Hverdagene her i huset er i endring, og denne mammaen synes det er litt slitsomt å tilpasse seg den nye dynamikken som råder. Vesla er bare 14 år, og jeg synes ennå hun er for ung til det meste. Vesla synes definitivt hun er for gammel i forhold til mine regler, så da bærer det ut i forhandlinger.

Det er å gi og ta.

Jeg argumenterer for at hvis hun er så voksen og moden som hun påstår, så innebærer det ikke bare det å være lengre ute med venner, det innebærer også å ta mer ansvar hjemme. Hun på sin side argumenterer med at hvis hun skal være mer ute med venner, har hun ikke tid til å gjøre mer hjemme. Det må jeg da forstå?

Vesla mener langt på vei at jeg er altfor streng og at jeg maler fanden på veggen når jeg avslår noen av hennes storslåtte planer, og skjønner ikke helt motivene mine. Jeg på motsatt side er opptatt av hennes sikkerhet. Det er jo sånn at selv om hun stort sett er snill og grei, gjelder ikke det nødvendigvis alle de hun møter rundt om i samfunnet,

Denne dynamikken tror jeg de fleste voksne med ungdommer kan kjenne seg igjen i. Det er den naturlige løsrivningsprosessen  hvor vi hjemme blir utrolig kjedelige og tidvis helt dust. Vi skjønner INGENTING, og er komplett umulig å ha med å gjøre. Det mener i såfall Vesla.

I denne alderen blir de voksne valgt bort, og de unge vil heller være med jevnaldrende og andre utenfor hjemmet. Det å være en av flere blir viktig, og utenforskap kan bli veldig vanskelig for de som ikke blir inkludert. Typisk er at klær, sminke og andre identitets markører som gir status, blir viktigere. Mange voksne føler nok at de kommer inn i en forbruks-karusell som går raskere og raskere, og den unge håpefulle bare vil ha mer og mer. Den karusellen er det de voksnes oppgave å stoppe.

Varmen og nærheten som tidligere kom i overflod blir det mindre av, og ungdommene utvikler seg til å bli mer uavhengig av oss voksne. Likevel blir vi aldri overflødig.

Våre håpefulle har fortsatt behov for nærhet og en armkrok når de kommer i situasjoner som er vanskelige for dem. Alle følelsene blir så mye sterkere i denne perioden, så ting har en tendens til å bli mye større enn det egentlig er. Da er det mye trygghet og kjærlighet i en voksen som setter grenser, veileder og har tid til å lytte. Våre unge er kanskje ikke så meddelsom som tidligere, så av og til krever det at vi voksne må lytte til ikke bare det er blitt sagt, men også det som står skrevet mellom linjene.

Det er utrolig slitsomt å stå i det mens det er på det verste, men det varer heldigvis bare noen år. Selv om vi blir omtalt som de strengeste, de sureste, de mest gammeldagse og de vanskeligste voksne, kan vi trøste oss med at de samme ordene får de fleste andre med tenåringsforeldre også høre. Vi er ikke alene om det. Selv om vår håpefulle er rasende og mener at vi oppfører oss mer som en fengselsbetjent enn en forelder (jada! En av mine håpefulle mente faktisk det!) så er det bare å stå i det. Det ligger bøttevis av omsorg og kjærlighet i akkurat den påstanden.

Vesla og jeg har av og til noen trefninger, og smått går det ei kule varmt her hjemme, men ikke verre enn at vi står han av så langt. Men hvor enkelt er det å beholde roen når det stormer som verst, og håpefulle lirer av seg både det ene og det andre? Ikke i hele tatt, men vi må bare puste med magen og tenke at det blir bra til slutt! Det ordner seg som regel.

 

 

Endelig kom Snuppa hjem fra studentbyen, om enn bare for noen timer. Det var nok Bodø Glimt – Arsenal som trakk mest, men heldigvis hadde hun litt mamma- og Vesla tid å avse.

