Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg har forsøkt å gi Vesla gode vaner med bruk av penger, og messet om at den som sparer den har, men jeg har også messet om at man må leve hver dag som om det ikke kommer en dag i morgen. Jeg har kanskje vært litt uklar, og ikke skilt disse uttrykkene godt nok, for det virker som Vesla har tolket det som shop som om det ikke kommer en dag i morgen.
Vesla er i Paris, og har etterlevd uttrykket shop til you drop. Nå er hun riktig nok der på språkskole, så da så jeg ikke for meg at det skulle ta helt av med shoppingen. Så feil kan man ta. Hun reiste ned med en relativt velfødd konto. En konto med summer som mange kunne klart seg med en uke og vel så det. Det er hennes egne lommepenger, hun har spart fra lønna si i sommer, så det var penger hun disponerer til eget bruk. Etter kun tre dager var det tomt!
Jeg ble litt irritert fordi hun klatret bort pengene på no time, men kan jeg klandre henne? 15 år i en verdensmetropol med tilgang på all verdens moter og sminke! Det er lett å la seg friste. Som 15 åring kunne jeg gått i akkurat samme fella.
Men, Vesla har en slu mamma. Hun fikk med seg det jeg hadde igjen av euro som lommepenger i første omgang. Tilsynelatende uten tilgang på mer, men jeg hadde mine baktanker. Tenkte jeg at dette kunne skje? Ja, dessverre er jeg smertelig klar over hvor lett hun blir fristet, så hadde hun fått matpenger i samme slengen, er jeg redd de kunne gått med i det store sluket. Da hadde det blitt en kjip tur på slutten.
Hun var litt stresset i første runde, og jeg lot henne svette noen timer før jeg sendte melding om at hun skulle få dagpenger til mat resten av turen. Jeg tror hun pustet lettet ut, men mer shopping får hun se langt etter, for nå er det nok!
Vesla har vært på treningshelg, og jeg har ikke hørt noe fra henne mens hun var borte. Ikke engang en god natt melding, og det var litt uvant. Tidvis ringer hun hjem altfor ofte, men nå begynner det å avta. Løsrivelsesprosessen er i gang for fullt.
Hun og meg skulle på førpremieren i kveld, men siden kvikksølv-søyla har passert 37,5 med god margin, kunne ikke jeg bli med. Jeg regnet med hun skulle bli litt grinete, men hun spurte om hun kunne ta med en venn i stede. Det var jo selvsagt en grei løsning, så hun strøk på dør.
Nå sitter jeg her i fred og ro, og nyter kvelden. Det er nesten så det er meg som må bearbeide løsrivingen mest, og ikke henne. Eller bearbeide og bearbeide.. Ennå er vi der at jeg nyter det.
Nå er det en spent stemning i heimen. Denne helga er Vesla klar til å entre et nytt podium i livet sitt, og på mange måter begynne å oppfylle jente-drømmen sin. Hun skal delta på en workshop som modell. I mitt stille sinn har jeg hatt lyst å knise litt, og spørre om hun er sikker på at det ikke er akt-modell, men jeg er langt fra sikker på om hun vet hva det er, og da hadde hun vel reist meg dit pepper’n gror. For tiden er jeg skikkelig super-dust, så best å ligge litt lavt i terrenget. Uansett så er hun klar, og gleder seg masse. Det hun synes er mest artig, er at hun skal sminkes av makeup-artist.
Jeg påstår hardnakket at hennes glede av å bli foreviget har hun gjennom mors-genet. Jeg egner meg også til det, og har hatt en egen liten fotoshoot for å bekrefte påstandene mine. I følge Vesla ble jeg ikke noe mindre super-dust etter det.
Alderen hennes tatt i betraktning, er hun nå på det stadiet der hun tar seg selv veldig høytidelig, og hun kan alt, og hun vet alt. Uansett hva jeg sier, så er det i beste fall utdatert news, men helst fake news. Jeg er utnevnt som æres-fossil! Det er slik at jeg av og til angrer på at jeg lærte henne å prate!
