. Jeg velger heller å markere hver dag jeg lever, men ikke på tross av noe som helst, kun fordi jeg har valgt livet og det har gått videre. Den første tiden etterpå var riktignok milepælene viktig. Først var det om å gjøre å komme seg gjennom øyeblikket, så var det dagene, ukene og månedene. All den tiden jeg trengte for å komme tilbake i livet, hadde jeg mentale markeringer eller milepæler, men etterpå har jeg forsøkt å leve uten at disse skal ha en plass i livet mitt.
Nå er hver dag en årsdag, men ikke en årsdag som markeres, kun en som skal leves fullt ut. Jeg vil ikke leve i fortiden, bare med fortiden. Det betyr ikke at jeg aldri reflekterer over tiden som var, bare at jeg tar det for det det er. Et tilbakelagt stadium.
I dag har jeg satt Spotify på modus til å oppdage nye sanger på bakgrunn av musikk jeg vanligvis lytter på. Det ble mye rar musikk jeg rett og slett hoppet over fordi det var helt feil for meg. Mye som var rævva etter min smak.
Jeg spekulerte et tidels sekund før jeg skjønte hvorfor det var så mye merkelig musikk. Vesla bruker også min Spotyfi, og siden hun er 15 og jeg er 52 blir det en musikk-kløft mellom oss. Vi liker ikke samme musikken. Hun hører på dunk-dunk med tekster som i beste fall er intetsigende og fylt med sex, jeg på kvalitetsmusikk. Det er min oppriktige mening.
Det slår meg ikke et øyeblikk at jeg er blitt gammeldags og at man kan dra paralleller til da Beatles ble populære og foreldregenerasjonen var overgitt over disse pop-gutta med uanstendig hårmanke. Selv om det skal sies at det var leeenge før min tid! Nei, jeg er bare kvalitetsbevisst når det kommer til musikk.
I går dro vi venninnene på kontoret til en venn for å ta en kaffe. Sikkert dagligdags for mange, men det ble en fantastisk opplevelse for oss, for han har kontor ombord på et av skipene til Havila.
Det var et helt fantastisk skip, og vi fikk the Grand tour rundt på båten. Vi fikk også sett hvordan de som jobber har det, og hvordan det jobbes bak i kulissene. Vi ble ikke mindre imponert etter det vi fikk sett.
Selvsagt måtte vi reise et lite stykke med båten når vi først var der, og ikke minst skape noen nye minner til minnebanken. Hvorfor gjøre noe halvveis?
Havila kystruter fikk det fjerde og foreløpig siste skipet i drift i går, så de feirer det med gratis havn til havn reiser for publikum. Vi booket tur fra Bodø til Stamsund.
Siden skolen er begynt igjen, og det var midt i uken, var det mest godt voksne på båten, så jeg fleipet litt med at vi dro snitt-alderen ned. Det er ikke ofte det skjer.
Turen over Vestfjorden tok nesten fire timer, men det var så mye å gjøre på skipet at det virket som det bare var et øyeblikk før vi var inne i Stamsund. Her skulle vi også være i litt over fire timer, så vi startet med litt sightseeing.
Vi fant et internasjonalt teater, men dessverre var det ingen oppsetninger akkurat når vi var der. Jeg tror det er et rikt kunstnermiljø, for mens vi gikk rundt å tittet, så vi flere mindre gallerier. Dessverre var de også stengt. Men vi fant masse morsom gatekunst.
Skrik! Sier bare jeg!
Det er Mr. Bean som kjører, Donald Trump som sitter bundet, og Putin i baksetet sammen med morderen fra filmen «Skrik» Hvem som ligger under bilen og skrur, vites ikke, men kan det være Støre?
Etter å ha sett oss litt rundt, gikk vi på restauranten Live Lofoten for å spise. DET var foodgasm! Fish and chips som var helt utrolig, etterfulgt av en nydelig sjokoladefondant. Rein nytelse for ganen. Etter måltidet ble det en «voksen-kaffe» før vi fant ut at det var på tide å gå tilbake til kaia for å dra hjem. To lattermilde og knisende damer vandrende i Stamsund. Først da vi så båten legge til kai, kom vi på at vi faktisk skulle være PÅ båten når den gikk, og ikke på kaia! Skal si vi fikk opp farta!
Det skulle tatt seg ut om vi mistet båten!
