Jeg tror noe av det Vesla har gledet seg aller mest til ved å begynne på videregående, må være skoleballet. Hun har snakket og drømt seg bort i tema, kjole og sminke. Siden jeg synes det er en hype, og ikke minst at skoleball-greia er  blåst opp ut over alle sine proposisjoner, har jeg bare hørt etter med et halvt øre.

I går fikk mor en realitets sjekk. Ballet er den 16. januar, og Vesla har ikke fått drømme kjolen sin. Faktisk hadde jeg ikke tenkt over om hun skulle få det engang, og plutselig er det ikke mer enn tida og veien for å få alt på plass. Tida var inne til å tenke bærekraft og omsøm. Hvor er Jenny Skavland når man trenger henne?

Jeg er jo samler, og jeg elsker sko og klær, så selvsagt har jeg kjoler i an mass, samlet helt tilbake fra da Adam og Eva var i paradis. Vesla gikk opp for å se hva hun fant i boden, og brått var husets unge dame i paradis. Hun fant brudekjolen min, om måtte selvsagt prøve den på. Den var både for lang og for vid, men nostalgien ligger i at mamma sydde den til meg, sammen med brudepikekjoler til jentene.

Så kom Vesla triumferende ned. Hun trodde hun hadde funnet noe som muligens hadde potensialet. Jeg ble skikkelig mjuk om hjertet da jeg så henne, for hun hadde funnet ballkjolen mamma sydde til meg da jeg var 18 år. Visst var den for vid, for jeg hadde vesentlig større balkong parti enn det Vesla har, men gud så artig det var å se kjolen igjen.

Det er nok ikke helt kjolen hun ønsker seg, men nostalgien tok meg atter en gang, nettopp fordi jeg elsket den kjolen da jeg fikk den. Akk, den som var 18 år igjen..

Det var ingen av mine kjoler som var en rein innertier, men det ble en koselig tur down memory lane likevel, men for at Vesla skal finne sin drømme kjole, har jeg lagt ut annonse om å se om vi finner noe brukt. Jeg innser at det er for dårlig tid til omsøm med mine sy-ferdigheter, så derfor skulle jeg hatt Jenny her.  Jeg ba Vesla finne et bilde av drømme kjolen som jeg kunne bruke som illustrasjon og inspirasjon, og jeg skjønner jo nå hvorfor mine kjoler ikke rakk helt opp..

Bildet er hentet fra JJ house.

Vi skal nok finne en kjole for ballet for jeg har en plan. Det finnes nemlig flere kjoler å prøve..

Den siste tiden har jeg frekventert TikTok, og laget litt innhold der med Vesla. Jeg vet ikke ennå helt hva jeg synes om plattformen, og er heller ikke helt sikker på om den er til noe positivt. Jeg har nemlig funnet live streamene, og fy flate der er det mye grums! Det rare er at jeg synes de på min alder +/- er de som har den dårligste oppførselen på nettet, ikke ungdommene. Ungdommene kan være mer bastante og lite nyanserte, men de er for det meste høflige!

De livene jeg har sett litt på, er liver med godt voksne mennesker. Noen er tidvis så fulle og rusa at man knapt skjønner hva de sier, det krangles om alt fra A til Å, og det slenges ut trusler om å røpe privat informasjon om brukerne til publikum. Alt fra fullt navn og privatadresse. Noen har opplevd å få anonyme henvendelser  tilsendt familie eller arbeidsgiver. Andre har tatt kontakt med politi og helsevesen fordi de mener TikTokeren er rusa eller psykisk ustabil. Noen har også blitt meldt til barnevernet. Enkelte henvendelser kan jeg skjønne, hvis TikTokeren er skikkelig rusa og alene med omsorgen for barn, men andre ting er sånn at det bare er til å grøsse av. Det skal sies, jeg har aldri sett noe som har fått meg til å vurdere å gripe inn, så kanskje jeg ikke skjønner hvor ille det kan være.

For noen år siden ble også jeg meldt til barnevernet, da på grunn av at jeg skrev blogg om livet til meg og Vesla. Det var skikkelig ekkelt og utrolig slitsomt mens det stod på. Både jeg og Vesla (hver for oss) måtte inn til samtale, og da var jeg på nippe til å droppe bloggen. Samtidig ble jeg oppriktig forbannet! Hvorfor skulle andre bestemme hva jeg kunne dele eller ikke dele på internett? Nå ble tilværelsen til Vesla, hjemmet og bloggen godkjent, så det ble med samtalene, men det var ikke gøy i hele tatt! Men klart, stikker man frem hodet slik jeg gjør, er det alltid en fare at noen finner det for godt å melde til barnevernet.

Jeg vet nok hvem som meldte dette også. Vedkommende sendte meg kritikk, og ba meg slutte å skrive fordi vedkommende mente jeg utleverte Vesla i en sånn grad at det kom til å bli belastende for henne senere i livet.

Vesla er snart 17 år, og hun har satt ned masse restriksjoner om hva jeg får dele og ikke dele om henne. De stundene når man som mamma føler seg rådvill og litt hudløs, de skal ikke deles. Det er våre private øyeblikk, og de er hellige, samtidig er det kanskje disse øyeblikkene jeg burde skrive om. De øyeblikkene som viser at livet er vanskelig av og til, men også vise at det finnes løsninger på alt, selv om det kan være både vanskelig og vondt å komme dit. Som foreldre er det mye mer læring og support å finne i det, fremfor en influenser som sier hva du skal eller ikke skal gjøre. Likevel er de taushetsbelagt fra min side.

Av og til når vi er i byen, møter vi noen som stopper opp og forteller at de følger oss på enten blogg eller TikTok, og andre ganger kan jeg  høre noen kommentere at «der går mora til ho Vesla». Stort sett får det bare smilet frem hos meg, for fortsatt er det slik at det ikke sjenerer, og Vesla gir egentlig katta i det. Hun er ikke bekymret for å bli eksponert. Det gjør hun selv gjennom sang og dans hele tiden. Det er ofte heller jeg som «strekker henne opp» og sier hun deler for mye!

Vi fant vår måte å gjøre det på, og var enige i hvordan vi kan leve i det digitale universet, selv om det sikkert er nok av kritikere til det også, men jeg håpet aldri vi havnet i TikTok sirkuset med trusler av ymse slag. Jeg lar meg likevel fascinere av hva folk får seg til å gjøre for å få litt penger på vipps og ikke minst gaver fra følgerne, og der kommer det nok frem at jeg begynner å bli gammel i forhold til utviklingen. Det lever jeg fint med.

 

Jeg mener fortsatt at lediggang er roten til alt vondt. Det tenker jeg håret til Vesla er enig i også, for det har jaggu fått gjennomgå i sommer.

Når håpefulle kjeder seg, må hun få utløp for det kreative. Det er stort sett uproblematisk når det er reversibelt, men mer kritisk når det hun gjør blir mer eller mindre permanent.

Snuppa er hjemme denne siste sommeren for å jobbe, før hun sannsynligvis forlater hjembyen til fordel for bartebyen. Denne gangen virker det som det er permanent. De to søstrene sisters konspirerte tidlig i sommer, og plutselig hadde Vesla blå striper i håret. «Slapp av mamma! Det vaskes ut etter noen vasker.»

Det ble utvasket, men hang igjen på henne som er så blond. Så hadde hun fri igjen, og hva fant det kreative barnet på da? Jo, hun var lei av å vente på at det blå skulle forsvinne, så hun BLEIKET håret!

Det er et Guds under at hun ikke mister håret snart. Samtidig husker jeg da vi eksperimenterte med hjemme-striping og permanent. Det var tider det, vi så ut som noen høysåter på hodet alle sammen.

Jeg skal være så ærlig å si at det ikke bekymrer meg så mye at hun prøver og feiler når det gjelder håret. Det er bare hår, og det vokser ut igjen, men nå håper jeg at hun heller drar til frisøren. Kanskje vi da slipper at hun har en «bad hair day» og gjør radikale endringer på impulse.

 

Nå er det bare dager igjen til vi skal åpne en ny utstilling i et nytt bygg, og ennå fremstår det hele som et komplett kaos. Arbeiderne som står for utbyggingen står på for fullt, rom for rom vaskes ned, det jobbes med uteområdet, to utstillinger settes opp, og vi har ikke begynt med publikumsarealene ennå. Det er i all sannhet et yrende liv på byggeplassen.

Mandag skal jeg og teamet inn å fikse publikums arealene. Møbler skal skrues sammen og settes opp. Butikkreoler skal opp, og varer skal settes ut. Kasser skal kobles og alt skal være rent og pent før de første gjestene våre kommer. Det blir hektisk, men morsomt.Da er det godt å bruke helgen til å koble nesten helt av, det trenges nå.

Åpningen av Bodøs nye store kultursatsning er stort for oss, men også en viktig markering for mange i byen. Det gledes!

I går var det roadtrip og sightseeing med jentene. Unektelig morsomt å dra med to fine unge damer til byen på kvelden. Det ble det liv og latter av, og Vesla fornekter seg ikke!

Vi var på kaiområdet og gikk blant festkledde mennesker og uterestauranter. Det er ingenting som kan måle seg med byen når den bader i sollyset en sein sommerkveld.

Dette bildet vil nok mange tro er tatt på dagtid, men det ble tatt kl. 21. Sånn er det på sommeren når dag og natt går i hverandre uten spesiell synlig markering.
Domkirka er alltid et nydelig skue, men nå er det ekstra pyntet utenfor med regnbuefarger som løper inn mot kirka.
Kvelden ble avsluttet med et besøk hos havfruen i Bodøsjøen. Hun satt fredelig på sin sedvanlige plass og skuet tankefull utover havet.

Å være turist i egen by med de to unge damene, ga noen fine minner. Det er noe eget med teksten J-feltet synger til kamp «Vær stolt av kor du e fra..» og jeg er stolt av byen min!

I går listet jeg meg rundt i huset. Våget ikke snakke, våget knapt å puste. Nesten så jeg bare ville ligge i stabilt sideleie og være usynlig. I hvert fall så lenge håpefulle var i nærheten. Jeg var redd for å bryte freden og harmonien ved å gjøre noe feil, for tro det eller ei, det hersket en god stemning i huset, franskeksamen til tross. Bare å surfe på medgangs bølgen så lenge det varte.

Vesla tok tidlig kveld i går. Viktig å være uthvilt når man skal ha eksamen. Dessverre var ikke det at hun tok kveld ensbetydet med at hun sov, så da jeg åpnet telefonen i mårrest var det en snap som vitnet om frenetisk aktivitet i løpet av natten. Der var det en snap fra et rasende og frådende barn som kastet franskbøker vegg-i-mellom mens hun trøstespiste is. Det var som scene hentet fra en middels dårlig Hallmark-film. Er det rart jeg listet meg rundt?

Håpefulle ble avlevert på skolen i god tid, og det var en tydelig nervøs Vesla som skulle dra. Hun var første ut. Hun så mest ut som en fange som skulle til skafottet. Stakkars lita. Jeg følte så veldig med henne. Jeg forsøkte å ikke vise at jeg var like nervøs som henne, og kjente en klump i halsen da hun så på meg med blanke øyne og sa hun gruet seg. Jeg var veldig glad jeg hadde solbriller på da jeg tok en kjekk tone og sa at dette nok kom til å gå veldig bra, og uansett kom jeg til å være stolt av henne, for hun har jobbet godt med forberedelsene sine. Jeg var nesten på gråten selv.

Etter en liten halvtime ringte hun meg. Lettet og fornøyd, hun klarte å få en karakter opp fra standpunkten. Jeg ble så lettet! Godt at hun fikk betalt for innsatsen.

I kveld er det utrolig stille i huset. Vesla har flatet rett ut på sofaen. Det er kanskje ikke så rart siden hun dro rett på jobb og tok en ekstravakt, deretter på forberedelse til Hjertebankfestivalen hvor hun er en del av crewet til UNG2024. Hun hviler ikke på laurbærene i så fall. Anyways, det er stille i fjøset nå, men det varer nok ikke lenge, for hun ligger bare på lading, og i morgen er det festival.

Så var husfreden brutt. Fortvilelsen i hjemmet vil ingen ende ta. Det ropes og kjeftes, det bannes så selv den mest grava kan bli blek om nebbet og kjenne at ørene visner. Vesla kom opp i muntlig i det faget hun ønsket aller minst.

Hun kom altså opp i fransk, og fanden er laus! Denne runde må hun stole på seg selv. Det er ingen i heimen som kan hjelpe henne. Ingen av oss kan noe særlig fransk, og jeg aller minst, for jeg hadde tysk, og husker knapt noe annet enn preposisjonene. An, auf, hinter, in, neben, über, unter, for og swichen. Hvorfor jeg måtte pugge de husker jeg ikke, men jeg husker de i det minste!

Etter at den første fortvilelsen til barnet hadde gitt seg, fikk jeg et lite hakeslipp, for Vesla har jobbet med faget i hele dag. Jeg var sikker på at hun kom til å ligge i stabilt sideleie mens jeg måtte mate henne med sjokkis og redbull, men nei! Hun har jobbet godt. Ja, jeg tror det, men jeg vet jo ikke, for jeg skjønner ikke et kvidder av hva som kommer ut av munnen hennes. Tilbake sitter jeg stum av beundring og håper hun faktisk vet hva hun sier og ikke bare tøyser med meg ved å lage et eget språk for å fremstå som superb.

I morgen skal hun trekke emne, og jeg vurderer hva som er smartest. Dra på jobb og jobbe overtid slik at hun får jobbe alene, eller ha hjemmekontor slik at jeg kan hjelpe henne å fokusere på oppgaven dersom hun flipper ut? Hun skal få bestemme, men det neste halv annet døgnet tror jeg kommer til å bli en prøvelse for mor og datter. Nå må vi bare komme helskinnet gjennom dette. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!

Å være småbarnsforeldre er slitsomt, men det er det jaggu å være tenåringsforeldre til en 10. klassing også! Når skal en foreldre egentlig få hvile på laurbærene? Spiller ingen rolle for min del, for jeg elsker det!

Vesla synger Voilà på musikkskolens konsert

Nå er det bare innspurten før Vesla er ferdig på skolen. Da har jeg ikke lengre barn i grunnskolen, for hun er klar for videregående. Nå gjenstår det bare trekk til muntlig eksamen, mulig eksamen og vitnemålsutdeling, så er hun klar for en ny æra fra høsten. Det er så underleppa bevrer bare ved tanken. Lita er blitt stor, og det har gått fryktelig fort nå på slutten.

Vesla som Donna i Mamma Mia på skoleforestilling

Den siste tiden har hun gått fra «flink pike» til «flink pike kan du være selv!». Det virker som hun begynner å godta at alt ikke trenger å være perfekt, men at det faktisk er bra nok så lenge hun har gjort sitt beste. Tidvis fremstår hun som voksen og reflektert. Ja, også snubler hun litt på oppløpet mens mammaen kjefter og smeller. Det er hennes jobb å gjøre blemmer, og det er min jobb å snakke henne til rette etterpå, men målet er jo ikke at hun skal være feilfri, men at hun skal gjøre sine feil og reise seg igjen etterpå. Min jobb er å gjøre henne klokere og smartere for hver gang hun gjør uheldige ting, sånn at det bare er en anekdote i livet hennes, og ikke en vane.

Vesla har vært i et solid krysspress den siste tiden. Eksamen, og flere prøve eksamen, teateroppsetning, konserter, samfunnsarbeid, festivalforberedelser, jobb og ikke minst en mamma som ber henne roe ned! Hun trenger ikke brenne lyset sitt i begge ender liksom!

Tilbake sitter en mamma som er litt bekymret for det kjøret hun har satt seg selv i, men også stolt over hvor klok og forstandig hun er blitt, selv om hun akkurat nå er mye hjemme fordi hun har litt restriksjoner etter dårlige valg. For jaggu har hun ikke tid til å tøye på reglene også!

Jeg er glad for at hun bryter reglene og får restriksjoner hjemme. Det er jobben hennes. Å lære seg at det er konsekvenser for gode og dårlige valg. Hun gjør en sabla god jobb. Hun prøver og feiler. I hjørnet hennes sitter jeg å heier på henne, kjefter på henne, rettleder henne og deler ut konsekvenser, men mest sitter jeg bare å tenker at jeg har gjort en fabelaktig jobb med enda ett av mine favoritt mennesker. Hun er perfekt uperfekt. Når jeg ser på resultatene av mine fem, tenker jeg at jeg absolutt ikke har gjort en dårlig jobb. Faktisk lurer jeg på om jeg ikke er ganske god på å være mamma. Særlig å være mamma’n til Vesla.

Jeg er mildt sagt ør i toppen i dag, det har vært intenst. Men nå er vi klar til eksamen! Vesla og jeg! Jeg sier vi, for jaggu ta føles det ikke som jeg også skal ha eksamen i morgen.

Vesla fikk forberedelsesheftet i dag, og vi har lest, diskutert, analysert og drøftet. Syv tekster har vi jobbet oss gjennom. Syv tekster som i beste fall var kjedelige, men helt ærlig var dritt kjedelige. De som har utformet eksamensoppgavene har sannelig gjort sitt beste for at man ikke skal finne så mye spor av glede i oppgavetekstene. Jeg synes jammen ta synd på ungene. Av så utrolig masse bra tekster som finnes klarer de altså å velge ut fire oppgaver som er i kategorien hadde-aldri-giddet-å-lest-det-om-det-ikke-var-for-å-hjelpe-Vesla-gjennom-eksamen. De tre andre var i kategorien greit nok. Stakkars unger. Det var så tørt stoff at det burde vært varslet med skiltet for alvorlig brannfare! Hvorfor kan de ikke bruke litt mer spennende og aktuelle tekster? Nei, Gud forby at ungene skulle ende opp med å like å lese. Det kan vi ikke risikere.

Nå kan dette sikkert ha noe med at jeg er 52 og hun er 16, og kanskje finner noe av det overkommelig. Jeg gjorde det ikke. Men jeg har altså lidd meg gjennom det sammen med det lille pikebarnet. Forøvrig er det ikke den beste oppladingen til eksamen i dag. Håpefulle har vanvittig vondt i halsen og er skikkelig snørrete. Kjedelig, men det må bare gå bra. Nytter ikke å være syk da.

Ble nå litt lattermild her hjemme. Det var 21 varmegrader i ettermiddag, men jeg jobbet til klokka var nærmere halv seks, og hadde veldig lyst å gå ut etterpå, men jeg er jo dedikert mor, så vi satte oss pent ned å leste de hersens tekstene, for å heller gå ut når vi var ferdige. Jeg fikk hakeslipp da jeg så ut. Der var det ikke antydning til sol og varme, men kaskader av regn som ramlet ned utenfor. Just my luck!

Så min fremtid som var så lys og forlokkende ut, er nå blitt våt, grå og kjedelig, men det nytter ikke sture av den grunn. Nå er det bare å komme seg ut for jeg vinner ikke Sykle til jobben ved å sitte her å surmule!

Sint, sur, forbannet, skuffet og trøtt! Det er meg i opptakten til det som skulle bli ei deilig helg med feiring av 16 års dagen til Vesla. Starten var alt annet enn deilig. Vesla hadde fri fra skolen, og lovet å rydde og vaske hjemme siden hun har fått konsentrert seg om alt annet enn plikter siden påske. Hun lovet og bedyret at sånn skulle det selvsagt bli! Hun ba meg dra på besøk etter jobb slik at hun fikk tid nok til å rydde, og jeg ble ekstra lenge slik at hun kunne gjøre seg ferdig.

Jeg kjente blodtrykk og raseri stige i meg fra jeg åpnet døra hjemme. Det så ikke ut i måneskinn! Håpefulle hadde besøk, men jeg hentet, uten blygsel, tilfart i aftensangen og serverte en tirade som nok ga gjenklang i øregangene deres ganske lenge etterpå.

Etter å ha pisket pikebarnet rundt en stund, innså jeg min besøkelsestid og tok bikkja med og gikk for å sove. Jeg kjente at det har vært litt av ei uke! Vesla skulle rydde resten og re opp til jentene.

Klokka halv tre ble jeg vekket av et sabla holloi! Da hadde de håpefulle funnet ut at de skulle ha dancebattle i stua. Jeg gikk ned for å be de være stille, men synet som møtte meg gjorde meg lys våken. Der var ikke ryddet. Tvert i mot så det ut som en svinesti etter dem. Da hadde jeg fått nok, og jaget de i seng med nok en tirade. Hvordan er det mulig?!

Søvn på denne mammaen var en saga blott, og jeg funderte på hevn! Avlyse bursdag? Sende hjem jentene? Droppe alt og bare stikke hodet under puta? Jeg var skikkelig grinete og sur!

Nå er jeg heldigvis ikke langsint, og når pulsen nærmet seg normalen, hentet jeg frem litt pynt. Klart det blir bursdag, det skulle bare mangle.

Nå er alt klart, og Vesla sover i sin dypeste søvn. Det som er helt klart, er at en mamma med kun tre timers søvn er ikke til å spøke med, så i dag bør alt gå på skinner.
Jeg har vurdert å finne frem kjeler og lokk, og gå i skramletog rundt i huset for å vekke de, men da kan jeg ende opp med grinete tenåringer i tillegg. Det orker jeg ikke!

Jeg ønsker Vesla alt godt for bursdagen sin, og for å sikre at hun får det, er det best mammaen tar seg en cowboy-strekk på sofaen for å være klar til lille Miss Sweet Sixteen.

Fantastisk både Gåte og Eden gikk videre. Herlighet, de to beste låtene spør du meg. Det er ikke ofte jeg er fornøyd med Melodi Grand Prix!
Jeg gleder meg skikkelig til finalen. Jeg føler at Norge har TO sjanser til å vinne, både med Gåte og Markus og Martinius! Sykt at de to barnestjernene er blitt voksen? De var heltene til Vesla i hine hårde dager.

Vesla ja.. Her har det vært tilløp til litt stress. Hun ble trukket opp i norsk og nynorsk, så nettet hun ned med feber, vondt i ører og sår hals. Heldigvis er hun på bedringens vei selv om det ikke er den beste oppladningen. På lørdag skal hun også feire. Da blir håpefulle 16 år, og er offisielt ikke et barn lengre, men en ung dame. Det er så jeg må trekke pusten dypt noen ganger når jeg tenker meg om. Tida er begynt å gå fryktelig fort nå, og jeg henger heldigvis ikke med, men holder meg ung og lovende!

Vesla avbildet med heltene sine etter at de hadde konsert i Bodø. Gjett om hun var stolt!