Likevel skal det sies at jeg nok ofte plager vettet av henne, og jeg gjør det bevisst. Det er så morsomt når vi diskuterer noe, og jeg blir påståelig. Hun glemmer helt å holde seg til sak, så taper hun argumentasjonen ved at hun blir irritert og argumenterer med følelser og ikke fakta. Hver gang hun gjør det, sier jeg som pappa sa til meg: «Den som mister besinnelsen i en diskusjon, har tapt uansett hvor gode argumenter man kommer med!» Etter det er det bare å søke dekning…
Når jeg blir skikkelig fjasete avslutter jeg diskusjonen med: «Mamma vet alltid best!» så løper jeg så fort jeg kan og søker dekning!
Fy flate for et vimsehode jeg er for tiden. Roter bort snart det ene, så det andre. Så er det full lete-aksjon huset rundt. Jeg fornekter meg ikke!
I dag hadde jeg aksjon «hvor-i-pokker-er-snusboksen-min» på jobb. Resultatet var at jeg sto på hodet i søpla til slutt. Kanskje var det et hint om at jeg burde slutte, men det tok jeg ikke. Jeg var overhodet ikke mottakelig.
Da jeg kom hjem, skulle Vesla straks på trening, og spurte om jeg visste hvor jazz-skoene hennes var. Så var sirkuset i gang igjen. Vi snudde opp ned på hele huset, og fant de BAK vaskemaskinen. Så var det thights! Den var sporløst borte, og hun måtte ta en nødløsning med en for liten. Da begynte det å bli trått med tid, og håpefulle måtte løpe. Men hvor var telefonen? Det kom et lettere hysterisk utbrudd fra henne da hun løp rundt å lette. «Kan du ikke bare ring mæ i stede for å bare sitt dær!» Hun var lettere små hissig, og jeg bedyret at jeg ringte hele tiden.
Da var det ikke mer helg igjen, og nå starter hverdagene sakte men sikkert opp igjen. Da er det godt at helga har vært strålende og ikke minst fredelig. Jeg er fullt oppladet med andre ord.
I dag har jeg jobbet med utvikling, og sett på nye muligheter. Jeg holder på med noe som er sinnsykt spennende, men kritisk suksessfaktor er tid! Ikke akkurat gunstig for en evig tidsoptimist, men alt kan gå!! Nå er det bare å lete etter penger, og for å få det, må opplegget være bankers! Så nå er mulighetene i spill!
Vesla har også store planer på gang, men vi sliter skikkelig med å få på plass timeplanen for fritidssyslene hennes. Hun blir liksom ikke helt enig med seg selv. Hun er nemlig også litt tidsoptimist. Hun vil så mye, men i år er det 10.klasse, så da må hun sette inn et ekstra gear på skolen om hun skal komme inn der hun ønsker. Det holder ikke med skippertak-skole nå lengre. Det er litt mer alvor.
I dag er hun på kulturskolen og synger. Det er vel det eneste jeg vet sikkert at hun skal holde på med. Hun fabler om et kor, flere danseparti, drill dans, hjelpetrener også må jeg ikke glemme at hun skal jobbe så mye som mulig!!! Det er så jeg blir svett bare med tanken, og derfor har jeg lagt ned veto! Hun får ikke bli med på alt hun vil i år. Mor skal sette grenser. Litt skal hun få lov til, men alt med måte!
Sangfuglen er ferdig for i dag 🎶🎵. Nå skal vi hjem å diskutere hvor mye tid hun skal få bruke på andre aktiviteter. Jeg håper ved Gud jeg ikke lar meg lure/overtale i år også..
Vesla og jeg hadde planlagt første skoledag godt, og alt var på plass i god tid. Takk og pris for det, for vi var rimelig trøtt trynet begge to da vi våknet i dag. Vi har investert i melatonin til Vesla, og det tror jeg er greit å bruke, for da sovner hun rimelig i grei tid, og ikke minst våkner hun uten at jeg trenger å stå å mase på henne. (Jeg hater å mase, og hun hater å bli mast på) Derfor var det en relativt fin start på dagen, selv om vi begge var noen skikkelige mårratryner. Vi hadde glideløskjøring på badet, og det gikk smertefritt, og vi kom oss ut av huset uten de store katastrofene. I dag tok vi bussen sammen. Hun til skolen, og jeg på jobb.
