Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nå som sommeren er startet, betyr det også at Vesla er begynt å jobbe litt mer enn tidligere. Hun jobber i kaféen på Jektefartsmuseet, og der trives hun godt. Jeg har vært streng og jeg har forklarte henne at man går på jobb, selv om man ikke er i tipp topp form. Det nytter ikke å pusse nesen om morgenen, og finne noe på papiret, for så å legge seg syk. Skal man ha jobb, medfører det også ansvar, og det hviler på henne.
I går var Vesla tett i toppen av allergi og lett forkjølelse, men ikke verre enn at hun dro på jobb. Hennes oppgaver er primært å stå i kassen, rydde bord og ta oppvasken. Altså ingen fare for liv og helse.
Mens hun stod i kassen kom det en mann bort til henne, og hun hilste han velkommen. Så spurte han om hun hadde korona. Vesla ble stresset av spørsmålet, for da først gikk det opp for henne at noen kunne tro hun var syk! Hun forklarte at nei, hun hadde ikke korona. Hun var bare plaget med pollenallergi og småforkjølet. Mannen begynte å le før han avbrøt henne: «Jeg bare lurte på om du hadde Corona, øllen?» Vesla trakk et lettelsens sukk, og hentet noen som kunne servere øl, akkompagnert av en god latter fra kunden.
Det koster å ha barn. Det koster svimlende summer hvis du skal gi de alt det de ønsker, og du skal ha en velfødd konto for å klare det. Av og til er det litt sånn «mye vil ha mer» og det bare eskalerer fullstendig. Jeg har vært inne på tanken om å gi ungen ansvaret for økonomien en stund, og så kunne jeg ha bedt henne om å få alt det jeg har hatt lyst på. Men, et sånt eksperiment har jeg aldri hatt tid til å gjennomføre. Sannheten er at jeg ikke hadde turt det. Regner med kontoen hadde vært skrapt, når jeg fikk den tilbake. HVIS jeg hadde fått den tilbake.
Det siste året har Vesla økt sitt konsum betraktelig. En radikal økning i lettvinte lunsjer, kjeks og snop er hovedgrunnen. Hun orker ikke smøre seg matpakke, og løper heller på butikken i lunsjen. Ungen som var så opptatt av miljø og bærekraft er forvandlet til et lite monster med kjøpekraft!
Enkelte ganger kjenner jeg det koker i meg, når jeg får vippskrav om lunsj-penger. Svarer jeg ikke, ringer hun. Hun er jo et utsultet barn uten matpakke eller penger på konto. Hun lider! Mener hun. Det hender hun får noen grunker på en slunken konto, mest fordi jeg ikke gidder maset hennes. Men nå er det slutt! Vesla er et pengesluk!
«Kan æ ikke bare lån hos dæ? Du får tilbake når æ får lønning!»
Jeg argumenterer hardt for at hun ikke kan leve på forskudd hele tiden, og prøver å fortelle at den som sparer, den har! Det er som å skvette vann på gåsa! Likevel gir jeg ikke opp. Hun har fått Spink. Spink er en mobilbank-app som gir barnet oversikt over hvor mye penger som er på bankkortet, og hva pengene er brukt på. Håpet er at det skal gjøre henne mer bevisst på forbruk, men det funker dårlig så langt. Så her må det sterkere lut til.
Hun har nå fått beskjed om at min konto er stengt for henne. Hun får klare seg med det hun har der og da, og er det fritt, så nytter det ikke å mase. Vil hun ha noe ekstra, er det rom for det når hun har gjort sine plikter, men det er ikke for å demme opp for at hun ikke gidder å smøre seg matpakke! Da kan hun bare sulte ved brødboksen, for det er alltid plenty med mat i huset, og mor har stengt kontoen!
Daisy er en skikkelig røver! Av og til lurer jeg på om hun ikke er mer katt enn hund? Det som er sikkert, er at hun er utrolig glad i garn, og hver gang jeg tar frem et av prosjektene mine, vil hun hjelpe til. Hun kryper sakte men sikkert mot garnet og tar tak når hun er nærme nok! Åpenbart at hun også vil strikke litt!
I dag er det lat-mandag, etter en veldig sein søndag. Det betyr en runde med serie og strikking. Sånn blir det når himmelen har åpnet alle slusene fullstendig. Vesla sover litt på sofaen. Hun og pelsklingene. Det tar tross alt på å være nattens dronning. Hun satt halve natten å spilte piano og Sims. Den som var ung og sorgløs, og uten tanker for morgendagen eller døgnrytme!
Vesla forlangte at jeg sladdet de små tottelottene hennes på bildet, hun ville ikke ta sjansen på at noen klippet ut tærne hennes fra bildet, og solgte de på nettet. Folk gjør butikk på sånt også i følge håpefulle! Om hun køddet med sin mor eller ikke, er usikkert. Det som er sikkert er at folk er sprø om de betaler penger for å få tilsendt bilder av andre folks tær! Men verden er full av merkelige ting, så jeg bare så forundret på henne og sladdet!
Nå venter jeg bare på at klokka skal bli så mye at det er tid for Glimt-kamp mot Viking. Måtte dagen bli strålende gul selv om den er grå!
Det kastes på dæ nesten over natta Et lite gull som plutselig blir stor Og døran smell i beinharde debatta Der du i beste fall kan kysse katta Og teitere enn far e ingen Unntatt kanskje mor
Klokka er tidlig på morgenen, og jeg nyter stillheten som råder i huset. Tenåringen sover ennå, og jeg sitter med en kopp kaffe for å lade opp til dagens diskusjoner. Jeg vet de kommer, for nå er den tøffe perioden begynt. Den tøffe perioden hvor regler må være absolutte, og det gjelder å stå i det mens det står på. De siste minuttene av dagen i går levnet ingen tvil. Jeg er, og blir en super-dust!
Det bruse gjennom hennes unge åra En heftig strøm av utålmodig liv Men enda blir et barnehjerte såra Og enda må en unge ty tell tåra I møte med en voksen verdens harde korrektiv
Hun vil så gjerne dra ut med venner. Dra på fester, og være sosial. Hun vil være voksen og ta voksne valg, men hun er ikke voksen ennå. Ikke riktig ennå. Ennå kan livets skuffelser gi henne slag for baugen, og ennå kan livet servere henne bekymringer hun ikke skal ta alene. Ennå skal jeg bære børene for henne litt til, selv om hun mener hun klarer det selv.
Og livet ropa på ho, ler og lokka Det gjør mæ glad, men også redd og dum Æ va jo nettopp både ung og rocka Nu ser æ stadig engstelig på klokka Når natta finns og ingen enda Sov på hennes rom
Det er ikke regler for reglenes skyld. Det er regler for hennes sikkerhet, men jeg er håpløs! Jeg skjønner ingenting! Jeg vet ikke hvordan det er å være ung! Jeg er den strengeste og den teiteste, og har bare ikke peiling!
Joda, jeg vet. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha så mye ulevd liv i seg, og en lengsel mot å oppleve selve livet! Jeg vet hvordan det er å være impulsiv, og hoppe i ting bare fordi det er morsomt der og da. Jeg vet om et sorgløst liv, uten tanke for morgendagen. Men jeg vet om farene som lurer. Jeg vet om alle de skumle konsekvensene. Jeg vet så mye som jeg ikke vil hun skal vite om ennå. Derfor er jeg streng.
Sommerlys i sommerkjole Som en engel ung og skjønn Går ho ut i livets skole Der ho e, dit går mi bønn.
Det kommer en dag det hun kanskje takker meg. En dag hun skjønner hvorfor jeg sier nei til overnattinger, og krever at innetider skal holdes. Hvorfor hun «må avlegge rapport» om hvor hun er, og hvem hun er sammen med. Hvorfor plikter må komme først, og avtaler skal holdes. Det kommer en dag. Men sikkert ikke i dag. I dag lader jeg opp med en kopp kaffe, og gjør meg klar for en ny dag i mammalivet.
Da er Vesla konfirmert og pr definisjon på vei over i de voksnes rekker. Men det betyr ikke at hun ikke fortsatt er mi Vesla, og heller ikke at hun ikke trenger mamma’n sin mer.
Vi fikk feiret en nydelig dag med familie og mange gode venner. Maten var fortreffelig, stemningen var fin og kakene delikate. Hele dagen forløp utmerket, og Vesla var lykkelig og fornøyd da vi endelig avsluttet festlighetene med en liten bildeserie.
Telefonen min er full av minner, og de skal jeg glede meg over når jeg trenger det. De viktigste minnene er likevel de jeg har med meg i hjertet mitt. De vil jeg alltid huske selv om jeg ikke har bilde av dem.
