Stum av beundring

Hvor lett er det å hoppe på nye ting du aldri har gjort før? Jeg hevder at om fallhøyden er stor, er det veldig skummelt, også tenker jeg det er lurt å forberede seg litt før man hopper ut i det, og da er man ikke akkurat impulsiv.

Vesla er impulsiv. Hun er så impulsiv at jeg noen ganger må bremse henne ved å be henne tenke seg om en gang til, men så hender det at hun gir seg katta i mine formaninger, og hopper ut i det likevel. Stundom går det skeivt, men stundom går det.

Influensaen som herjer har gjort at vi har hatt frafall av kokker på jobb, og det har skapt litt hodebry å finne erstatning, men redningen var nærmere enn forventet. Vesla har vært litt på kjøkkenet med kokkene våre tidligere, men aldri hatt ansvar for maten. Men må man, så må man. Jeg vurderte å stenge kjøkkenet, og bare servere kaker da hun sa hun kunne ta kjøkkenet. Det begynte som en fleip, men så ble det alvor. Jeg var betenkt, men etter å ha konferert med kjøkkensjefen ble vi enige om at kjøkkenet skulle være åpent, og ha de enkleste rettene på menyen. Hun er litt Pippi den jenta mi. «Det har jeg ikke gjort før, det klarer jeg! Dette blir gøy!» Da hun kom hjem var hun fornøyd. Noe hadde gått greit, noe hadde gått strålende. Hun gjorde noen betraktninger på hva hun måtte endre på i dag, og dro av gårde med masse arbeidslyst i dag også.

Nå er det ikke hjernekirurgi eller rakettforskning hun driver med, men å ha ansvar for et kjøkken som 16 åring gjør at jeg blir stum av beundring for hva hun våger. Hun griper begjærlig alle muligheter som dukker opp. Prøver og feiler, lærer og utvikler seg. Hadde det vært meg som 16 åring ville jeg takket nei, fordi jeg aldri ville våget å ta på meg et så stort ansvar, men det var ikke i hennes vurderinger.

Jeg er veldig stolt mamma. Hun er ikke skygge redd den ungen, det kan ingen påstå. Overmodig kanskje, men samtidig har hun en kapasitet i seg selv som gjør at jeg lener meg tilbake og sier «I made this!»