For ni år siden stresset vi rundt akkurat på samme viset, hun og jeg. Da var det også første skoledag. Vesla skulle bli skolejemte. Det var ei lita jente som skikkelig gru-gledet seg i mage dager i forveien. Hun var så klar for å bli stor! Eneste som bekymret henne var at det var så mye hun ikke kunne! Jeg trygget henne på at det var nettopp derfor hun og de andre barna begynte på skolen, for å lære mange nye ting!
I dag er det siste gang hun har første skoledag på grunnskolen. Nå er hun 10. klassing med klare mål for skoleåret, og hun er langt mer trygg i rollen enn det hun var for ni år siden. Hun gledet seg nok litt i dag også, men det ville hun ikke innrømme. Offisielt er hun klar for enda mer ferie. Det er vel oppfattet som sært å glede seg til skolen når man begynner i 10. klasse? Jeg ba henne ta 1. skoledagsbilde til meg. Det må jeg jo ha for å se hvordan tiden går liksom. Fra lita til halvvoksen på null tid.
Det er når jeg ser slike bilder at det slår meg. Tida har gått altfor fort, og verden har gått videre. Lita er blitt stor, og nå er hun klar for nye eventyr, og jeg har en bråmoden 10. klassing i hus!
Denne ferien kjenner jeg at jeg har vært på ferie med en tenåring i løsrivningsprosess. Vi har hatt noen trefninger, og det har gått noen kuler varmt. Ungdommene er aldri så smart og kunnskapsrik som når de er 15. de kan alt, og vet definitivt alt! At mor setter grenser ut fra farer som kan true, nei det er helt idiotisk! «Skal vi gå rundt å vær redd for livet, eller skal vi lev det?» Jeg tenker det kan være godt å holde seg i livet slik at man kan leve det, men hva vet vel jeg?
Jeg ble fortalt mer enn én gang hvor håpløs gammeldags jeg var. Aldri har jeg vel før blitt fortalt hvor lite jeg kan om trender, men det toppet seg da vi skulle sminke oss litt før vi gikk til middag. Jeg skulle legge på kajal, men det heter eyeliner, og jeg legger det på feil. Jeg skulle legge på litt pudder, men det var foundation, og jeg må lære meg å legge coutoure eller noe sånt for ansiktet mitt var flatt. Håret mitt så ut som på en pensjonist, og brynene mine var håpløse! Når jeg i tillegg hadde kjøpt en lipsyl med skimmer, da hadde Vesla fått nok! «Du går IKKE ut med det der på munnen! Det e ikke fint!» Jeg forsøkte å si at jeg var tørr på leppene, og måtte ha på litt, men da ristet stylist-eksperten bare på hodet og ba meg FÅ DET AV, før hun kom med en søt liten krukke med leppe-maske og beskjed om å bruke den.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og kastet et blikk på hennes lepper. Hun hadde på lipliner og en gloss med farge, men liplineren var ikke helt etter min smak. Jeg foreslo at hun skulle ta av og legge på nytt, og denne gangen forme amorbuen på leppene litt mer. Hun fnøs og så foraktelig på meg: «Du e seriøst Såå håpløst 90-talls!»
Jeg ble litt glad jeg da. Jeg er tross alt et produkt av 80-tallet! Og jeg lever fint med lipsylen min selv om den skimrer aldri så mye! Og jeg ble tross alt tatt for å være 90-talls. Det kunne vært verre!
Så var det bare Vesla og meg igjen da. Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og i dag kjørte jeg Snuppa på flyplassen for å dra tilbake for å fortsette studiene. Høsten er formelt over oss.
Sommeren har gått så fort, og jeg er ikke klar for å gi slipp på den riktig ennå. Det er så mye mer jeg skulle fått tid til.
Denne sommeren har jeg nesten ikke sett Snuppa selv om hun har vært hjemme i over to måneder. Hun har jobbet utrolig mye. Midt i dro hun på to ukers ferie, etterfulgt av ferien på tre uker til meg og Vesla. Da var det ikke rare greiene igjen. Hver gang Snuppa drar, blir jeg litt tankefull og emosjonell, og denne gangen litt trist fordi det ble for lite tid.