På turen hjem kjente jeg at det hadde vært en begivenhetsrik dag, full av inntrykk, og jeg har bestemt meg for å være mye mer turist her oppe i nord i fremtiden. Vel ombord i båten gikk vi opp i baren og satte oss, og rett og slett roet ned etter ettermiddagen og kvelden. Da var det blitt mørkt, og ikke så mye å få sett før innseilingen til Bodø. Men, den som venter på noe godt..
Det var en reportasje i lokalavisen ble det skrevet om noen som hadde avdekket prostitusjonsvirksomhet i sin utleie-leilighet. Huseier kontaktet politiet som ikke kunne gjøre noe siden det ikke er ulovlig å selge sex i Norge. Utleier har derimot ikke lov å leie ut bolig dersom han visste om virksomheten, og måtte be leietaker om å forlate. Damen dro uten protester, men hva dro hun egentlig til?
I Norge er det som kjent ikke lov å kjøpe sex. Kjøp av seksuelle tjenester straffes med bøter og fengsel opptil 1 år. Paradokset blir da at det er legitimt å selge sex. Jeg skal ikke argumentere på jussen rundt dette, konstaterer bare at det er sånn. Likevel er det en litt sær problemstilling. Du har lov å være selger, men ikke kjøper..
Temaet kjøp og salg av sex er vanskelig på både etisk og moralsk grunnlag.
Den første tanken som slår meg er faren for trafficking. “Trafficking” er et uttrykk som opprinnelig betegner salg og frakt av illegale varer. Det dreier seg som regel om narkotika- eller våpenhandel til ulike formål. De senere årene har imidlertid begrepet i stigende grad blitt brukt for å beskrive salg av kvinner og barn til seksuell utnyttelse både internt i land eller over landegrenser. Minstemme.no
Altfor ofte er det ofre for menneskehandel som står frem og forteller om en tragisk skjebne der de har blitt tvunget til prostitusjon. De har vært utsatt for gjentatte overgrep, og gjerne utviklet et avhengighetsforhold til sine «eiere». De blir aldri gjeldsfri, og kommer seg ikke ut av situasjonen uten hjelp. Det er for det meste kvinner som blir utsatt for dette, men også menn. Disse er i utgangspunktet fattige og befinner seg i en sårbar livssituasjon. Det er også prostituerte, kvinner som menn, som lever i en sårbar livssituasjon som igjen gjør at de må prostituere seg, uten at de er offer for trafficking. Det er ikke fordi de ønsker det, men det er den eneste utveien de føler de har. De har ikke andre muligheter enn å selge kroppen sin.
Så lenge noen vil kjøpe sex, bidrar de til at det fortsetter å være et marked for å utnytte disse menneskene. Dette alene gir grunn til å bekjempe prostitusjon! Det omtales som verdens eldste yrke, men fagforeningen deres har ikke klart å jobbe frem trygge og stabile arbeidsforhold. Jeg tenker forbundene har sovet i timene der!
Det er ikke bare ofre som prostituerer seg. Endel unge kvinner har uttalt anonymt at de selger sex for å finansierer studier eller en livsstil de ellers aldri ville hatt råd til. De har tatt et bevisst valg om livsstil. De hevder å ha analysert faren for å bli utsatt for uønsket adferd i form av vold og rus. Likevel stiller jeg spørsmål om de virkelig har forstått mulige konsekvensens av dette? Det som kanskje bekymrer meg litt rundt dette er at flere av disse som står frem, forteller om en glamorøs og rosenrød tilværelse med eksklusive kunder og en sugardaddy i bakhånd. Klart det blir en fristende tilværelse for yngre generasjoner når det fremstilles slik. Skikkelig Pretty woman-aktig, et skikkelig eventyr.
Hva hvis de møter noen som er ruset og utsettes for vold og mishandling? Hva med mulige smittsomme sykdommer? Og hva skjer med disse unge damenes følelsesliv etterhvert som tiden går? Jeg tror ikke det er så mye eventyr og glamour, men at man heller kan få et avstumpet forhold til følelser og ekte relasjoner.
Der ER dog noen scenario som jeg kunne tenkt meg at kjøp og salg av sex kanskje kunne vært lov..
I dagens samfunn er det mange godt voksne som aldri har vært intim med en partner. Savnet etter menneskelig fysisk kontakt, kan både være sårt og hemmende for noen. Likevel kan de ikke kjøpe seg den nærheten de trenger. Intimiteten og nærheten som man savner neppe vil bli dekket ved å kjøpe sex.
