Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla skal ha treningshelg, så da ble det hjemmekveld på mor og datter i går. Passet bra, for mor er sylta forkjølet og går rundt med tårevåte øyne og en Rudolf-nese av uante dimensjoner.
Fint å kunne være hjemme når tårer og snørra renner om kapp.
Jeg HATER å være forkjølet. Det er ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Altså, ikke er jeg syk, men jeg går rundt som en skikkelig smittebombe uansett hvor jeg er. Jeg føler at alle rundt meg tenker at jeg burde holdt meg hjemme, eller i det minste langt unna folk. I tillegg blir jeg så sår rundt nesen at jeg gruer meg hver gang jeg må ta frem kleenexen. Jeg har vurdert å stappe en tampong i hvert nesebor både for å stoppe Niagara-fossen som kommer ut, og for å slippe å snyte meg. Hmm.. kanskje jeg bare skulle gjøre det?
Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.
Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol. Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?
På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt NEI!
Men hva skal man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld, må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!
Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.
Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?
Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?
At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?
Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.
Konsekvensene kan bli mange og kjipe.
Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.
Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.
I går var det valentinsdag med forventninger om søte kort, blomster og sjokolade. Det er så fantastisk å hylle kjærligheten på en slik måte, og jeg hadde store forventninger da jeg kom hjem fra jobb. Hvor mange hilsner ville jeg finne i postkassen, og hvor mange kom til å ringe på døra min?
Da jeg kom hjem hadde jeg knapt tid til å parkere før jeg stormet mot postkassa. Der fant jeg et brev adressert til meg! Jeg reiv opp konvolutten, som var en anelse formell. I den var det bare en giro. Giro liksom?! Hva var romantisk med det? Her stod det at jeg hadde glemt å betale for kiropraktortimene til Vesla. Ikke akkurat noen kjærlighetserklæring, men en vennlig påminnelse om å betale, pluss et gebyr for omtanken. Det var valentinsbrevet sitt det!
En anelse skuffet gikk jeg inn og konstaterte at det hverken var blomster eller sjokolade lever på døra heller. Jeg var noe slukøret da jeg sank ned i sofaen. Hvor er alle beundrerne mine?
Det ringte på døra like etter, og forventningene steg for hvert skritt jeg nærmet meg inngangen. Endelig! Der stod det en flott ung mann med et digert smil. Ikke hadde han med sjokolade, og ikke hadde han blomster. Han lurte derimot på om jeg ville ha installert tyverialarm? Hva i all verden er dette for valentinsdag? Tyverialarm? Jeg tenkte i mitt stille sinn at det eneste verdt å stjele hos meg i går var hjertet mitt, og det var han åpenbart ikke interessert i så da takket jeg pent nei til alarm. Kan jo ikke ha tyverialarm når jeg helst vil at noen skal stjele hjertet mitt. Det gjelder jo å ha alle muligheter åpne! smilet på den unge mannen stivnet ved avslaget, men jeg var ganske oppgitt jeg også. Ikke mye romantikk å spore hjemme hos meg!
Håper dere andre hadde større hell med dere, jeg satser heller på 29. februar! Enten blir jeg gift, ellers starter jeg som kjent hanskebutikk!
Det er vel ingen som er perfekte foreldre, men de aller fleste forsøker så godt de kan å være så gode rollemodeller for sine håpefulle. Gjøre ungene til snille, trygge barn som skal utvikle seg til å bli gode samfunnsborgere som voksen. Jeg har nå sett Foreldrerollen på TV2, og priser min skaper for at jeg ikke er med der. For no fjas! Kåre den beste foreldrerollen?! Er folk blitt helt koko eller? Det er ikke alt man skal lage konkurranse om.
Dette blir helt feil i mitt hode. Jeg tror de færreste foreldre har en entydig foreldreprofil, men det er fint å kjenne til foreldrestilene og ikke minst alle fallgrubene man kan gå i, det er jeg enig i. Man henter nok litt fra alle roller for å få dette til å passe inn i den livssituasjonen man står i, eller en situasjon som oppstår der og da. Sånn er det for meg og de jeg kjenner som har barn. For min del er jeg autoritær når noen regler brytes, men bruker samtaleterapi når det gjelder andre regelbrudd. Jeg blir forbannet på noe, redd eller lattermild på andre igjen. Noen regler er jeg bastant på, og andre er jeg nesten unnfallen på å håndheve.
Alle familier eksisterer med ytre påvirkning av ulik art, så det som er rett for noen, trenger ikke være rett for en annen. Det betyr også at to familiekonstellasjoner som ellers er like, likevel kan ha ulike måter å fungere optimalt sammen på også.
Jeg tok foreldrestil-testen TV2 har lagt ut, og den konkluderte med at jeg er mest strukturert, og har minst felles med de som er beskyttende. TV2 lagt inn tips fra sykolog Reidar Hjermann til de ulike stilene. Kort fortalt gikk den strukturerte foreldrestilen ut på at barn kan finne trygghet i regler og strukturer, så lenge det blir kommunisert til dem på en god og forståelig måte, og at barna får en trygghet og en forutsigbarhet, så lenge de også får legge frem sine meninger og behov, og ikke er underlagt krav til blind lydighet. At jeg har minst til felles med å være beskyttende synes jeg er litt rart. Jeg er en mamma som sier mye nei til ting når jeg vurderer det som stor sannsynlighet for uønskede hendelser. De gangene jeg sier ja, er det fordi jeg har noen sikkerhets strategier klar, dersom noe uforutsett skulle skje. Men at jeg ikke skjermer ungene unødig, for de må få prøve vingene sine mer og mer ut fra alder og modenhet.. Jeg mener at det er bedre at barna opplever et knall og fall mens de har noen til å veilede dem gjennom det, og å lære seg at verden ikke sirkler rundt dem, men at det skal være et samfunn med rom for alle.
Det fine med programmet er at de viser at det ikke er en måte å gjøre ting på, og ikke en ting som er mer rett enn noe annet, men tilbake til kåringen. Nei, da bommer TV2 for min del. Det blir bare tant og fjas av noe som er viktig for de fleste foreldre.
Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.
Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.
De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil. Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.
Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.
Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.
Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.
Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!
Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det. På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.
Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.
Fra tidlig i tenåra var jeg «velsignet» med et balkongparti som gjorde at mange menn ikke møtte blikket mitt overhode. Balkongpartiet fikk det meste av oppmerksomheten. Jeg skriver «velsignet» fordi det gjorde meg skrekkelig usikker og utilpass når kroppen min fikk mer oppmerksomhet enn meg som menneske, men samtidig var jeg fornøyd med puppene mine på den andre siden.
Nå som mange år er gått, er det ikke like stas med store pupper. Hva skal jeg med det liksom?
Etter å ha levd med «BH-størrelse à la Dolly Halvparten» i hele mitt liv, kneler nå nakke rygg og skuldre. Det er rett og slett et helvete å ha på BH en hel dag, og da har jeg sånn tannpine-vondt mellom skulderbladene, og jeg har i tillegg fått dype søkk på skuldrene etter et liv med BH. Når jeg i tillegg ligger på ryggen føles det som jeg får puppene opp i halsen og at de skal kvele meg. Så jeg har bestemt meg, jeg skal også fikse mine pupper, for jeg har fått evig nok! Nå vil jeg ha små pupper! Små og faste. Drømmen er å få en B-cup, og helst ikke trenge BH i hele tatt!
Dersom jeg skulle gjort dette i egen regi, snakker vi om en anstendig sum, men legen søkte om å få det gjennom det offentlige siden dette har vært et problem da jeg var 55 kg like mye som nå når jeg er.., ja, mye mer! Jeg har fått innvilget operasjon på sykehuset, men må gå ned en del kilo først før jeg får tatt den, så det ligger litt frem i tid. Det er motivasjonen sin til å gå ned i vekt. Fremtidsutsikter uten å være konstant øm i skuldre og ha vond rygg og nakke. Ja takk, sier jeg!
Selv om Vesla har vært full av snørr & gørr og feber, har jeg klart å fått barnet til å krølle seg sammen med latterkrampe. Sånn går det når mamma’n jager på evig ungdom og prøver å være litt in. Med andre ord, ingen ubetinget suksess.
Jeg har typisk nordisk hår. Det er normalt med hår, men det er tynt og fint, så altså ingen løvemanke å skryte av. Siden jeg følger litt med i tiden, fant jeg ut at det kunne være lurt å hjelpe naturen litt og prøve extention, og det ble bestilt på nett, og i dag kom herligheten.
Jeg trodde jeg hadde bestilt ekte hår, men Vesla kastet et blikk på håret, og konstaterte at det var syntetisk. Jaja, hva tenkte jeg at jeg kom til å få for under en 100 lapp? Jeg fant dog ut at dette måtte prøves, uansett om det var fake! Å sette dette på når håret var skittent og krøllete var vel ikke oppskriften på at det skulle bli bra, men jeg ville ha et inntrykk av hvordan det kom til å se ut.
Da jeg viste herligheten til Vesla, knakk hun sammen i latter og påstod at jeg så ut som Mother Gothel i Rapunzel. Det var ikke ment som et kompliment.
I håp om å få litt støtte og komplimenter hos storjentene, sendte jeg de bilde av herligheten. Hos de fikk jeg bare taushet og vantro blikk tilbake. Jeg prøver jo bare å være litt in i tiden, men lykkes visst ikke helt med det. I følge jentene er jeg over femti år, og skal egentlig bare være lykkelig for at jeg fortsatt puster!
Kunst og kultur skal begeistre, engasjere, forarge og provosere. Kunsten er mangfoldig og for alle. Nå som Bodø-byen er Kulturhovedstad, vil nok kystsamfunnet komme mer i fokus. Det kom en nydelig fembøring seilende inn i havna på åpningen, men det kan diskuteres om det ikke var mer historie enn kultur?
Nu vel, gamle båter kan også være kunst, og hva er vel bedre enn å blande det gamle med nye kunstformer?
Jeg synes den gamle seilbåten inne på Koch kjøpesenter passer perfekt inn i bybildet!
Det er ikke ofte jeg er skikkelig stresset, men det er jeg nå.
Det virker ikke som jeg overhode skal komme meg i mål med hverken det ene eller det andre, være seg jobb eller privat. Jeg lurer på om jeg har lagt lista så høyt at jeg ikke kommer over helskinnet denne gangen?
Kjernen i mitt problem eller utfordring, er at jeg har en tendens til å gape over for mye. Rett og slett ikke eie magemål. Nå snakker jeg ikke om kaker og søte saker, selv om det også er utfordrene, men ting jeg skal gjøre. Jada, sier jeg. Det skal jeg gjøre! Men jeg har aldri tid til halvparten egentlig. Hadde det ikke vært fint om jeg hadde sagt ja ut av det gode i mitt hjerte? Nei, det er ikke sånn. Jeg sier ja, fordi jeg er hysterisk redd for å gå glipp av noe artig å gjøre. Om jeg er sliten og utslitt er ikke så nøye. Ja! sier jeg og tror at om bare JEG gjør det, så blir det så mye bedre. Jeg tror rett og slett jeg er en blanding av egoist og masochist. Hvem andre vil vel ta på seg så mye å gjøre i redsel for å gå glipp av noe, selv om rygg, nakke og armer verker?
I går ble Kulturhovedstaden åpnet med brask og bram. Det var en formell del i Stormen Konserthus, og en åpningssermoni for alle nede i havna. Folkets dom lot ikke vente på seg, og kritikken haglet i SoMe.
Jeg må innrømme at da jeg leste søknaden for å bli Kulturhovedstad, syntes jeg det var en litt kjedelig søknad, og trodde ikke juryen ville gå for Bodø. Det viste seg likevel at denne søknaden var akkurat det Europa ville ha mer av, og dermed var Bodø2024 et faktum. Siden jeg er dedikert ungdoms mamma som er hjemme når Vesla er å smaker på livet på egen hånd, fikk jeg bare med meg det hele via TV, men jeg syntes det var en nydelig seremoni. Seremonien bar bud om at vår historie, vår natur, vår kultur og alle våre folk skal vises, og ikke minst mangfoldet i oss. Det var gjort på en stemningsfull måte.
Så startet kritikken. Hva i pokker hadde samene å gjøre i dette bildet? To joiker og en dans som viste en reinflokk i bevegelse. Det ble rett og slett for mye for den gemene hop. «Det e altfor mye om saman!»«Æ har aldri sett hverken same eller rein i Bodø!» og «E det her alt vi har å by på? Kor e han Halvdan og kor e Glimt?» «Det her har vi glæmt innen mandag!»
Det som slår meg, er at det virker som ikke alle skjønner at kulturen vår er mer enn Glimt, Halvdan eller andre kommersielle kultur personligheter. Kulturen vår er samenes historie, det er fiskebøndenes historie, det er naturen vår, det er rikdommen havet har gitt oss, og enda mye mer. Men en åpningssermoni på 45 minutter kan ikke ta for seg alle disse delene uten å virke oppstykket og fragmentert, og det som ble vist, var alt annet enn oppstykket og fragmentert. Det viste hva som er utspringet til det mangfoldet av kultur vi har her i dag.
Det var en forestilling som bar med seg en rød tråd gjennom det hele. Sceneshowet var estetisk vakkert, og joiken satte en nydelig ramme fra start, danserne som symboliserte reinen på vidda, ørna på himmelen, musikken, fisken som kom inn, fembøringen med et lite bilde av mangfoldet av mennesker.. Alt! Det tok tidvis pusten fra meg, og jeg elsket det!
Så når Bodø Nu rullet frem terningekast 3, og sa vi kommer til å ha glemt dette innen mandag, så kan jeg godt være enig, men vi er nok dypt uenig om hvilken mandag, for den jeg tenker på, er ikke i 2024 hvertfall.
Jeg er stolt av det jeg så. Jeg likte det så bra at største kritikken min er at det varte for kort tid! Og må kanskje si at en litt flau smak i munnen til slutt dessverre når Ella Marie Hætta kritiserte at det ikke var ytret et eneste ord på hverken lulesamisk elle pitesamisk på scenen, det kunne hun godt ha spart seg. Det var ikke tid og sted for det. Men musikken hennes.. Det var gåsehud-opplevelse.
Så spør du meg, vil jeg påstå at Bodø2024 leverte og gjorde meg både rørt, stolt og glad. Nå gleder jeg meg bare til resten!