Det var strålende sol, og en aldeles herlig vårdag. Uvanlig å si her nord, men det var en tanke varmt i bunad!
Jeg strevde veldig med å få kaken til Vesla på plass, og til slutt kapitulerte jeg, og bestilte en standard marsipan kake med bilde. Det enkle er ofte det beste.
Vel hjemme fikk vi endelig tid til å lese gjennom alle de koselige og fine kortene hun hadde fått. Det var så mange fine ord at jeg ble helt varm om hjertet.
Vi måtte ha en hviledag i dag, Vesla og meg. Huset ser ut som et lager av stasj, og klær og bunader som henger overalt. Planen er å begynne å rydde litt snart, men ikke riktig ennå. Vi skal ligge på sofaen på lading ennå en stund tenker jeg. Nå er vi tross alt voksne begge to, selv om Vesla ikke klarer å være seriøs lenge av gangen før hun begynner med noen apestreker!
Ja, jeg kjenner at jeg lever. Kjenner at jeg har puls. Tidvis veldig høy puls! Jeg stresser, er ufokusert og alt føles lettere kaotisk. Egentlig er alt som det skal være to dager før en konfirmasjon. Velkommen til galskapens bule!
Spør du meg hvor galt det kan bli, svarer jeg enkelt og greit at alt kan bli verre, og Murphys law er i høyeste grad gjeldende. Altså startet dagen med omlegging av dekk, og endte med at adskillige høvdinger forlot kontoen. Så dro jeg for å få vasket kjøretøyet innvendig og utvendig. Det mente de tok en time, men når de så bilen fikk jeg beskjed om at det kom til å ta to! Bilen var ultra skitten!
Snuppa er kommet hjem med kjæresten, og de måtte dra til frisøren i dag, før vi møttes på ett av byens kjøpesentre. Etter flere timer hos frisøren var hun så hangry at hun nesten freste da vi møttes. Da jeg sa jeg måtte hente bilen før vi spiste, var hun klar for mord!
Omsider ble bilen hentet og vi fikk i oss mat. Da hadde vi vært på beina hele dagen, og ville bare hjem. Vi dro for å hente den famøse bunadskjorten og kjøpe blomster.
Da jeg kom på blomsterbutikken fikk jeg tilløp til panikk! Det var helt fritt for blomster. Eller, det var blomster, men ikke til oppsatser. Det var de rensket for! Vi kan trygt si jeg kjente jeg hadde puls! Dette er den greia jeg mente er walkover, fordi det er kjempe morsomt å lage. Da bør man i det minste ha noe å lage det av! Det var det verre med.
Jeg måtte kjøre som en villmann rundt i byen for å få kjøpt litt blomster her og der, men det var et begredelig utvalg. Oasis hadde ingen! I verste fall ble det å kjøre til Fauske grytidlig lørdags morgen.
Jeg tok en råsjans og stoppet innom den lokale super’n, og der fant jeg heldigvis litt blomster. Om jeg ikke var synlig imponert over utvalget, røsket jeg likevel med meg litt. Jeg tillot meg et gledeshyl da jeg fant oasis i bøtter og spann på samme plass. Nå ble det oppsatser! Det ordner seg alltid for snille piker!
Joda, dette skal jeg nok få til noe med, til tross for at jeg ikke har de blomstene jeg ville ha. Hvite georginer står høyt på ønskelisten. Samma det! Det er jo bare fire oppsatser jeg skal lage, og oppsatser er kjempe morsomt! Selv uten georginene.
Omsider skulle Snuppa henge opp bunadskjorta, men da fikk jeg hakeslipp. Midt på, var det en gulnet flekk! Holy Molly! Det var bare å lage vaskevann og finne frem bunadskjorta. Her måtte det vaskes, og da fikk jeg det ærefulle oppdraget. Saken ble ikke bedre av at veska fortsatt manglet litt søm, men jeg sa meg villig til å fikse det mens Snuppa og kjæresten dro ut et ærend. Bare ett lite problem.. Jeg får ikke tredd tråden i nåla! Nåløyet er altfor lite, det har ingenting å gjøre med at jeg er blitt så gammel at synet er svekket! Same Shit! Jeg blir nok ferdig til slutt! Håper jeg.. Men noen andre får tre den pokkers nåla!