Det har vært diskutert om man skulle legalisere kjøp av sex for handikappede, men jeg tror ikke det løser behov for sex for denne gruppen. Det må heller fokuseres på rådgivning om hvordan man kan ha et sexliv ut fra de forskjellige utfordringene som er tilstede. Jeg tror det er vanskelig å ta opp dette temaet, og mange kvier seg og velger heller «profesjonelle». Vi er så utrolig liberale på mange områder og aksepterer forskjeller, men å sette ord på hvorfor det er vanskelig med sex når man har en utfordring i livet, nei det er nesten tabu!
Man kan kanskje kjøpe seg sex. Få stilt et begjær der og da, få et øyeblikks nytelse, men hva med den som selger kroppen sin? Hva sitter den igjen med? I ytterste konsekvens ingenting, bare risiko for å bli utsatt for sykdommer, vold og overgrep.
Nei, jeg endrer neppe standpunkt med det første. Sex bør ikke være salgsvare. Det må fortsette å være det vakreste mellom to mennesker som er glade i hverandre. Noe annet har jeg ikke troa på!
Vesla kom hjem etter første skoledag i går, og holdt på å boble over. Skravla gikk på inn- og utpust om alt hun hadde opplevd. Skolestarten var helt toppers, og hun var kjempefornøyd med dagen. Heldige ungen min!
Hver eneste høst kommer det forventningsfulle små og store elever inn i skolegården. Et nytt skoleår står for døren. Det er så mye spenning som surrer rundt, og det gjelder bådevoksne og barn. For noen er det første skoledag noen sinne, og det er små mennesker som knuger ei voksenhand mens de kanskje er både spente, samtidig som de både gruer og gleder seg. Det er kanskje en og anna mamma og pappa som har det på akkurat samme måten. Kanskje står det også en helt fersk lærer og skal ta i mot sine første elever, eller kanskje en ny klasse? Så er det de litt mer rutinerte elevene som vender tilbake etter ferie. De er kanskje spente på ny lærer eller nye medelever? Kanskje får de nye fag eller det er en ny skole? Det kan hende de ikke har sett vennene gjennom sommmeren og er spente på å treffe de andre igjen. Hele skolegården syder av spenning.
Men ikke all spenning er alltid knyttet til noe positivt. Det kan være eleven som er spent på om hen får gå i fred til skolen dette skoleåret, spent på om hen slipper spitord, hånlatter og det å bli gjort narr av. Som er spent på om det blir et skoleår uten slag og spark. Spent på om hen får delta i snapchat gruppene til medelevene og slipper å få hatmeldinger på SoMe. Spent på om dette skoleåret blir det skoleåret hvor vennskap skapes? Kanskje de andre til og med vil parate med hen, og inkluderer?
Jeg tror nok det var mange elever som kom hjem på samme måte som Vesla i går, men det var nok ikke alle. Jeg tror det var mange som kom hjem med følelsene i andre enden av skalaen. Mange som tenkte at det var første dagen av et nytt mareritt..
Vesla og jeg hadde planlagt første skoledag godt, og alt var på plass i god tid. Takk og pris for det, for vi var rimelig trøtt trynet begge to da vi våknet i dag. Vi har investert i melatonin til Vesla, og det tror jeg er greit å bruke, for da sovner hun rimelig i grei tid, og ikke minst våkner hun uten at jeg trenger å stå å mase på henne. (Jeg hater å mase, og hun hater å bli mast på) Derfor var det en relativt fin start på dagen, selv om vi begge var noen skikkelige mårratryner. Vi hadde glideløskjøring på badet, og det gikk smertefritt, og vi kom oss ut av huset uten de store katastrofene. I dag tok vi bussen sammen. Hun til skolen, og jeg på jobb.
For ni år siden stresset vi rundt akkurat på samme viset, hun og jeg. Da var det også første skoledag. Vesla skulle bli skolejemte. Det var ei lita jente som skikkelig gru-gledet seg i mage dager i forveien. Hun var så klar for å bli stor! Eneste som bekymret henne var at det var så mye hun ikke kunne! Jeg trygget henne på at det var nettopp derfor hun og de andre barna begynte på skolen, for å lære mange nye ting!
I dag er det siste gang hun har første skoledag på grunnskolen. Nå er hun 10. klassing med klare mål for skoleåret, og hun er langt mer trygg i rollen enn det hun var for ni år siden. Hun gledet seg nok litt i dag også, men det ville hun ikke innrømme. Offisielt er hun klar for enda mer ferie. Det er vel oppfattet som sært å glede seg til skolen når man begynner i 10. klasse? Jeg ba henne ta 1. skoledagsbilde til meg. Det må jeg jo ha for å se hvordan tiden går liksom. Fra lita til halvvoksen på null tid.