Tid. Tid er det viktigste vi som mennesker har. En tilmålt tid, som vi ikke vet omfanget av. Vi vet ikke når timeglasset renner ut, så derfor er all tid eksklusiv og verdifull. Jeg elsker uttrykket «Make each moment count!” Vær tilstede i øyeblikket. Bruk tiden på det som er verdifullt for deg. Men denne gangen ble det ikke nok. Jeg har ikke den gode følelsen av at det er fint at hun drar, for jeg har ikke fått nok tid med henne. Jeg syns ikke jeg fikk vært tilstede i øyeblikket. Jeg gjorde ikke en god nok jobb denne gangen.
Da er det fint å trøste seg med at hun kommer hjem om en måned. Da sees vi igjen, og da skal jeg sørge for å være tilstede i livet og kose meg sammen med henne.
Nå er det et faktum. Vesla begynner å bli voksen. Dører må låses når jeg drar noen steder, og barskapet må i innbrudds sikkert skap. Det er tid for hjemme alene fest!
Da Vesla lurte på om hun kunne ha noen venner over på onsdag, sa jeg først det ikke passet. Snuppa skulle reise på ferie om kvelden, og jeg skulle jobbe. Etter mye om og men ble vi likevel enig om at de kunne kose seg ute i hagen. Selve dagen var det surt og kaldt ute, så jeg sa de kunne være inne når jeg kjørte Snuppa på flyplassen. Siden pakkingen var ferdig, dro vi litt tidligere. Vi ville dra innom mormor og beste før Snppa skulle på flyet. Akkurat da vi kjørte ut innkjørselen kom fire jenter gående, og jeg tenkte at nok kom til å få det hyggelig.
I underkant av en time seinere gikk alarmen. Jeg hadde ikke kommet meg til byen da Vesla ringte. «Mamma! Det e kaos her! Æ klar ikke å ha kontroll og vet ikke ka æ skal gjør? Det e folk overalt!» Jeg kjente uroen velle opp i meg, Hvordan skulle jeg løse dette? Ene ungen måtte kjøres på flyplassen, og andre måtte ha hjelp hjemme. Og jeg var en halvtime unna. Typisk!
Vi har jo heldigvis superhelt-Storesøster like ved, og jeg tror det tok fem minutter fra jeg ringte henne til hun stod i stua og kom lillesøsteren til unnsetning. Det var det komplette kaoset!
«ALLE SKAL UT NU!!»
Inne og utenfor var det rundt 30 ungdommer som var mer eller mindre beruset. Noen prøvde å opponere mot henne, men da kvesset hun bare stemmen og ga klar beskjed. «TO MINUTT! SÅ RING Æ POLITIET!» Hun fikk ut alle sammen, inkludert venninne. De fikk klar beskjed om å komme seg hjem. Festen var over.
Da jeg kom hjem fikk jeg hakeslipp. Fytti katta som det så ut! Det var søl av brus og alkohol på hele gulvet. Kjøleskapet var raidet, og den/de som hadde laget mat, hadde ikke ryddet opp etter seg. Klesvasken var revet ned, og klesstativet ødelagt. Det lå en tom vinflaske på plenen, og noen hadde kastet kjøkkenredskaper ut i gresset. Det var vått toalettpapir på hele badet, og noen hadde stappet q-tips i vasken. Jeg ble rett og slett klin hakke forbannet. Det så ikke ut! Vesla fikk en overhøvling for å ha slippet inn så mange, og tillatt at de drakk alkohol her, men hun fikk skryt fordi hun ikke hadde drukket og fordi hun ringte å ga beskjed om at hun mistet kontrollen. I motsetning til forrige fest, var barskapet mitt trygt bak lås og slå. Som jeg sa til henne, det bygger tillit selv om hun hadde invitert altfor mange.
Det er trist at 15 åringer forbinder fest med alkohol. De burde ennå kunne møtes for å henge, uten at de har behov for rusmidler i tillegg. Jeg har gjerne åpent hus for at de kan møtes her. Se film sammen, spille musikk og bare chille. Men jeg orker ikke komme hjem til en svinesti og fulle tenåringer som skriker og hoier. Jeg har full forståelse for at ting kan gå i stykker ved et uhell, men å kaste ut ting fra kjøkkenet og grise med mat.. Nei, der går grensen for min del. Som jeg sa til Vesla, hun bør skaffe seg venner som husker at de kommer fra møblerte hjem!
