Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag har det vært dagen for min del. Jeg er nesten kommet frem til rett døgnrytme, og kom meg opp tidlig. Deilig å våkne nesten uthvilt igjen. Det gjør godt i en vinter trøtt kropp.
Denne vinter trøtte kroppen har fått tatt noen vinterbilder, for selv om vinteren ikke er min favoritt fordi det er kaldt, så er den uansett vakker. Jeg tok noen bilder på jobb, og ble litt nasjonal romantisk og mjuk, da jeg stod å tok bilder. Gamle hus er så utrolig vakre.
Når husene står der uten lys, omsluttet av snøen, ser de så ensomme ut. Man ser spor etter levd liv, men så ble de forlatt. Levnet igjen for å leve alene resten av tida. Ingen som fyrer opp i ildstedet, eller tenner et lys i mørket. Tenk på alle historiene disse veggene rommer. Alle menneskene som har kommet og gått. Gleder og sorger som har blitt delt. Hvis veggene kunne snakke ville vi kanskje gått inn, søkt ly mot kulden og satt oss ned for å lytte til historier fra en svunnen tid.
Jakten på den perfekte kjolen fortsetter, og i går kveld ble Vesla innviet i det aller helligste. Hun fikk leite etter kjoler hos dronningen av rare kjoler. Vi åpnet Pandoras eske. I dette tilfellet består den av tre plast bokser med kjoler fra alle tidsepoker av livet mitt.
Herregud vi fant mye rart! Jeg står neppe frem som noe moteikon for Vesla etter dette, hun lo og grein på nesen, og det skjønner jeg godt, for jeg gjorde det samme.
Så gjorde hun store øyne og gaulet ut: «Æ ser nåkka!» Opp av eska kom en kjole som jeg en gang mente var skikkelig flott, og jeg overtalte Vesla til å prøve. Det er stor forskjell på hva jeg syntes var flott og hva jeg synes er flott, enkelt og greit. Den så ut som en potet sekk på håpefulle.
Neste ut var en lekker liten sak i babyrosa lurex. Jeg husker ikke sist den var i bruk, men det er nok en del kilo siden. På Vesla så den smashing ut, men ballkjole er det ikke. Så kom første kjolen med potensial. En liten sånn babydoll sak som er riktig så søt, og Vesla så ut som ei lita dukke, men det er vel neppe det imaget som representerer henne best.
Omsider fant hun kjolen vi KAN gjøre noe med, og som ligger innenfor søm ferdighetene mine. En sikkert 20 år gammel kjole som ble kjøpt til et eller annet ball, men som aldri ble brukt. Vesla var overgitt over alle kjolene, men som sagt ikke helt imponert over stilen min. Det er nok litt mye dill dall for henne. Så da kjører vi på, og jakten fortsetter. Jakten på drømme kjolen. Vi har 8 dager igjen..
Jeg tar buss til og fra jobb når jeg kan. Ja, også når jeg må, fordi jeg har bruks forbud på bilen. Da tar jeg buss. Jeg er mindre glad i buss når det er kaldt ute. Siden det er elektriske busser trenger de mer lading i kulda, og da er de alltid sein. I dag var bussen 20 minutter forsinket, det var -7 grader, målt til -14 effektive! At jeg da går i uforede tursko gjorde ikke saken noe bedre. Jeg var blåfrossen da bussen kom, og ville bare hjem. Selvsagt var bussen stappfull fordi den nå måtte dekke to avganger. Jeg vurderte et tidels sekund å ta neste buss, men det var for kaldt! Heldige meg fant sitte plass ved ei ung jente.
På tur hjem la jeg merke til noe rart. Det har jo vært skrevet en del om ufordragelige unge som tar opp to seter, ett til seg og ett til sekker, og som ikke flytter sekkene så andre får sitte, men på denne bussen hadde alle unge satt seg innerst på setet, med sekken på fanget. Bussen ble fylt opp, og det var flere godt voksne som fikk sitteplass ved disse unge. Da vi var kommet halvveis begynte det å gå av folk på bussen, og det var masse unge som gikk av. Da ble jeg obs på noe merkelig. De voksne reiste seg for å slippe ungdommene av, men når de satte seg igjen, satte de vesker og sekker i setet innerst, og seg selv ytterst. Det var ikke snakk om å gi plass til andre.
Jeg vet ikke om dette bare var tilfeldig denne gang, men det var litt rart å se så høflige ungdommene var, og hvor egoistiske de voksne opptrådte. Jeg tenker det er urettferdig å henge ut ungdommer som store egoister, for de voksne er vel ikke skiten bedre!
Jeg tror noe av det Vesla har gledet seg aller mest til ved å begynne på videregående, må være skoleballet. Hun har snakket og drømt seg bort i tema, kjole og sminke. Siden jeg synes det er en hype, og ikke minst at skoleball-greia er blåst opp ut over alle sine proposisjoner, har jeg bare hørt etter med et halvt øre.
I går fikk mor en realitets sjekk. Ballet er den 16. januar, og Vesla har ikke fått drømme kjolen sin. Faktisk hadde jeg ikke tenkt over om hun skulle få det engang, og plutselig er det ikke mer enn tida og veien for å få alt på plass. Tida var inne til å tenke bærekraft og omsøm. Hvor er Jenny Skavland når man trenger henne?
Jeg er jo samler, og jeg elsker sko og klær, så selvsagt har jeg kjoler i an mass, samlet helt tilbake fra da Adam og Eva var i paradis. Vesla gikk opp for å se hva hun fant i boden, og brått var husets unge dame i paradis. Hun fant brudekjolen min, om måtte selvsagt prøve den på. Den var både for lang og for vid, men nostalgien ligger i at mamma sydde den til meg, sammen med brudepikekjoler til jentene.
Så kom Vesla triumferende ned. Hun trodde hun hadde funnet noe som muligens hadde potensialet. Jeg ble skikkelig mjuk om hjertet da jeg så henne, for hun hadde funnet ballkjolen mamma sydde til meg da jeg var 18 år. Visst var den for vid, for jeg hadde vesentlig større balkong parti enn det Vesla har, men gud så artig det var å se kjolen igjen.
Det er nok ikke helt kjolen hun ønsker seg, men nostalgien tok meg atter en gang, nettopp fordi jeg elsket den kjolen da jeg fikk den. Akk, den som var 18 år igjen..
Det var ingen av mine kjoler som var en rein innertier, men det ble en koselig tur down memory lane likevel, men for at Vesla skal finne sin drømme kjole, har jeg lagt ut annonse om å se om vi finner noe brukt. Jeg innser at det er for dårlig tid til omsøm med mine sy-ferdigheter, så derfor skulle jeg hatt Jenny her. Jeg ba Vesla finne et bilde av drømme kjolen som jeg kunne bruke som illustrasjon og inspirasjon, og jeg skjønner jo nå hvorfor mine kjoler ikke rakk helt opp..
Bildet er hentet fra JJ house.
Vi skal nok finne en kjole for ballet for jeg har en plan. Det finnes nemlig flere kjoler å prøve..
Der startet en helt ny uke, og ikke minst en helt ny dag. Jeg er sørgelig ustemt i forhold til døgnrytme, men kom meg opp når jeg skulle, selv om det ble natt før jeg gikk å … eh.. sovnet på sofaen foran TV. Jeg våknet kl 03.00 men skjønte at om jeg hadde gått opp, hadde jeg nok ligget våken lenge, så da ble det sofa-natt på mor. Jeg har fortsatt laken skrekk og er putevar, og elsker å sitte våken utover de seine nattetimer. Da hender det at det glipper, og jeg sovner på sofaen under pleddet. Men i det minste sover jeg så dårlig, at jeg ikke forsover meg, så noe godt kommer det ut av det også.
I går fikk jeg fjernet alle spor etter julefeiringa, og det var deilig å få tilbake hverdagen innendørs, for nå er jeg klar for at det skal gå mot lysere tider. Først må vi altså slite oss gjennom januar og februar da..
Nå er jeg på bussen, og straks på jobb. Trøtt, men tidsnok om ikke annet. Problemet er bare at jeg er litt svimlete i dag, så jeg dro på feil kontor! Altså på feil museum, men i rett by om ikke annet. Nå ja, det er bare en by i umiddelbar nærhet, så enn så lenge er det håp for meg også. Det er bare jeg som får det til å ende opp en helt annen plass enn det jeg egentlig skulle, men skitt happends. Godt vi har teams tenker jeg.
Et ensomt lite juletre som bare står på fortauet og skinner for oss som går forbi. I mørket glitrer lysene i trærne og ser varm og gjestfrie ut, selv om kulden gjør sitt. Dette må være et av byens fineste jule vindu. Hele utstillingen roper god jul! 🎄
Bodøbyen er fortsatt julepyntet og vakker, men snart er det nok borte for det er nok flere enn meg som lengter mot lyset, våren og varmere vær.
Timeout er ikke greit for et barn. Det er over ferdighetene til et lite barn å forstå hvorfor det får straff. Når det har gjort noe som ikke er greit skal ikke barnet straffes, men lære fra de voksne å sette ord på følelsene sine. Det skriver psykolog Charlotte Mjelde til klikk.no.
– I hele barndommen trenger barnet hjelp fra voksne til å håndtere og regulere følelsene sine. Hjernen gjennomgår fortsatt betydelige strukturelle endringer i 20-årene, sier Mjelde.
Jeg blir så urolig matt av slike reportasjer fra fagfolk. Er de helt historieløse? Barn trenger tydelige voksne som setter klare grenser. Det er masse trygghet i regler som overholdes, og en timeout må ikke sees på som en straff, men en mulighet til å roe ned en situasjon som har eskalert.
For bare noen år siden var det et sånn nanny-program på engelsk TV, der en nanny reiste rundt å hjalp barnefamilier som sleit. Denne nannyen satte barna i timeout når ting gikk over stokk og stein. Hun forklarte barna hvorfor, på ulike måter etter alder vel og merke, men barna skjønte hva hun sa, og begynte å regulere egen adferd. Det er jo det man vil oppnå.
Jeg er enig i at man må spørre barnet hva som plager når det blir sint, men dersom barnet reagerer med raseri, kaster leker eller slår, da må man ta frem streng stemmen å si at det ikke er greit. Funker ikke det, må man be barnet gå ut at situasjonen for å roe seg ned. Ta seg en timeout!
Her hjemme har jeg vært tydelig på at dersom ungene ikke hadde ok oppførsel, fikk de gå på rommene sine, og tenke seg litt om. Når de kom ut derfra igjen, var de vesentlig mer rolig, og vi kunne snakke om hva som hadde vært lurt å gjøre i stede for å bli så rasende, og da var de mer mottakelige for å fortelle hvorfor de ble sinte.
Men tilbake til Mjelde, og det å ikke gi konsekvenser, men heller prate med barna, noe jeg er sterkt uenig i. Man kan ikke bare prate, man må forberede barnet på verden utenfor husets fire vegger.
La oss si et lite barn i barnehagen slår i frustrasjon. De voksne prøver å snakke barnet ned igjen, men barnet er sint! Da må de ta barnet ut av situasjonen for å skåne de andre barna. Det er en form for timeout det også, selv om det er ut fra sikkerhet for de andre.
Så begynner dette barnet på skolen, og har fortsatt problemer med å regulere sin adferd. De voksne snakker med barnet, og forklarer at dette ikke er greit å bli sint eller slå, men nå slår en annen mekanisme inn. De andre barna gir konsekvenser. De vil ikke leke med barnet. Barnet blir avvist og får ikke være med! En annen form for timeout. Her kan man snakke om brå realitetsorientering, og det er mye vondere enn å lære et barn fra det er lite at ingen vil være sammen med noen som ikke er greie med andre.
Gatas justis kan være brutal i slike tilfeller, men veldig effektiv. Problemet er bare at hvis barnet nå ikke regulerer adferd, kan de bli permanent holdt utenfor, og miste det sosiale samspillet med jevnaldrende. Foreldrene til de andre barna blir også en faktor, for hvem ber barnet leke med et annet barn som bruker arvingen din som punching ball?
Hva når barnet blir ungdom og ikke er regulert fullt ut, skal ikke det da være vant til å få konsekvenser? Nå løper i tillegg hormoner løpsk i kroppen, og det kan gjøre disse mini menneskene utrolig uforutsigbare i forhold til humør og reaksjonsmønster. Slår du etter fylte 15 år er du strafferettslig ansvarlig for egne handlinger. Da nytter det fint lite å sitte å snakke om hvorfor, for ungdommen kan få konsekvenser som den kan ende opp å måtte leve med hele resten av livet.
Jeg har vært pedagogisk når jeg kan, men jeg har også vært super tydelig på hva som er greit og ikke greit. Jeg kan også skjære gjennom å bli despotisk når jeg må. Fortsatt kan jeg si at det blir som jeg har sagt, ferdig snakka! Ikke for at det er så fornuftig å gjøre det slik, men for at de skal skjønne når nok er nok! Skjønne at det ikke nytter å kverulere seg til å få viljen sin. (Faktisk så er det sånn her, at hvis de ikke stopper da, får de det enda strengere ved at jeg sier blankt nei til alt en periode fremover!)
Jeg har gitt og gir fortsatt konsekvenser. Fine konsekvenser for god adferd, men frafall av goder, altså negative konsekvenser, ved dårlig adferd. Og timeout, timeout blir fortsatte gitt når situasjonen eskalerer. Det er ikke bare for at ungdommen i huset skal få tid til roe seg ned og tenke seg om, det er like mye for at jeg har behov for å gjøre det samme. Så om denne formen for oppdragelse tilhører fortiden, så får det bare være, her i huset lever timeout i beste velgående.
Pels prinsessen i huset lever veldig utsatt for øyeblikket. Neida, denne gangen er det hverken allergien til matmor, eller mangel på dressur som gjør at hun ligger tynt an, denne gangen er det elementer i naturen som er ute etter henne!
Vi bor ute i havgapet med naturen tett på oss. Over-privilegert på den ene siden, men jaggu er det litt skummelt også. Oteren lurer seg stadig opp i hagen om sommeren, reven og elgen tusler rundt husene med den største selvfølge, og det virker som de tror vi er nære venner som gjør at de kan komme og gå som de vil. Også har vi ørna. Den majestetiske fuglen som svever over huset, og som får meg til å sitte i stuevinduet time etter time for å se når den svever over huset og danser i vinden.
Den er så utrolig vakker, men så utrolig lumsk. Når snøen nå har lavet ned flere dager, og det er åpenbart at ørna trekker nærmere fjæra for å finne mat. Hadde det bare vært ei ørn, hadde det vært lettere å ha kontroll på den, men nå er det en solid bestand utenfor huset. Noen må bare fortelle disse søte pippene at hunden min ikke er deres formiddags snacks!
I dag er tredje dagen på rad at ørna sirkler inn den lille pelsklingen mens vi er ute å går. Skikkelig ekkelt når den kommer nærmere og nærmere, og jeg må stramme inn bandet til Daisy slik at hun går klint opp i føttene mine. For noen dager siden kom de så tett på at jeg snudde i innkjørselen og gikk inn igjen. Jeg tok ikke sjansen. Den lille hårballen derimot, bjeffer og knurrer når hun ser vingespennet nærme seg. Hun tror hun er både to meter høy og to meter brei, og skjønner ikke at hun hverken er truende eller skummel. Hun er jo bare søt!
Eneste hun har som er farlig for andre, er at hun er så søt at det er til å få vondt i tennene av. Anyways, jeg merker at ørnebestanden øker, og klart de trenger mer mat, men jeg ser helst at de finner det et annet sted enn blant familiemedlemmene mine!
Her i Salten har det versert en sak der en bestemor har tatt bladet fra munnen, og fortalt om sin opplevelse av barnevern, BUP og PPT, i forbindelse med en overgrepssak som endte opp med omsorgsovertakelse av barnet. Barnet ble overlatt til den angivelige overgriperen, og det medførte fortvilelse og harme hos bestemoren, og hun gikk på bastionen (SoMe) for å få nok blest om saken og barnebarnet trygt hjem igjen. Før hun kom så langt kom anmeldelsen. Hun er nå tiltalt for å dele intime detaljer om sitt barnebarn og for hensynsløs atferd.
I utgangspunktet bruker jeg ikke engasjere meg i slike saker, for som oftest får man bare «jeg mener..» argumenter, og da blir det vanskelig å tro noen av partene, men denne saken er litt annerledes. Det er nemlig tatt lydopptak av møtene mellom barnet og barnevernet, og barnet og BUP, for å dokumentere saken. Etter å ha hørt disse opptakene som er lagt ut, kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan dette barnet havnet der hun er i dag? Hvordan kunne barnevernet konkludere som de har gjort?
Bestemoren valgte i fortvilelse å gå ut offentlig med opptakene, og navngi de ansatte som deltok i samtalene. Ene ansatte hos barnevernet fikk så mye tyn at hun gikk ut offentlig hun også, der hun sa AND I QUOTE : «Det var helt forferdelig. Det føltes invaderende. Som et overgrep» Det var et helt sykt sitat i lys av hva denne saken handler om?
Til slutt ble bestemoren anmeldt. Anmeldelsen ble i første runde henlagt, men så begynte NRK å stille spørsmål om ikke barneverns ansatte burde vernes, og da tok politiet ut tiltale mot bestemoren. Saken er berammet fra 24. til 28. mars og omfatter nå seks fornærmede. Tre fra offentlige etater, to pårørende og barnet selv. En merkelig avgjørelse ut fra det kjennskap jeg har til saken. Rart at NRK overhode ikke vurderte om det var en god grunn til at bestemoren gikk ut med saken, men beviser på det ville de ikke ha.
Jeg har stor tro for at de aller fleste innen offentlige hjelpeinstanser gjør en god og grundig jobb, men noen ganger går det feil. Noen ganger blir de rundlurt! Det er flere saker hvor det kan virke som det har gått prestisje i få en gitt utgang på saken, og dette virker unektelig som en slik sak. Er det ikke feilbehandling, ville jeg trodd at de stod fjellstøtt i sine avgjørelser og lot den gå sin gang.
Vi er mange som består av bestemorens heia-gjeng, og en av støttespillerne ble sågar også anmeldt for å ha støttet bestemoren offentlig. Den saken ble riktignok henlagt umiddelbart. Hvorfor er de så hissig på grøten?
Bestemoren sloss for tiden sin livs kamp, og hun gir seg ikke. Hun sloss ikke for seg selv, men for rettferdigheten til sitt lille barnebarn. Det er en urettferdig maktfordeling i denne saken, og den nærmeste måten å beskrive dette på er David mot Goliat, og jeg heier på bestemoren som ikke kvier seg for å tale Roma midt imot.
Siden det nå er første ordinære hverdag i 2025, hadde jeg planlagt litt enkel, simpel middag. Det er jo forståelig etter julas fråtsing i godsaker. En gang må jo herlighetene ta slutt.
Men dagens middag ble alt annet en simpel.
I går orket vi ikke middag, fordi vi fortsatt var forspist etter nyttårsaften, så i dag ble det lammelår selv om det er en helt vanlig hverdag. Eller, helt vanlig er den jo ikke, det er jo årets første!
Lammelåret ble preppet etter alle kunstens regler, og deretter satt på langtids steiking, så det ble sein middag, men fint folk spiser jo seint, og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Her snakker vi mørt og saftig kjøtt!
Det er helt klart at øvelse gjør mester, for nå begynner maten jeg lager å smake godt. Det hele ble servert med en nydelig rødvinssaus, poteter og grønnsaker. Det var så godt at til og med Vesla syntes maten smakte, og vi er forspist i dag igjen!
Men i morgen, DA blir det enkel middag, så får vi heller spise restene av godsakene på søndag!