Snuppa hadde med kjæresten som er edsvoren Arsenal fan, hjem. De gledet seg skikkelig til kamp. Arsenal-skjorta fikk han likevel ikke ha på i fare for at det skulle bli tribune bråk. Det var litt leit, men han hadde den innenfor annet tøy. Snuppa er ei godt oppdratt jente, så hun hadde selvsagt Glimt-drakten på. Eneste Arsenal effektene som var godkjent på hjemmelagets tribuner var et half-and-half skjerf. Tror ikke skjerfet begeistret kjæresten etter kampen, for det lå igjen når de dro.

Storebror var også på kampen, han er også edsvoren Arsenal fan, men han hadde skjorta på enten det var lov eller ikke. Han ga seg katta i reglene. Poenget er at han aldri har brydd seg så mye om norsk fotball, men har vært opptatt av engelsk fotball fra han var liten. Han dro rett og slett på kamp for å se favorittlaget sitt. Arsenal, og da de fikk mål reiste han seg og dro frem skjorta! Han var i ekstase. Det ble vel ikke best mottatt, men han ga seg katta!

Glimt løftet seg flere hakk fra bortekampen og det var skikkelig morsomt, selv om de tapte med det ene målet. Jeg fikk ikke sett kampen 100%, for jeg var på en middag gjennom jobb. Men jeg hadde med PC, og jaggu fikk vi ikke et eget rom med stor-skjerm. Så da ble nettverksbygging, middag og fotballkamp. Alt på en gang.

Glimt vant ikke denne gangen dessverre, eller skal jeg si heldigvis? Jeg lovte nemlig at jeg skulle hoppe opp på bordet og synge Bodø Glimt sangen hvis de vant, og det ville vært et syn for guder.

Tro det eller ei, men det er utrolig vanskelig å finne godt kvalifiserte medarbeidere på arbeidsmarkedet akkurat nå. Det gjelder ikke bare på min arbeidsplass, men generelt i hele Norge. Siden dette er en felles problemstilling har jeg har deltatt i flere debatter om dette gjennom jobben min, og det er grunn til bekymring. Når man sliter med å få på plass kvalifisert arbeidskraft blir virksomhetene veldig sårbare. Turnover kan føre til en reell trussel for driftsavbrudd, derfor strekker man seg langt og lengre enn langt for å ha en stabil bemanning, og det blir en kamp om knappe ressurser.

I forslag til statsbudsjett 2023 vil regjeringen  at bedrifter skal betale 5% ekstra arbeidsgiveravgift for all lønn over 750 000. Nå er det ikke så mange i min bransje som har så høy lønn, men det er mange andre virksomheter som må ta frem stor-pengeboka for å betale denne nye regninga. Mange firma er alt på smertegrensen for å klare å møte dagens lønnskrav, men man må betale lønn i henhold til kravet fra yrkesgruppene om man vil beholde kompetansen. Kompetanse som også virksomheter i andre land konkurrer om. Dette gjelder blant annet i finansbransjen, teknologibedrifter og piloter, men også innen forskning og utvikling.

I Norge er det et ønske om grønt skifte. Fra Olje til grønn og rein energi. For å klare denne endringen er vi avhengig av å få til ny og innovativ teknologi. Det krever store summer til både forskning og utvikling for å få det til, og dette er et uttalt satsningsområde for regjeringen. Vi vil ta bedre vare på jorden slik at det er en bærekraftig klode som overleveres til neste generasjon. Takk og pris at vi har politikere som vekter dette høyt her til lands. Ja, eller gjør de egentlig det da?

Når regjeringen innfører ekstra beskatning på virksomhetene som avlønner godt, stiller jeg meg sterkt tvilende. Vet de egentlig hva de holder på med?

Jeg konkluderer med at den yrkesgruppen som skal sikre teknologisk utvikling for fremtiden, er blant de som har lønninger over 750.000. Altså er det deres arbeidsplasser som får ta denne regningen.