Det er når jeg ser slike bilder at det slår meg. Tida har gått altfor fort, og verden har gått videre. Lita er blitt stor, og nå er hun klar for nye eventyr, og jeg har en bråmoden 10. klassing i hus!
Lykken kan være så mye, alt fra million-gevinsten i Lotto, til to lubne små barnehender rundt halsen i en god klem. Eller bare i å finne en bok som du har lett etter lenge. Nå var den kommet inn igjen på bokhandelen.
Jeg er blitt blod-fan av Jens Henrik Jenssens trilogi om Oxen, men jeg har skjønt at det som skulle være en trilogi, er blitt en serie med enda flere bøker. I går fant jeg bok nummer fire, og gleden var stor. Selvsagt kunne jeg hørt på lydbok, men jeg er så glad i å lese selv. Det gir meg så mye mer enn å bare lytte.
Bøkene om Oxen ble presentert som en serie på tre, der man følger krigsveteranen som blir innblandet i intriger av politikk og kriminalitet. Plottet er at Oxen ufrivillig snubler over en hemmelig organisasjon som begår mord for å oppnå det de ønsker, samtidig som de ønsker å holde alt de gjør hemmelig. Tredje boka om Oxen ble avsluttet med at han avslørte Danhof, men den etterlot fortsatt masse ubesvarte spørsmål og undringer. Det lå i kortene at det kom flere bøker.
I dag har jeg sørget for å nyte en av de siste sommerdagene ute. Tror ikke det er så mange igjen før høsten gjør sitt inntog for alvor, så da gjelder det å nyte de som vi får. Helg, sol, varmt og en god bok, bedre blir det ikke! Så får vi bare se om jeg kommer meg i seng i rimelig tid, eller om jeg blir å ligge å lese til den lyse morgen!
Etter en sein kveld med gode venner i går, forventet jeg at jeg skulle være trøtt og sliten i dag. Jeg regnet sterkt med at jeg skulle være dagens sofasliter, men sånn ble det ikke, for jeg våknet i takt med fuglene. Frisk og opplagt. Vesla våknet like etter, og det tok ikke lange stunden før vi tok de firbeinte og tuslet oss en tur i sola. Det ble ei snill stund.
Skolen begynner igjen på mandag, så Vesla har fått i oppdrag å få alt klart i god tid slik at vi ikke trenger å stresse på morgenen. Men det er fortsatt sånn at ungen «trenger» klær, så vi måtte en tur til byen. Det ble ny buske, genser, topper og masse sokker! (Kanskje jeg får ha mine i fred?) Når jeg skriver «trenger» i gåseøyne, så er det fordi hun overhode ikke TRENGER mer klær, men det henger igjen at første skoledag skulle man møte opp på skolen i nye, hele klær. Det passer Vesla veldig godt. Hun takker ikke nei til nye klær!
Etterpå ble det en rusletur på Bodø Kultursenter. Det er så vakkert der. Vi gikk til andedammen og så på endene som svømte rundt.
Det ble tid til de gode partene. Nå som Vesla vokser til, har hun ikke så veldig lyst å høre mamma’n øse ut av sin uendelige visdom, og de gangene hun gjør det setter hun stadig spørsmålstegn ved det hun blir fortalt.
Jaja, Bodø vet i alle fall å levere på slike nydelige sommerdager, så om ikke moral og etikk praten funket, ble det om ikke annet ei fin stund.
Da var det helg igjen!
Det var sannelig på tide, for jeg har jo jobbet som gal i en hel uke. Jeg er helt utkjørt. Selvfølgelig er det teit å si etter å akkurat hatt ferie, men det er helt ærlig. Det var full rock n’ roll fra jeg gikk inn på kontoret mandags morgen. Ikke noe hvilehjem for gamle øk altså.
Apropos gamle øk; Lille storebror var så snill å bli med meg på dugnad i Parken i går. Til gjengjeld var han og jeg ute å øvelseskjørte. Det var ei snill stund, og gutten var jo kjempeflink. Ikke mindre flink var han i Parken. Ryddet som en helt. Vi hadde én time på oss for å få det strøkent etter familieparken og vorspielet med Vidar Vang &Band, og ikke minst Madrugada.
Mellom artistene gikk vi rundt og plukket litt søppel, og vi fikk sett litt på hvem som var på konserten. Jeg kniste litt å sa stille til Lille Storebror: «Kor gammel trur du de e, de som e her?» Han så på meg med et skeivt glis å svarte: «De e væl på din alder!»
