Når gufset fra fortiden kommer over meg som en varm bris, kommer også de fine minnene. De som varmer når jeg ellers har en kald hverdag.

Det er minnene om de fine stundene. De gode samtalene, den rungende latteren, samhørigheten og intimiteten som bare to kan ha sammen. Minner man bare kan dele med den eneste ene. Ingen andre ville forstå.

Det er da jeg spør meg selv om hvordan livet hadde vært om det hadde vært en bok. Ville det vært innledning til bok nummer to i en serie? Er min skjebne å åpne den døren som jeg slamret igjen med en ed om at jeg aldri skulle åpne den igjen?

Med tiden har jeg blitt eldre og klokere. Det er ikke alt jeg ønsker meg som jeg skal ha. Prisen å betale kan bli så høy at den ikke er til å leve med. Noen dører skal ikke åpnes på nytt. At man gjør feil en gang er å tilgi, men å gjenta feilen er å lage seg en dårlig vane.

Brått endrer gufset karakter og jeg husket skuffelsen, tausheten, frustrasjonen og usikkerheten. Jeg husker hvor ensom man kan føle seg selv om man er to. Jeg husker skyldfølelse og dårlig samvittighet. Jeg husker hva jeg ikke vil ha. Jeg husker en sår avslutning som var bare trist, og aldri før har jeg følt meg som et så dårlig menneske.

Jeg vil ikke såre noen sånn en gang til. Vil ikke se skuffelsen eller sorgen i øynene til noen andre og vite at det er jeg som forårsaker det. Det ville ikke vært å holde ut.

Det gode er at jeg står fjellstøtt i mitt valg på tross av bitter-søte minner. Jeg vet jeg aldri vil evne å innfri. Kan aldri bli det som blir ønsket. Kan aldri gi det som ikke lengre finnes.

Etter en grundig EU-undersøkelse av kroppen skulle jeg komme tilbake i dag og få dommen. Var det bare å heve vrakpanten eller kunne jeg leve herrens glade dager ennå ei stund?

Heldigvis var det ikke behov for umiddelbar avskiltning, men det var noen 1’ere og en 2’er. Det betyr at det er på’n igjen med prøver og alskens mas! Altså endel reparasjon før endelig godkjenning kan mottas.

Nei! Jeg er ikke umiddelbart bekymret, for jeg blir sjekket i alle retninger ganske hyppig, men jeg blir litt lei. Det føles som det er to skritt frem og tre tilbake, og da har man lyst å gi litt opp. Nesten sånn at jeg tenker å gi pokker i leger og medisiner, og bare la det stå til. Lev som en primadonna og nyt hvert sekund av livet uten å tenke konsekvenser!

Mamma bruker å si at ukrutt forgår ikke så lett, og at så lenge jeg sutrer og klager, er jeg frisk. Godt med omsorg må jeg si, men skal man dømme ut fra det, er jeg nok ganske så sunn og frisk.

Likevel må det litt fiksing til, litt nye medisiner og litt flere undersøkelser for å utelukke noe underliggende krøll med helsa.

Vi er heldige som har et så godt helsevesen som vi har i Norge, jeg føler meg i såfall veldig godt tatt vare på, og heldigvis ikke like dyrt å få kroppen godkjent som det er å få EU godkjent en bil.,

 

 

Det er en uke siden forrige gang jeg tente lys i adventsstaken, og det betyr at vi er kommet til 2. søndag i advent. Noe sier meg at det begynner å haste med alt jeg burde ha gjort. Som vanlig er jeg havnet etter tidsskjema. Langt etter..

I år kjenner jeg ikke på god-følelsen i adventen, snarere er jeg litt stresset og oppjaget over alt jeg må få ferdig, men som jeg ikke har lyst til. Jeg har ikke lyst å vaske, rydde, bake og handle. Jeg vet jo at jeg må ordne litt, men jeg har bare ikke lyst! Det er kjedelig.

Jeg har lyst å gå lange turer, lage bål og være ute. Jeg har lyst å dra på spa og velvære, og gi katta i at det nærmer seg jul. Rett å slett hoppe elegant over alle forberedelsene.

Jula kommer jo uansett, men er jeg nødt til å styre med all mulig av den grunn?