Når jeg har det travelt bør alt gå på skinner, men når jeg har det travelt går det ofte overhodet ikke på skinner, for da gjør jeg feil. Jeg hater å gjøre feil. Ikke fordi jeg går rundt med noen forestilling om at jeg skal være feilfri, men fordi jeg er lat. Late mennesker gidder ikke å gjøre feil, for det betyr at vi må gjøre jobben en gang til, og det er bortkastet tid som kunne vært brukt på helt andre ting.
Enkel deduksjon fra det over, er at jeg gjorde en blunder i dag. Jeg stoppet opp egentlig med en gang og tenkte at dette var merkelig, men i stede for å gå tilbake å sjekke hva som gjorde at jeg fikk betenkeligheter, gjorde jeg feilen ikke én gang til, men TI ganger til før jeg stoppet. Bare for å være sikker liksom. Sånn går det når jeg skal være ferievikar på oppgaver der behandlingsmåten har oppdatert seg, men ikke jeg. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg retter opp i det. Null stress egentlig, jeg liker bare ikke å gjøre ting dobbelt. Det er fort gjort at noe går feil da.
I dag skal jeg sende Snuppa på ferie. Det blir litt trist, for nå er jeg så vant med å ha henne puslende rundt hjemme igjen. Tro hva som skjer den dagen hun flytter for godt, og ikke kommer hjem alle feriene lengre? Det blir sært. Jeg liker å ha mine håpefulle i nærheten. Da kan vi lettere gi hverandre en håndsrekning når vi trenger det. Men nå skal hun altså ut i verden. Hun og kjæresten med familie. Det blir godt for henne. Studentungen har forresten gjort det bra på studiene i år, og mamma’n er utrolig stolt. Det kan virke som hun er kommet på rett hylle i livet så langt. Da er ferien henne ekstra vel undt.
Nå er det bare 12 dager til vi også reiser. Vesla har laget dagsbudsjett for seg selv, for å finne ut hvor mye penger hun kan bruke, og sammen har vi laget budsjett på hvor mye vi må beregne å bruke på mat og drikke. Greit å ha en viss form for kontroll, og greit at hun skjønner at det er fint å kose seg, men alt med måte. Grunnen til at vi gjør det nå, er at jeg liker å bli enig med henne om rammene i fredstid, for da er det liksom ikke noe å bråke om når det braker løs med “jeg har lyst på..” For at det braker løs mens vi er på ferie, ja det er det ingen tvil om. Jeg kjenner Vesla..
Nå er Vesla blitt 15 år, og hun tar jobben sin på alvor. Da tenker jeg ikke på hennes monetære jobb, men den alders-pregede, som hun forøvrig akkurat har avansert i. Hun er nå skikkelig tenåring som er overalt når du trenger ørens fred, og ingensteds når du trenger en håndsrekning. Jeg har sagt til henne at all ungdom er mentalt ustabile til tider, mens hormonene herjer villmann i kroppen på dem. Vesla er intet unntak. Hun som er modig og klok den ene dagen, for å bli uselvstendig og fjasete den neste. Hun vil være voksen, men oppfører seg ikke helt som en voksen. Hun vil ikke være barn, men oppfører seg av og til som et barn. Hun vil lyttes til, men vil ikke lytte selv. Volumknappen hennes behøver tilsyn, for hun roper mer enn hun prater. Ofte uttaler hun utsagn som:
“Nei!”
“Gidd ikke!”
“Bryr mæ ikke!”
“seinere!”
“Slutt nu å mas!”
“Æ fær, førr det hær ork æ ikke mer!”
“Det e mine pænga! Det bestæm æ sjøl!”
I hele tatt er hun en sunn og frisk tenåring med meningers mot. Du piller ikke henne på nesa uten å forvente at hun freser tilbake til deg. Men at hun er en fys tenåring av og til, kan jeg signere på. Så går det en liten stund etter at mor har truet med lensmann og prest, med påfølgende gapestokk og måltid bestående av vann og brød, så virker hun nesten tilregnelig igjen. Da er hun et så herlig og fornuftig menneske med masse empati og gode egenskaper. Det lover godt for fremtiden, men vi har nok ennå noen runder til foran oss.
Største endringen er likevel at hun er begynt å arrestere meg på svikende logikk i min argumentasjon ovenfor henne. Da blir jeg jentesur og parerer ganske enkelt med: « Det e nu æ som e voksen, så det blir som æ har bestemt uansett!»
