Måned: november 2020

I dag er det farsdag. For meg er det dagen der vi har dratt til pappa med en blomsterkvast og litt konfekt. Dagen der vi har tatt oss tid for å kose oss med familien. Rett og slett en koselig dag der vi har gjort stas på mannen som har vært bautaen i livet vårt.

Farsdag er hedersdag for alle fedre, og i gamledager når jeg var lita, laget vi farsdagskort på skolen. Med stadig endring i familie-konstellasjon er man gått bort fra dette. Farsdag er blitt et ømtålig tema.

Ikke alle har en pappa i livet sitt, og ikke alle pappaer er en hedersmann for barna sine. Nå ja, det gjelder selvsagt også mødrene. Poenget er at farsdag og morsdag kan være vanskelig for noen. En dag som kan være både vond og sår.

Det er ikke bare sønner og døtre som kan føle dagen som tung og vanskelig. En pappa som ikke har sine rundt seg vil kanskje savne ekstra mye den dagen. Føle distansen som en ekstra belastning.

Likevel peiser handelstanden på med kjøpepress. Det er farsdag flere uker i forveien. Reklamekampanjer overalt. Vi må kjøpe, kjøpe, kjøpe! For de som ikke har noen å kjøpe til føles det kanskje som handelsstanden vrir kniven rundt i såret, og for de fedrene som ikke får noen oppmerksomhet på dagen, kjennes det kanskje ut som noen strør salt i såret i tillegg.

For de som har et vondt forhold til disse dagene, er kanskje sosiale media aller vanskeligst å forholde seg til. Der bugner det med bilder av lykkelige fedre og lovprising av deres gjerning på jorden. Det er utrolig koselige hilsninger for de som har en god relasjon til dagen, men sårt å se for de som savner sine.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til dagen. Den representerer en deilig familiedag, men det er også den dagen mine småkryp savner pappaen max. De får ikke feiret med han fordi de bor på forskjellig kant av landet. Da de var små, var dette dagen jeg gruet meg til. Det var alltid noen som var lei seg og trengte ekstra trøst.. 💔

I dag er det farsdag, dagen som er elsket og hatet. Jeg sender heller en verbal søndagsklem til alle som vil ha, og håper alle har en nydelig søndag ❤️

I dag tenkte jeg å teste kneet mitt etter den fatale vridningen. Helt siden mandag har jeg altså bare kunne gått, og har da vært uhyre nøye med å ikke vri kneet i noen retning.

Snupsi er reist til kjæresten, så jeg fikk trene på egen hånd. Jeg begynte med god oppvarming, og rolig jogg. Det virket lovende, men fem minutter ut i løpingen begynte smertene. Det var bare å hive inn håndduken og ringe Snupsi. Hva i all verden skulle jeg gjøre nå?

Sykle, sa hun! Sykle?! Jeg foredrar ikke å sykle. Det gjør alltid vondt i rumpa! Det ville jeg ikke! Hun sa også at jeg IKKE skulle trene rumpe og lår. Da ble det armer og rygg i stede, vel om merke etter at jeg hadde gnudd på det hersens sykkelsetet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var jævel-tungt! Musklene i pudding-armene vibrerte konstant, men her skal det bygges muskler! Da skal det være tungt. Ut fra innsatsen må jeg ha bygd ei høyblokk av muskler på den økta. Bare synd det ikke vises!

Etterpå dro jeg på butikken og kjøpte sjokkis og lakris, for jeg måtte jo ha premie. Håper bare det heller ikke vises..

De nye corona-reglene skaper hodebry for en stakkar 5-barns mor altså! Nå er det blitt sånn at den neste tiden kan man privat omgåes 5 personer fra andre kohorter. De i husstanden og arbeidsplassen din er utenom.

Er de egentlig klar over hva de steller til for en stakkar?

Jeg som ikke deler hushold med en annen voksen, men har sosialt liv utenom kommer i noen skrekkelige dilemma.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Skal jeg ha kontakt med eldste datter, tar hun fire av plassene umiddelbart siden de er fire i familien. Den siste må da gå til en av sønnene. Altså, en får ikke komme hjem, og mor får underskudd på sosial trening.

Regner jeg med mor og far, kan jeg inkludere barna mine, men ikke familien deres. Jeg kan heller ikke treffe noen venner i perioden. Skal si internett skal få kjørt seg!

Jeg kan selvsagt møte mor og far, og søstrene mine, men da kan jeg bare møte ett av mine barn som ikke bor hjemme, og ingen venner. Da tenker jeg legen må gjøre klar en resept på prozac!

Velger jeg å treffe vennene mine som har partnere, tar de opp to plasser. Med mor og far, blir det fire, og jeg bare en plass til barna, den må vi trekke lodd om. Da regner jeg med noen forlanger omkamp om plassene.

Skal de to snuppene i huset ha besøk av noen er jeg usikker om de teller med i de fem jeg kan omgåes med? Da blir det enda verre! