Så var vi der igjen. Som erketypisk prokrastinerer, henger jeg etter på foto-utfordringen til Frodith igjen. I dag må det bli et tre-i-ett innlegg.
Hva fremstiller vel mørket mer enn et ensomt, kaldt tre i en kald vinter? Ett som har latt bladene falle og gått inn i vinterdvalen? Det står ensomt i mørket og venter på lysere tider, for så å våkne til liv igjen.
Det er flaks at akkurat jeg fikk dele livet mitt med akkurat disse. De er min stolthet, glede og min store kjærlighet. Det er flaks at vi er bosatt i Norge og lever i et relativt trygt og godt samfunn. Vi er ikke rike, men har mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Heldige oss!
Det å være mamma til hele den fine gjengen betyr at jeg ofte har hatt ei hand i mi. Det kan være for å trøste på en trist dag, oppmuntre etter en liten motbakke, eller styrke når de trenger det mest. Kanskje vil de ikke holdes i hånden hele livet, men jeg holder fast så lenge de trenger det, og når de går selv, har jeg likevel ei utstrakt hand klar hvis de trenger det.
Så lurt med en liten oppsamling 🙂 Og det puslespillet var bare SÅÅÅÅ fint 🙂 Herlig!!
Ja, det puslespillet er det fineste jeg har! 🥰