Endelig tar staten et steg i riktig retning. De jobber på spreng med å innføre lov om omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm er en fotlenke som varsler politiet, når en person som ikke har lov til å oppholde seg i bestemt område, bryter forbudet. I dag kan man bare få omvendt voldsalarm etter dom.

I en vanskelig periode i livet, for noen år tilbake, ble jeg rådet til å be om besøksforbud og voldsalarm mot noen. Det var for at jeg skulle være trygg etter tildeles grove trusler. Jeg gikk mange runder med meg selv, og vurderte om jeg skulle gå videre med saken, men valgte å avstå fra å søke, men det var ingen enkel avgjørelse. Det var mange grunner til at jeg burde søke, men jeg følte det ble en for stor inngripen i mitt liv.

Jeg ble skikkelig forbannet på ordningen. Hvor skulle jeg ha alarm? En alarm som garantert hadde medført stress og en aldri så liten ekstra engstelse i mitt liv. Enn om ikke alarmen funket når jeg trengte den? Enn om jeg ikke hadde den nært nok? Enn om jeg glemte den? Hvorfor skulle jeg ta belastningen mens den som utgjorde trusselbildet kunne bevege seg relativt ubesværet rundt? Og viktigst av alt, hvilken redsel ville ikke noe slikt påført ungene i huset? Det føltes som om jeg ble straffet og ikke den som framsatte truslene.

Ting kom under kontroll, men jeg vil nok alltid se meg en ekstra gang over skuldrene, men jeg er ikke redd selv om jeg helst skulle kunne forsvart meg med noe. Jeg ville gjerne ha pepperspray, i tilfelle jeg skulle få behov for det, men det kunne jeg ikke. Pepperspray omfattes av våpenloven §§ 1b og 3e–f. Det er ulovlig for privatpersoner å eie peppersprayvåpen eller beholdere med pepperspray uten tillatelse fra politiet.

Jeg vet ikke helt jeg da. Hadde det ikke vært bedre for politiet å etterforske noen tilfeller av pepperspray-bruk fremfor mord? Det bør jo være mindre ressurskrevende enn draps etterforskning?

Anyways! Med omvendt voldsalarm er det endelig de som er en trussel som må ta konsekvensene og belastningen, ikke de som utsettes for de. Ansvaret legges på de som fortjener det. La oss bare få dette innført asap zulu!!

Så var vi der igjen. Som erketypisk prokrastinerer, henger jeg etter på foto-utfordringen til Frodith igjen. I dag må det bli et tre-i-ett innlegg.

Hva fremstiller vel mørket mer enn et ensomt, kaldt tre i en kald vinter? Ett som har latt bladene falle og gått inn i vinterdvalen? Det står ensomt i mørket og venter på lysere tider, for så å våkne til liv igjen.

Dette er flaks!
Det er flaks at akkurat jeg fikk dele livet mitt med akkurat disse. De er min stolthet, glede og min store kjærlighet. Det er flaks at vi er bosatt i Norge og lever i et relativt trygt og godt samfunn. Vi er ikke rike, men har mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Heldige oss!

Det å være mamma til hele den fine gjengen betyr at jeg ofte har hatt ei hand i mi. Det kan være for å trøste på en trist dag, oppmuntre etter en liten motbakke, eller styrke når de trenger det mest. Kanskje vil de ikke holdes i hånden hele livet, men jeg holder fast så lenge de trenger det, og når de går selv, har jeg likevel ei utstrakt hand klar hvis de trenger det.

Januar og februar er kalde, mørke måneder. Her nord har mørket mye av makten, og mange av dagene er det ikke engang skikkelig dagslys. For oss som bare lengter mot lyset og varmen, kan disse månedene være ulidelig. Dager med mangel på søvn og energi. Det tærer på aktivitetsnivå og trivsel. Hvor blir det av våren?

Vi trenger lys! Masse lys! Da passer det bra å ha en Frodith-fotoshoot av kveldens belysning. Jeg sitter her alene, i fred og ro. Vesla sover, og pels-beibiene like så. Det er varmt og godt inne, og jeg koser meg med levende lys og musikk.

Lys har en beroligende og avslappende effekt på meg. Det er som om skinnet fra lysene hjelper på mangelen på dagslys, og jeg kjenner jeg får litt mer energi. Kanskje ikke energi direkte, men det blir litt mer kos i det minste.

De mørkeste dagene tenker jeg at det bare er å bite tennene sammen og holde ut. For hver dag som går, er vi ett skritt nærmere sol, varme, vår og sommer. Det er en oppløftende tanke som gjør at man klarer å holde vinter-desperasjonene på armlengdes avstand. I påvente på varmere dager, hjelper det med litt lys..

Ingenting er så vakkert som kjærlighet mellom mennesker. Mellom to som elsker hverandre, mellom foreldre og barn, eller mellom venner. Også har man kjærlighet mellom mennesker og dyr..

