Etter en grundig EU-undersøkelse av kroppen skulle jeg komme tilbake i dag og få dommen. Var det bare å heve vrakpanten eller kunne jeg leve herrens glade dager ennå ei stund?
Heldigvis var det ikke behov for umiddelbar avskiltning, men det var noen 1’ere og en 2’er. Det betyr at det er på’n igjen med prøver og alskens mas! Altså endel reparasjon før endelig godkjenning kan mottas.
Nei! Jeg er ikke umiddelbart bekymret, for jeg blir sjekket i alle retninger ganske hyppig, men jeg blir litt lei. Det føles som det er to skritt frem og tre tilbake, og da har man lyst å gi litt opp. Nesten sånn at jeg tenker å gi pokker i leger og medisiner, og bare la det stå til. Lev som en primadonna og nyt hvert sekund av livet uten å tenke konsekvenser!
Mamma bruker å si at ukrutt forgår ikke så lett, og at så lenge jeg sutrer og klager, er jeg frisk. Godt med omsorg må jeg si, men skal man dømme ut fra det, er jeg nok ganske så sunn og frisk.
Likevel må det litt fiksing til, litt nye medisiner og litt flere undersøkelser for å utelukke noe underliggende krøll med helsa.
Vi er heldige som har et så godt helsevesen som vi har i Norge, jeg føler meg i såfall veldig godt tatt vare på, og heldigvis ikke like dyrt å få kroppen godkjent som det er å få EU godkjent en bil.,