Jeg synes den er fin den som går på FB nå:

«Trenger ikke vaske deg fordervet til jul. Det er Jesusbarnet som kommer, ikke Mattilsynet.»

Hit kommer neppe hverken Jesusbarnet eller Mattilsynet, men faren for at mamma dukker opp er overhengende, så greit å få no kaker i boksene, og kostet bort det verste spindelvevet i forkant.

God advent til alle enten dere stresser eller ikke.

Rart å ikke dra på noen julegran-tenning i år, for det er liksom adventen min. Vanligvis er det minimalt med pynt, og masse rot overalt i huset. Men i år er det annerledes året..

En nydelig adventstid ønskes til alle sammen! Kvelden skal tilbringes med å pakke inn 48 karameller sånn at begge jentene får pakke-kalenderen som de har mast om😂

Personlig må jeg påstå at jeg har overgått meg selv i år, så da tenker jeg at min deltakelse i julestyret 2020 er offisielt avsluttet!

Det er en stund siden jeg begynte å kjøpe julegaver, men jeg har en stor familie, så det blir liksom noen av dem hvert år. Like greit å få det overstått.

I dag dro jeg på en møbelbutikk og svidde av adskillige høvdinger i en smell! Det var faktisk en dyd av nødvendighet. Senga mi er nesten 20 år, og har bedt om nåde ei stund. Den er nedsunket og trasig! Da den ble kjøpt var det 10 års garanti, og det var svære greier. Den har jaggu vart noen år. Godt brukt er den også! 🙈

Rett før jul kjøper jeg som regel aldri noe til meg selv, men nå bestemte jeg meg for at et fem-sifret beløp skulle brukes på mor. Det merkelige er at jeg har en skikkelig emmen smak i munnen for å bruke så mye penger på noe som er bare til meg, men samtidig er det på tide å skifte den ut. Ut med det gamle og inn med det nye på mange måter. 😂

Jeg kaller det for årets julegave. Til Meg, Fra Meg. Fordi jeg fortjener det beste! Med det avlyser jeg Black Friday og innfører Blakk fredag. Null mer shopping på meg!

 

 

Ouch!

Jeg er åpenbart blitt gammel. Veldig gammel. I såfall i følge kroppen min som er i totalt forfall. Jeg har fått et skikkelig hekseskudd. Går som en gammel krok og ynker meg som om det skulle vært min siste dag.

Jeg må nå bare le. Den ene dagen føler jeg meg som ung og rocka, og den neste som over 90! Fallhøyden er stor for den eplekjekke, og jeg ble vel for høy på meg selv!

Nei, er vel bare å få rumpa opp av stolen og komme seg på mølla, for det er bare en ting å gjøre. Bevege seg! Alderdommen kan sannelig være tung å skjule!

Sånn ca hver fjerde uke kjenner jeg en instendig trang til å være små-forbannet på noe eller noen. Ikke egentlig nøye hvem eller hva, bare jeg får slamre litt med kjeften. I går var det Vesla som fikk unngjelde en runde for mangel på rydding. Selv om mamma’n var en tanke hormonell og ilter, fortjente avkommet definitivt en aldri så liten oppstrammer.

Klok av skade ymtet ikke avkommet noe om hvilken månefase vi kunne befinne oss i, men pakket sammen og gikk for å stelle seg da jeg begynte å snakke om sminke-servietter.

Jeg mener, HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE Å FÅ BRUKTE SERVIETTER I SØPLA FREMFOR Å LEGGE DE IGJEN PÅ VASKEN? Jeg var lettere hysterisk og frådende der jeg stod med blodtrykk som truet med å sprenge alt av blodkar i kroppen.

Det verste er når hun endelig finner ut at hun faktisk skal kaste de i søpla, og deretter presterer å bomme på bøtta. KAN DET DA VÆRE SÅ HIMLA VANSKELIG Å BØYE SEG OG TA DE DIT DE SKAL FREMFOR Å LA DE LIGGE TIL JEG KOMMER Å TAR DE OPP?!

Jeg vurderer å skaffe lås på badet slik at det kun gis adgang når de skal dusje, og jeg er hjemme. Da skal jeg praktisere check in -check out sånn at jeg kan kalle de tilbake dersom badet ikke er shinet etter bruk. Ut over det kan de kun benytte lille badet oppe! Da skal du se de lærer seg å ordne etter seg!