Hvordan går det an å ikke elske disse fine firbeinte småtassene som herjer rundt her i huset?
Nå er det i underkant av 14 dager til de skal flytte fra oss, og vi jobber med å gi de så mye kjærlighet og kos som går an mens vi kan. Snart skal noen andre få kose og leke med hårballene.

Heldigvis har jeg pelsprinsessa igjen når de drar. Gun som alltid er lykkelig når jeg kommer, og som alltid vil ha litt kos.

Kjærlighet til dyr er magisk! Finnes ikke noe bedre ❤️

I går var det en solid blåmandag. Det var surt og kaldt, det regnet og blåste så det halve kunne vært nok. I tillegg skulle jeg ta bilde av blå. Det kunne jo være hva som helst, men jeg hadde en plan!

Midt på dagen gikk alarmen hjemme. Siden jeg har nanny-cam fikk jeg med med at Daisy begynte å ule. Valpene sov i kurven, men mammaen var ikke fornøyd. Etter hun hadde hylt i en time, tenkte jeg at det var greit å ta hjemmekontor resten av dagen. Jeg måtte finne ut hva som plaget henne.

Jeg var ikke før kommet meg hjem før hun skulle ut. Hun måtte på do, og det hastet! Selv om det blåste små-troll ute, tenkte jeg å gå ut å ta bilde i den blå timen, men den blåste bokstavlig bort i skitværet. Best å bare nyte en hjemmekveld, men hvordan skulle jeg få tatt et bra blått bilde? Heldigvis har jeg et gammelt snap-bilde. Det ble redningen i dag. Vesla og meg leker smurf!

I dag ble Lille Gull seks år, og som seg hør og bør skulle det være selskap med kaker og pakker. Med det, tenkte jeg det passet utmerket å flytte gårdagens foto til i dag. Temaet er smak.

Lille Gull ønsket seg minecraft-kake, og Storesøster laget en fantastisk kake til den lille gutten sin.

Hun laget også en utrolig god sjokoladekake. Jeg kan ikke skjønne hvor den jenta har arvet skillsa sine, for det er hvertfall ikke fra mammaen sin.
Etter selskapet var det en koselig middag med Vesla og Lille Storebror. Det var ikke kake, men det var smakfullt det også, i tillegg fikk gutten med seg litt restemat hjem.

Smak kan jo være så masse. Det kan være innen interiør, klær, kunst, musikk og masse mer, men jeg tok utgangspunkt i smaksløkene.

Endelig ble det litt mildere i luften, og kvikksølvet gikk fra -13 og jævlig kald vind i går, til -3 og snø i dag. Endelig kan man være ute uten at det rimer i nesa når man puster, og når det i tillegg er klart for årets første helg, kan det knapt bli bedre.

Jeg fortsetter foto-utfordringen, og dagens bilde er snømann. Selvsagt kunne jeg løst det på et tradisjonelt vis siden snøen laver ned, men jeg liker jo å være litt utenfor boksen da, så når jeg var på tur hjem, fant jeg en snømann-helt!
Sikkert mange som ikke vet hvem min snømann er, men han er en av Bodøs store helter, og fikk sin egen statue utenfor Aspmyra i høst. Det er selvsagt ingen ringere enn Harald «Dutte» Berg.

Flottere snømann skal man vel lete lenge etter?

Nå har altså min lille sorte fått en energi-boost. Etter å ha vært tappet for strøm flere dager på rad, fikk hun nytt batteri i dag.  Det trenger hun.

Å finne batteri som passer til bilen var enkelt. Bare å taste inn registreringsnummer på de forskjellige nettsidene, så kom det opp forslag. Fytti katta, så dyrt det er med batteri til bilen. Jeg var sjokka. Med alle kostnadene snakket vi nesten fire laken! Det passet bra rett etter jula. Not!!!

Lille Storebror ble redningen. Han selger jo også bilbatteri, og sannelig fikset han ikke en sabla god deal for mamma’n sin. Heldige meg! Siden foto-utfordringen til Frodith er smil, fikk jeg tatt et bilde av håpefulle. «Smil, jeg har gjort en god deal!» Det årnær seg for snille mammaer!

Joda, jeg henger fortsatt med på Frodith’s foto-utfordring og skal jeg vise bilder fra en tur.

Siden batteriet på den lille svarte er ødelagt, (nei, det er ikke noe leketøy, men bilen min) har jeg måtte få hjelpesystemer. Jeg måtte ha bilen i orden. Det var så mye som måtte ordnes etter så mange late dager hjemme, og i morgen skal jeg kjøre Snuppa og Monty på flyplassen. Nå skal begge til bartebyen.

Etter å fått kickstartet bilen, måtte jeg ut å kjøre for å få ladet opp batteriet. Da ble det byen rundt på kryss og tvers.
Det er helt utrolig vakkert i byen nå, selv om det er fryktelig kaldt.

I sentrum står julepynten ennå oppe. Den er like vakkert enten det er desember eller januar. Jeg måtte ta turen hit for å kjøpe litt middagsmat før jeg dro hjem, og da ble det dagens tur-bilde.