Ja, jeg bruker avleggs oppdragelse på arvingene

Timeout er ikke greit for et barn. Det er over ferdighetene til et lite barn å forstå hvorfor det får straff. Når det har gjort noe som ikke er greit skal ikke barnet straffes, men lære fra de voksne å sette ord på følelsene sine. Det skriver psykolog Charlotte Mjelde til klikk.no.

– I hele barndommen trenger barnet hjelp fra voksne til å håndtere og regulere følelsene sine. Hjernen gjennomgår fortsatt betydelige strukturelle endringer i 20-årene, sier Mjelde.

Jeg blir så urolig matt av slike reportasjer fra fagfolk. Er de helt historieløse? Barn trenger tydelige voksne som setter klare grenser. Det er masse trygghet i regler som overholdes, og en timeout må ikke sees på som en straff, men en mulighet til å roe ned en situasjon som har eskalert.

For bare noen år siden var det et sånn nanny-program på engelsk TV, der en nanny reiste rundt å hjalp barnefamilier som sleit. Denne nannyen satte barna i timeout når ting gikk over stokk og stein. Hun forklarte barna hvorfor, på ulike måter etter alder vel og merke, men barna skjønte hva hun sa, og begynte å regulere egen adferd. Det er jo det man vil oppnå.

Jeg er enig i at man må spørre barnet hva som plager når det blir sint, men dersom barnet reagerer med raseri, kaster leker eller slår, da må man ta frem streng stemmen å si at det ikke er greit. Funker ikke det, må man be barnet gå ut at situasjonen for å roe seg ned. Ta seg en timeout!

Her hjemme har jeg vært tydelig på at dersom ungene ikke hadde ok oppførsel, fikk de gå på rommene sine, og tenke seg litt om. Når de kom ut derfra igjen, var de vesentlig mer rolig, og vi kunne snakke om hva som hadde vært lurt å gjøre i stede for å bli så rasende, og da var de mer mottakelige for å fortelle hvorfor de ble sinte.

Men tilbake til Mjelde, og det å ikke gi konsekvenser, men heller prate med barna, noe jeg er sterkt uenig i. Man kan ikke bare prate, man må forberede barnet på verden utenfor husets fire vegger.

La oss si et lite barn i barnehagen slår i frustrasjon. De voksne prøver å snakke barnet ned igjen, men barnet er sint! Da må de ta barnet ut av situasjonen for å skåne de andre barna. Det er en form for timeout det også, selv om det er ut fra sikkerhet for de andre.

Så begynner dette barnet på skolen, og har fortsatt problemer med å regulere sin adferd. De voksne snakker med barnet, og forklarer at dette ikke er greit å bli sint eller slå,  men nå slår en annen mekanisme inn. De andre barna gir konsekvenser. De vil ikke leke med barnet. Barnet blir avvist og får ikke være med! En annen form for timeout. Her kan man snakke om brå realitetsorientering, og det er mye vondere enn å lære et barn fra det er lite at ingen vil være sammen med noen som ikke er greie med andre.

Gatas justis kan være brutal i slike tilfeller, men veldig effektiv. Problemet er bare at hvis barnet nå ikke regulerer adferd, kan de bli permanent holdt utenfor, og miste det sosiale samspillet med jevnaldrende. Foreldrene til de andre barna blir også en faktor, for hvem ber barnet leke med et annet barn som bruker arvingen din som punching ball?

Hva når barnet blir ungdom og ikke er regulert fullt ut, skal ikke det da være vant til å få konsekvenser? Nå løper i tillegg hormoner løpsk i kroppen, og det kan gjøre disse mini menneskene utrolig uforutsigbare i forhold til humør og reaksjonsmønster. Slår du etter fylte 15 år er du strafferettslig ansvarlig for egne handlinger. Da nytter det fint lite å sitte å snakke om hvorfor, for ungdommen kan få konsekvenser som den kan ende opp å måtte leve med hele resten av livet.

Jeg har vært pedagogisk når jeg kan, men jeg har også vært super tydelig på hva som er greit og ikke greit. Jeg kan også skjære gjennom å bli despotisk når jeg må. Fortsatt kan jeg si at det blir som jeg har sagt, ferdig snakka! Ikke for at det er så fornuftig å gjøre det slik, men for at de skal skjønne når nok er nok! Skjønne at det ikke nytter å kverulere seg til å få viljen sin. (Faktisk så er det sånn her, at hvis de ikke stopper da, får de det enda strengere ved at jeg sier blankt nei til alt en periode fremover!)

Jeg har gitt og gir fortsatt konsekvenser. Fine konsekvenser for god adferd, men frafall av goder, altså negative konsekvenser, ved dårlig adferd. Og timeout, timeout blir fortsatte gitt når situasjonen eskalerer. Det er ikke bare for at ungdommen i huset skal få tid til roe seg ned og tenke seg om, det er like mye for at jeg har behov for å gjøre det samme. Så om denne formen for oppdragelse tilhører fortiden, så får det bare være, her i huset lever timeout i beste velgående.