Er det rett at de virksomhetene som investerer tungt inn mot forskning og utvikling, uten å vite om de kommer til å få noe igjen for det, skal ta en ekstraregning fra staten? Nesten 8 milliarder skal de bidra med.

Men for pokker! Regjeringen må da kunne tenke med noe annet enn det de sitter på, for dette er jo helt idiotisk! Hvorfor skal en virksomhet som investerer i høy kompetanse betale ekstra avgift til staten?

En ting er at det alt er kostbart å drive utvikling, men nå skal altså kompetansen bli dyrere. Hvor lenge vil det være kostnadseffektivt å ha en virksomhet i Norge når vi ser en slik utvikling? Hvordan mener regjeringen at norske virksomheter skal bli konkurransedyktig i forhold til utlandet? Hvor lenge vil virksomhetene bli i Norge før de flagger ut?

Både Røkke og Kolstad har meldt sin exit til utlandet, og noe sier meg at de ikke blir de siste som forlater det synkende skip.

Norge ønsker å være et land med teknologiske nyvinninger. Hvordan skal vi klare det når regjeringen kommer med en ekstra regning på nesten 8 milliarder kroner? Hvor mye forskning og utvikling tror de det da vil det satses på? Hvor mange fagpersoner har vi råd til å lønne? Hvor mange forskere tror dere vi henter inn til landet? Hvor mye vil det forskes på områder som grønn energi eller for eksempel kvinnehelse?

Jeg lurer på hva regjeringen egentlig har tenkt med denne manøveren? Hvis de gjennomfører dette vil det garantert være kroken på døra for enkelte virksomheter. Mange som har satset vil miste alt.

Et uttalt mål har vært å skape et robust og bærekraftig næringsliv i Norge, som ikke er avhengig av olje. Dette er ikke måten å gjøre det på. Å øke arbeidsgiveravgiften gjør at de som betaler regningen ikke nødvendigvis er de som drifter lønnsomt. Dette blir å spenne bein på næringslivet og viser at vi bor i et moldbo-land av dimensjoner.  Det er så man må spørre hvor forstanden har tatt veien, eller som vi sier her nord: “E di fette tåpen alle sammen?”

Allerede for 30 år siden startet arbeidet for å gi kunnskap til samfunnet om psykiske utfordringe som vi mennesker sliter med i livet, og i dag er dagen der igjen. Verdens dagen for psykisk helse. Hvert år den 10. oktober avvikles det masse arrangementer rundt om i landet for å øke kunnskap, forståelse og åpenhet om hva som styrker og svekker den psykisk helsen. Det er viktig å skape et engasjement slik at vi kan styrke den psykiske helsa vår i fellesskap.

Det er så mange som går gjennom livet og føler seg ensom og utenfor samfunnet. Som gjør at det er vanskelig å takle hverdagsproblematikken. I tillegg har verdensbildet vært preget av mange kriser den siste tiden. Det gjør at man føler man ikke får den trygghetsfølelsen mange trenger. Etter år med pandemi, krig og klimakriser, er det mange som kjenner på fremtidsangst, ensomhet og utenforskap.

Årets tema er “Vi trenger hverandre #Løft blikket!” og fokuserer på å bygge sosiale nettverk, lage arena hvor alle kan føle mestring og å forebygge utenforskap.

I bodøsjøen i Bodø står det en vakker havfrue på en stein i dammen. Den speider ut over havet i all slags vær og vind. Den kom til Bodøsjøen i all hemmelighet og var både vakker, gåtefull og mystisk. På kort tid ble den en attraksjon, men hvorfor var den akkurat der?

Havfruen er et minnesmerke over en kvinne som valgte å gå ut av tiden. Kunstneren brukte dette stedet til rekreasjon, og minnene om kvinnen var sterke akkurat her. Å sette den opp var kunstnerens måte å bearbeide sin personlige sorg på.

Vi har alle forskjellige måter å håndtere sorg og andre psykiske påkjenninger, men det viktigste er at vi ikke skal være nødt til å håndtere de vanskelige stundene i livet alene. Vi må bli rausere og våge å bry oss mer om hverandre. Begrepet skam må vi fjerne oss fra. Det er ikke skam å ha problemer og utfordringer i livet. Det er også en del av livet. Hvis vi klarer å skape mer åpenhet vil kanskje flere klare å strekke ut en hånd for hjelp, og enda flere vil kanskje gripe den.

Noen byrder er for tunge g vanskelige å bære alene, det er derfor vi trenger hverandre.

 

Trenger du noen å snakke med?

 

Det er med sorg i stemmen å melde at helga snart er over. Hvordan kan det ha skjedd? Her har jeg virkelig mistet track of time! Jeg skulle jo kose meg mye mer!

Vesla har hatt pappa-helg, og jeg har ikke fått gjort noe av de store planene mine. Riktignok har jeg strøket en t-skjorte men det er også alt.

Nja, nesten alt.

Fredag sov jeg hele kvelden og lørdag var jeg sosial. I dag var det dags å dra en tur i kirka og få syndenes forlatelse og alt sånn. Det var nemlig presentasjonsgudstjeneste, hvor årets konfirmanter ble presentert for menigheten. Tenk at Vesla skal konfirmeres. Det er helt sprøtt! Hvor har årene tatt veien liksom? Det var ei fin stund i kirka selv om pappa’n til Vesla lo av meg da jeg gikk til nattverd for han mente det løpet var kjørt allerede. Skader ikke med litt ekstra forsikring tenker nå jeg.

Og helga? Hvor tok den veien? Nja, jeg vet ikke men jeg fortjener egentlig litt mer helg synes jeg. Nå må jeg turbo-kose meg sånn at jeg er klar for ei ny uke meg masse ting som skal skje. Mye å glede seg til. Spennende greier på jobb, høstferie og Snuppa kommer hjem! Kan ikke bli bedre. Men først må jeg nyte helga!

Det kan gå begge veier. Enten drar du eller så kommer du tilbake. Du kan gå begge veier. Det er opp til deg. Veien er der og valget er ditt.

 

Hvem kan si og spørre om så mye vanskelig, rart og morsomt på en gang, som det en vilter 4 åring kan?

Lille Gull er nå blitt 4 år og svært vitebegjærlig. Han spør om alt som kan spørres om, pluss litt til. I tillegg snakker han på inn- og ut pust, men siden jeg er døv på ett øre, er det ikke alltid jeg hører hva han spør om. Når han rynker brynene og spør: «Koffør sir du det?» vet jeg at jeg er noe på villstrå.

Det er ikke fritt for at jeg har sperret opp øynene og måtte spørre opp igjen hva han sa, fordi jeg har hørt han si noe hinsides merkelig, men oftest er det hørselen som spiller meg et puss.

Ingen er så flink å leve i nuet som en livsbejaende 4 åring. Full av iver, nysgjerrighet og glede. En stund med han er som en energiboost for en gammel Mimmi. Eller gammel og gammel fru Blom. Da jeg passet han gikk vi for å kjøpe is, og den koset vi oss med når vi kom hjem. Da den var fortært, satt fireåringen og så på meg med et uskikkelig blikk. «Du Mimmi! Skal vi ta en is til? Det e jo ingen voksne her?»

Lille Gull altså! Han er min helt!

 

Ungene har holdt på med 24 timers Challenge en stund. Det har vært en kul greie hvor de utfordrer seg selv til å enten være inne på bare ett rom 24 timer, gjøre en bestemt greie 24 timer eller andre utfordringer 24 timer i en strekk. Etterpå vanket det heder og ære til den som har gjennomført.

Jeg har hatt en 24 timers challenge jeg også. Det må legges til at den har vært høyst ufrivillig. Snart kan jeg legge bak meg 24 timer med frustrasjon. 24 timer hvor jeg har vært irritabel og oppfarende, og en sann utfordring for mine omgivelser. Men snart er den over. Takk og pris for det. Å påstå at jeg får heder og ære for dette vil være en grov overdrivelse, men jeg får forhåpentligvis en bedre, eller mer riktig behandling av helsevesenet.

Jeg har gått med 24 timers måleapparat på kroppen. Legene ville ha en kontroll av hjerte og blodtrykk. Så nå har jeg snart vandret rundt med en mansjett fra helvete, som klør og irriterer. Den blåser seg opp i tid og utide, og blir trangere og trangere etterhvert som jeg blir frustrert og blodtrykket øker. Det har vært vondt og veldig brysomt. Jeg synes absolutt denne challengen fortjener heder og ære mer enn noe annet!

Da jeg fikk tortur-apparatet koblet på i går, fikk jeg også instruksjon hvordan jeg kunne avslutte apparatet uten å ødelegge det. Det var altså flere enn meg som har blitt frustrert og forbannet på elendigheta. Men den har en gevinst også. Den gir svar på mulig rett medisinering, og målet er så bra at dette er til å holde ut.

Trivielt og bagatellmessig i den store sammenheng, men jeg tillater meg noen minutter med selvmedlidenhet likevel.

Meg + blodtrykksmåler = usant!

Jeg har hørt om oppegående mennesker om glemmer de merkeligste ting til tider. Som læreren som sto på postkontoret og spekulerte på noe i det en elev kom forbi. «Hei lærer Bang!» sa eleven i det han passerte læreren, hvor lærer Bang lyste opp og utbrøt: «Bang! Ja, det var det!»

Jeg er ei vimse på mange områder, men det er stort sett på små trivielle ting. Ellers er jeg stort sett  strukturert. Den siste tiden har likevel gitt meg noen utfordringer.

Jeg har glemt av ting jeg skulle hatt med meg hit og dit, men krona på verket var da jeg presterte å komme på jobb UTEN PC. Den lå igjen hjemme rett ved plassen til veska. Jeg var litt overgitt da jeg måtte kjørte hjem igjen. Det ble hjemmekontor den dagen.

I går stod jeg opp tidlig og hadde god tid til å komme meg på jobb. Jeg ble litt stresset for plutselig så jeg at jeg ikke kom til å rekke bussen jeg skulle ta. Hvordan klarte jeg å surre sånn med tiden? Nå vel, jeg fikk ta den som gikk 7 minutter senere. Den rakk jeg. På bussen gikk jeg gjennom dagen i hodet mitt. Men for pokker da! Jeg skulle jo på noen møter! Jeg skulle jo ikke ta buss, men kjøre selv! I tillegg hadde jeg lovet å hente Lille Gull i barnehagen. Det ble vanskelig uten bil! Seriøst! Hvordan går det an å glemme en hel bil?

I dag ringte svigersønnen og lurte på om jeg kunne hente og bringe ungene på trening. Det var klart jeg kunne det. Hva er Mimmier til for om ikke det er å hjelpe av litt? Godt å ha en tjeneste tilgode også.

På tur hjem med bussen tikket det inn en melding fra en kollega på telefonen.«Du har glemt nøklene på kontoret»  Gjett hvilke nøkler det var? Jepp! Bilnøklene!

For å si det sånn, jeg gjør det ikke videre enkelt for meg selv. Nå har jeg lånt bil hos datteren for å kjøre, skal så hente henne på et møte, før jeg skal sitte barnevakt mens hun hentet jentene igjen.

Selvsagt trenger jeg bilen i morgen, men det får bare være. Jeg må finne på noe annet, men det går nok bra. Det ordner seg alltid for snille jenter.