Vesla er vant til sånne månedlige utbrudd, og sa egentlig ingenting før hun kom å ga meg nattaklem. «Æ vet jo du ikke mene å vær sur, og det går jo over om noen daga. Æ skjønte at det her kom, sia du hadde cravings på sjokolade og potetgull i helga!» 🙄

 

Den vesle hårballen som har flyttet inn er en skikkelig stor-sjarmør, og min store kjærlighet. Jeg som sverget på å aldri ha hund i sofaen eller noen andre møbler, ligger stadig vekk på sofaen med den lille pelsdotten i armkroken og koser med han.
Selv om han er liten er han nå blitt så husvarm at han har avslørt at han er en sta liten tass, og han har sylskarpe tenner. Det er så jeg hyler til når han biter meg i tærne. (Yndlings-hobbyen hans!)

I dag har vi date sammen. Ettermiddagen skal tilbringes  på sofaen med MASSE kos. Snupsi er på jobb, så jeg skal passe lille Monty mens hun er borte. Hvor mye skade kan jeg egentlig forvolde på den tida? Det vil vise seg, men det går vel bra vil jeg tro.

For akkurat 10 år siden i dag, satt jeg på flyplassen med masse sommerfugler i magen. London stod på to-do lista mi, og skulle utforskes. Jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg var å regne som frisk etter et lengre sykdomstilfelle, og livet smilte fra alle hold. Det var en fantastisk by å feire livet i. Jeg fikk med meg masse, sightseeing, musikaler og shopping. Hvert sekund var rein nytelse.

I fjor dro jeg også til London på denne tiden. Det skal sies at jeg har vært der noen ganger i mellomtiden, men denne byen er en av de byene man aldri blir riktig ferdig med. Det er så mye å oppleve og utforske, og jeg drar sikkert tilbake engang. Denne gangen var det shopping med de to minste jentene. Skal si visakortet fikk kjørt seg, men det slapp med skrekken.

2020 har ikke gitt rom for reiser ut over landegrensene, og nå kjenner jeg et jeg er utrolig rastløs. Fra jeg ble ung og singel har jeg reist så ofte jeg har hatt mulighet og visakortet har tillatt det. Det har vært så godt å bare kunne være impulsiv og reise akkurat dit jeg har hatt lyst til å reise, uten å ta hensyn til hva andre har hatt lyst til.

Disse dagene når rastløsheten har vært som verst, har jeg hentet frem fra minnebanken. Fine turer i fjellene. Besøk på kunstmuseum. Shopping og rødvin. Fortausrestauranter og ei bok. Fine møter mellom mennesker. Det er så mye fint å se tilbake på.

Jeg gleder meg utrolig mye til det igjen regnes som relativt sikkert å reise rundt i verden igjen. Det er ennå så mye jeg har igjen å se og å oppleve rundt om i verden. Snart, snart, snart..

Eneste som er lykkelig for at det ikke er noe reising, er visakortet. Det har fått hatt et rolig år, og er nok lykkelig for å ikke ha vært rødglødende så ofte.

Frem til det er mulig å reise igjen, skal jeg holde sosialdistanse, vaske fingrene, være hjemme hvis jeg kjenner antydning til noen som helst form for virus, og jeg skal holde meg til meter’n i alle sammenhenger. Jeg skal gjøre mitt for at vi snart skal kunne bevege oss utenfor landegrensene.

Stay safe, for vi er over det verste snart!

Det ble altfor lite helg! Jeg vil ha mer!

I går tok jeg et ekstra skippertak på jobb, og var på vakre Kjerringøy Handelsted. Turen dit var et eget kapittel med snøfokk og dårlig sikt, men jeg kom da frem i det minste.

For et nydelig museum altså! 😍 Adventstiden var alt innledet der ute, og selv om været var ruskete, var det en lun og koselig atmosfære overalt.

Jeg hadde lyst å pynte til jul her hjemme, når jeg så hvor fint det var overalt der ute. Skikkelig nostalgi!

Det var kjempeflott å jobbe der ute med de flotte folkene, og jeg gjør det gjerne igjen, men det ble så lite tid til å ha helg, derfor må jeg kose meg ekstra mye i dag!

God søndag til alle!!!