I dag har Vesla bursdag, og nå sliter jeg! Jenta er 15 år og 177 cm høy, det er ikke mye Vesla igjen av henne. Hun har vokst forbi meg, Snuppa og Storesøster, men usikker på om hun ikke er like høy som trønder-storesøster.
Men uansett er hun minst i familien, og har bursdag. Vesla ble vekket med bursdagssang på senga, felles frokost og gave. Det ble ei fin stund. I ettermiddag skal vi ut å spise bursdags-sushi. Jeg tror det blir en fin dag. Å ha bursdag så tett opp mot konfirmasjon er nok litt kjedelig, men litt stas blir det likevel.
Jeg har bladd litt i album i forbindelse med forberedelsen til konfirmasjonen. Mimret litt, ledd litt og snufset litt inn i mellom. Tida har gått så fort. Nå er hun 15 år og konfirmant!
Ingen klarsynte har kommet meg til hjelp, og i dag har jeg virkelig hatt en bedriten dag. Hvordan i Herrens navn kunne jeg klare å rote bort ei bunadskjorte og ei bunadveske? Hele dagen på jobb satt jeg å spekulerte på hvor det kunne ligge. Jeg ble mer og mer irritabel!
Da jeg kom hjem ble det en kjapp middag, så var det bare å lete. Alle skuffer og skap ble ende vendt. Loftstua hvor kaos har hersket, kom under sirlig kontroll, men det jævla bunad-styret var og ble borte!
Til slutt måtte jeg krype til korset og ringe Snuppa og bekjenne mine synder. Selvsagt ble hun lei seg og irritert. Hun snappet litt til meg, og jeg svarte at sist jeg så det, var etter 17.mai, og da lå bunaden slengt på gulvet! Vi avsluttet samtalen litt smågrettent, og jeg hadde svart samvittighet.
I frustrasjon kjørte jeg for å kjøpte softis som plaster på såret. Det var akkurat det jeg trengte. Litt nytelse på en stress-dag, før jeg gikk i gang med letingen igjen. Slår magen krøll på seg, kan dagen likevel ikke bli stort verre!
Jeg hadde ikke før reist meg for å begynne ny manngard, før Snuppa ringte igjen. «Du så IKKE bunaden slengt på gulvet!» Akkurat! Nå skulle hun krangle med meg fordi jeg hadde slamret litt med leppa. Hun hørtes noe triumferende, men blid ut. «Men du træng ikke å leit mer!
Skjorten og veska har vært hos mormoren til en venninne til stryking og reparasjon! Der hadde det vært siden 17. mai i fjor. Jeg kjente på en enorm lettelse. Det var ikke meg som hadde rotet det bort. Det var henne selv! Så da ordnet det seg for snille piker, og den klarsynte som kom til unnsetning, var Snuppa selv! Og jeg, jeg var uskyldig!
Denne helga har vært i søvnens tegn, for himmel som jeg har sovet. Hver natt har jeg sovet mellom seks og åtte timer, og det er rimelig heftig til meg å være. Vesla er typ ungdom, så hun kan sove døgnet rundt om hun får lov, men i dag våknet hun halv elleve. Nå står altså ikke verden til påske!
Vesla og jeg fikk sesongens første tur ut i marka. Det fine med slike turer er at vi får tid til å snakke sammen uten å bli forstyrret av telefon, data eller TV. Da har vi tid til å være til stede i øyeblikket. Vesla var helt klar på at det er ekstra fint når vi kan ha med oss de firbeinte også. Ikke nok med at vi hadde kvalitetstid sammen, men vi tilbakela også fire kilometer på turen. Vinn-vinn tenker jeg!
Da vi kom hjem var det litt klargjøring av hage og terrasse, før vi fikk litt enkel middag (eller nødproviant) i form av grillpølser i brød, som ble inntatt ute.
I går kveld var det feiring. Ungene fra Nord fikk bronse, i knivskarp konkurranse med Italia om sølvet. Frankrike fikk gull, og det var det ingenting å si på, for de var rett og slett i en egen klasse. Selv vi fra Norge jublet i begeistring. Så var det Norge da..
De leverte 100% Harry Potter! Det var kult. Det var lekent! Det var teknisk! Det var teatralsk! Det var fantastisk! Herlighet så stolt vi var! De ungene ga alt!
I dag har det vært heim-farar-dag, og vi har akkurat kommet oss hjem til de firbeinte. Nå skal det koses litt med pelsklingene før det er jobb igjen i morgen,
