Hverdagene her i huset er i endring, og denne mammaen synes det er litt slitsomt å tilpasse seg den nye dynamikken som råder. Vesla er bare 14 år, og jeg synes ennå hun er for ung til det meste. Vesla synes definitivt hun er for gammel i forhold til mine regler, så da bærer det ut i forhandlinger.
Det er å gi og ta.
Jeg argumenterer for at hvis hun er så voksen og moden som hun påstår, så innebærer det ikke bare det å være lengre ute med venner, det innebærer også å ta mer ansvar hjemme. Hun på sin side argumenterer med at hvis hun skal være mer ute med venner, har hun ikke tid til å gjøre mer hjemme. Det må jeg da forstå?
Vesla mener langt på vei at jeg er altfor streng og at jeg maler fanden på veggen når jeg avslår noen av hennes storslåtte planer, og skjønner ikke helt motivene mine. Jeg på motsatt side er opptatt av hennes sikkerhet. Det er jo sånn at selv om hun stort sett er snill og grei, gjelder ikke det nødvendigvis alle de hun møter rundt om i samfunnet,
Denne dynamikken tror jeg de fleste voksne med ungdommer kan kjenne seg igjen i. Det er den naturlige løsrivningsprosessen hvor vi hjemme blir utrolig kjedelige og tidvis helt dust. Vi skjønner INGENTING, og er komplett umulig å ha med å gjøre. Det mener i såfall Vesla.
I denne alderen blir de voksne valgt bort, og de unge vil heller være med jevnaldrende og andre utenfor hjemmet. Det å være en av flere blir viktig, og utenforskap kan bli veldig vanskelig for de som ikke blir inkludert. Typisk er at klær, sminke og andre identitets markører som gir status, blir viktigere. Mange voksne føler nok at de kommer inn i en forbruks-karusell som går raskere og raskere, og den unge håpefulle bare vil ha mer og mer. Den karusellen er det de voksnes oppgave å stoppe.
Varmen og nærheten som tidligere kom i overflod blir det mindre av, og ungdommene utvikler seg til å bli mer uavhengig av oss voksne. Likevel blir vi aldri overflødig.
Våre håpefulle har fortsatt behov for nærhet og en armkrok når de kommer i situasjoner som er vanskelige for dem. Alle følelsene blir så mye sterkere i denne perioden, så ting har en tendens til å bli mye større enn det egentlig er. Da er det mye trygghet og kjærlighet i en voksen som setter grenser, veileder og har tid til å lytte. Våre unge er kanskje ikke så meddelsom som tidligere, så av og til krever det at vi voksne må lytte til ikke bare det er blitt sagt, men også det som står skrevet mellom linjene.
Det er utrolig slitsomt å stå i det mens det er på det verste, men det varer heldigvis bare noen år. Selv om vi blir omtalt som de strengeste, de sureste, de mest gammeldagse og de vanskeligste voksne, kan vi trøste oss med at de samme ordene får de fleste andre med tenåringsforeldre også høre. Vi er ikke alene om det. Selv om vår håpefulle er rasende og mener at vi oppfører oss mer som en fengselsbetjent enn en forelder (jada! En av mine håpefulle mente faktisk det!) så er det bare å stå i det. Det ligger bøttevis av omsorg og kjærlighet i akkurat den påstanden.
Vesla og jeg har av og til noen trefninger, og smått går det ei kule varmt her hjemme, men ikke verre enn at vi står han av så langt. Men hvor enkelt er det å beholde roen når det stormer som verst, og håpefulle lirer av seg både det ene og det andre? Ikke i hele tatt, men vi må bare puste med magen og tenke at det blir bra til slutt! Det ordner seg som regel.