 

Hvis du hadde møtt noen med en solid blåveis eller merker rundt halsen sin, hadde du nok tenk ditt. Kanskje hadde du kjent på nysgjerrighet eller medynk. Det er mulig at du hadde spekulert på hva som hadde hendt, og vurdert det til at det muligens kunne vært partnervold. Særlig hvis det var en kvinne. Du ville neppe spurt hva som hadde hendt med mindre du kjente vedkommende. Helst hadde du kanskje vendt blikket en annen retning, og latt som du ikke så noe i hele tatt. Mulig du hadde blitt sittende å tenke litt. Kanskje hadde du lurt på hvorfor noen ikke klarer å forhindre hva som skjer med dem? Mulig du hadde tenkt at du aldri ville funnet deg i å leve i en slik voldelig relasjon, og at du tenker de som ikke trekker seg ut av slike forhold er lite handlekraftig. Det som er helt sikkert er at de fleste av oss mister all handlekraft i tilfeldige møter med en som har vært utsatt for vold.

Men hvorfor blir offeret så lenge i slike destruktive forhold?

Vold blir brukt som et middel til undertrykking og streng kontroll. Offeret er underordnet i forholdet, og blir ofte isolert fra tidligere omgangskrets. Selvbildet brytes sakte men sikkert ned. Når det første slaget faller blir offeret fortalt at det en dens skyld at det ble sånn og at det er fortjent, og siden selvbildet er så dårlig kan det hende at påstanden blir trodd. Alle ønsker kjærlighet, og for mange kan det være som å velge mellom av å forlate kjærligheten, eller å leve i et forhold med både kjærlighet og vold. Er det barn med i bildet kan også redsel for å klare forsørgerbyrden alene være grunn til å bli i forholdet. Det som er sikkert, er at de som blir utsatt for vold, ofte har problemer med å ta egne valg fordi båndene blir for tette. For at de skal komme seg ut av forholdet, trenger de tid og hjelp til å få rammebetingelsene på plass for å styre sitt eget liv. Det trenger de hjelp til.

Over 1000 norske kvinner er på flukt og bor på hemmelig adresse på grunn av vold. Det er ikke en bestemt type mennesker som blir offer, og finnes ingen klare likhetstreff mellom dem. Det er hos de som står for voldsutøvelsen vi finner likhetstrekkene.

Vold i nære relasjoner rammer oftere kvinner enn menn, og statistikk viser at mellom 20-30 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra noen som står dem nær. Partnervold er sjelden en enkelt episode og skjer ofte igjen og igjen. Hyppigheten og alvorlighetsgraden øker over tid, og ofte har volden sadistiske trekk. Ydmykelse av offeret står sentralt. I mange tilfeller ender partnervold i tragedie. Ytterste konsekvens er vold med døden til følge.

Domestic Violence Awareness er viktig både her hjemme og ute i verden. Et viktig aspekt ved denne kampanjen er at den ikke bare retter seg mot ofrene, men også jobber for å informere og forebygge kjønnsbasert vold. Jo mer vi fronter at det finnes hjelp til både offer og gjerningsperson, jo mer sannsynlig er det at noen vil søke hjelp før man tyr til vold. Et lite stupdykk på internett avslørte at siste norske kampanjen var i 2020, og det var en 16-dagerskampanje for avskaffelse av vold mot kvinner og jenter rettet imot partnervold initiert av Forum for kvinner og utviklingsspørsmål. Det er to år siden.. Derfor er det absolutt på tide å å sette det på dagsorden igjen.

Det er ikke nok å forebygge vold i nære relasjoner med en nasjonal kampanje nå og da. Det må være et kontinuerlig arbeid på nasjonalt plan, for vi vet at partnervold forekommer på daglig basis. På sidene til NHI ligger det mer informasjon om partnervold, og her er det også lenker til organisasjoner som kan hjelpe å bryte voldsmønsteret.

Det er også en side som heter dinutvei.no som også har en Vold- og overgrepslinje for deg som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner. Det viktigste er å vite at de som du møter her, er de som kan hjelpe deg å bryte ut av et ødeleggende forhold.