Det klødde noe aldeles forferdelig i hodebunnen, og jeg klødde som besatt. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det måtte være sånn å ha lus. Lus! Herregud! Jeg kjente svetten og panikken umiddelbart. Tankene gikk rett tilbake til hjemturen på flyet fra Tyrkia hvor pappaen til småjenta foran begynte å titte i håret til datteren. Han sa noe på tyrkisk til mammaen og de tok et stramt hårstrikk i jentas hår. Lus!
Jeg har angst for lus. De to eldste jentene hatet hver gang det kom luse-varsel fra skolen, for brått fikk mammaen akutt behov for å finne frem lusekam, og jentene måtte gå med veldig stramme fletter! Vi berget oss, men begge jentene er traumatisert etter all kammingen. Det skal sies at de hadde håret langt nede på ryggen, og alt ble kammet!
Så fikk Vesla lus etter en ferietur. Hun var rundt 5 år. Jeg var panisk. Leverte barnet til pappaen med beskjed om at dette fikk han fikse, jeg klarte ikke. Jeg dro til mitt hus og kokte det meste, og frøys ned resten. Etterpå har vi vært trygg. Til i dag.
Stressa på tanken av lusa, dro jeg fingrene gjennom håret. Plutselig kjente jeg noe. Jeg vrælte til og ble skikkelig krakilsk. Løp i skapet og fant en pakke linicin og fikk det i håret. Det et en oljekur som tar faenskapet uten å gjøre lusa resistent. Det skulle være i 15 minutter, men mor kjørte en time for å være sikker. Etterpå var det å vaske ut, og begynne å kamme. Jeg kammet og kammet og kammet. Valgte å sitte ute i tilfelle. Men fant ingenting. Ikke lus, og ikke egg. Altså falsk alarm. Ble jeg rolig av det? Nei, nå driver Mr. Garmin å maser om høyt stressnivå.
Er det rart kanskje? Det finnes ikke noe eklere enn tanken på lus som kravler Rundt i håret finnes ikke!
