Det er ikke alltid tannhjulene i toppetasjen er like velsmurte og fungerer smertefritt. Av og til stokker absolutt alt seg, og det gir lite eller ingen fornuft noen veier!
Den siste uka har jeg jobbet med et innlegg som skaper akutt hodebry. Kanskje er det julestyret som påvirker, eller andre tankespinn, jeg får det i såfall ikke til! Innlegget kan fremstå som personlig, selv om det egentlig ikke er det utover det at det gjenspeiler mine meninger. Jeg får ikke til å formidle det jeg ønsker, uten at det kan føles som blir sendt ut noen stikkere til nære relasjoner. Det kjennes ut som jeg har hjerne-blokade. Faktisk så ille at på dette innlegget skrev jeg hjerne-blokkasje. Ordboka fortalte at ordet ikke engang finnes..
Jeg skriver og sletter, sletter og skriver. Kommer liksom ikke i mål, og drar paralleller som kjapt blir altfor personlig. En ting er å utlevere seg selv, men det er tema hvor jeg føler jeg utleverer noe sårbart om andre. Det kjenner jeg ikke jeg er helt komfortabelt å gjøre, men hvor går grensen? Kan man skrive om hva som helst uten å navngi, selv om noen kan dra paralleller? Et sårt tema er det sikker mange som vil lese, men er det av og til en for høy pris å betale når det ikke gjelder deg selv?
Nå vet jo selvsagt ikke jeg noe om hva som er ‘ståa’ i denne spesifikke situasjonen, så å gi noen form for ‘fasitsvar’ i hht hva som bør- og ikke bør gjøres må uansett vurderes i lys av de forhold som gjelder for akkurat dette anliggendet.
– Men når det er sagt:..
Dersom det dreier seg om et generelt syn innen et emne/på en sak, – og de menneskene du sikter til er kjent med ditt syn på anliggendet, mener jeg en må kunne ytre dette i offentligheten på samme vis som i andre anliggender dersom ikke særskilte forhold skulle tilsi noe annet.
Som kjent, har jo jeg en greit over gjennomsnitts erfaring i det å fronte kontroversielle emner og syn, og ikke minst i rollen som ei ‘kjerringa mot strømmen’. Og dette har vitterlig sine ‘sider’, for å si det sånn, – og i C19 -anliggende har det virkelig kostet. Men det er faktisk avgjørende for ytringsfriheten, og derav også den demokratiske modellen landet er bygget på at borgerne ikke lar seg skremme fra å uttrykke sine meninger.
Ja, du må muligens berede deg på at du kan ha tråkket på noen tær. – Og blant disse er det slett ikke usannsynlig det er de med tilhørighet i den nedrige gruppen som tar i bruk effektive hersketeknikker for å slå ned på det du sier, og ikke minst for å få deg til å klappe igjen.
Selv om C19 -saken som sagt har kostet, så har jeg imidlertid kommet uforskammet billig fra det vs, de andre som har gått ut med det samme, og kommentarfeltene har faktisk praktisk talt vært kjemisk renset for ‘dritt’. Så jeg føler meg på trygg grunn i det jeg sier at fremstillingen er alfa og omega! Dvs at en legger frem sitt syn samtidig som det ikke på noe vis kan spores noen nedlatenhet og/eller respektløshet ovenfor ens meningsmotstandere.
De tærne og nedrige kommentarer er ikke det jeg ønsker meg mest, og det gjør at innlegget er nesten er omskrevet til ei intetsigende smørje uten tenner!
Det der er ikke enkelt altså..