Bare en av de dagene der alt blir snudd opp ned

Categories Blogg

Når gufset fra fortiden kommer over meg som en varm bris, kommer også de fine minnene. De som varmer når jeg ellers har en kald hverdag.

Det er minnene om de fine stundene. De gode samtalene, den rungende latteren, samhørigheten og intimiteten som bare to kan ha sammen. Minner man bare kan dele med den eneste ene. Ingen andre ville forstå.

Det er da jeg spør meg selv om hvordan livet hadde vært om det hadde vært en bok. Ville det vært innledning til bok nummer to i en serie? Er min skjebne å åpne den døren som jeg slamret igjen med en ed om at jeg aldri skulle åpne den igjen?

Med tiden har jeg blitt eldre og klokere. Det er ikke alt jeg ønsker meg som jeg skal ha. Prisen å betale kan bli så høy at den ikke er til å leve med. Noen dører skal ikke åpnes på nytt. At man gjør feil en gang er å tilgi, men å gjenta feilen er å lage seg en dårlig vane.

Brått endrer gufset karakter og jeg husket skuffelsen, tausheten, frustrasjonen og usikkerheten. Jeg husker hvor ensom man kan føle seg selv om man er to. Jeg husker skyldfølelse og dårlig samvittighet. Jeg husker hva jeg ikke vil ha. Jeg husker en sår avslutning som var bare trist, og aldri før har jeg følt meg som et så dårlig menneske.

Jeg vil ikke såre noen sånn en gang til. Vil ikke se skuffelsen eller sorgen i øynene til noen andre og vite at det er jeg som forårsaker det. Det ville ikke vært å holde ut.

Det gode er at jeg står fjellstøtt i mitt valg på tross av bitter-søte minner. Jeg vet jeg aldri vil evne å innfri. Kan aldri bli det som blir ønsket. Kan aldri gi det som ikke lengre finnes.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *