Sånn ca hver fjerde uke kjenner jeg en instendig trang til å være små-forbannet på noe eller noen. Ikke egentlig nøye hvem eller hva, bare jeg får slamre litt med kjeften. I går var det Vesla som fikk unngjelde en runde for mangel på rydding. Selv om mamma’n var en tanke hormonell og ilter, fortjente avkommet definitivt en aldri så liten oppstrammer.
Klok av skade ymtet ikke avkommet noe om hvilken månefase vi kunne befinne oss i, men pakket sammen og gikk for å stelle seg da jeg begynte å snakke om sminke-servietter.
Jeg mener, HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE Å FÅ BRUKTE SERVIETTER I SØPLA FREMFOR Å LEGGE DE IGJEN PÅ VASKEN? Jeg var lettere hysterisk og frådende der jeg stod med blodtrykk som truet med å sprenge alt av blodkar i kroppen.
Det verste er når hun endelig finner ut at hun faktisk skal kaste de i søpla, og deretter presterer å bomme på bøtta. KAN DET DA VÆRE SÅ HIMLA VANSKELIG Å BØYE SEG OG TA DE DIT DE SKAL FREMFOR Å LA DE LIGGE TIL JEG KOMMER Å TAR DE OPP?!
Jeg vurderer å skaffe lås på badet slik at det kun gis adgang når de skal dusje, og jeg er hjemme. Da skal jeg praktisere check in -check out sånn at jeg kan kalle de tilbake dersom badet ikke er shinet etter bruk. Ut over det kan de kun benytte lille badet oppe! Da skal du se de lærer seg å ordne etter seg!
Vesla er vant til sånne månedlige utbrudd, og sa egentlig ingenting før hun kom å ga meg nattaklem. «Æ vet jo du ikke mene å vær sur, og det går jo over om noen daga. Æ skjønte at det her kom, sia du hadde cravings på sjokolade og potetgull i helga!» 🙄
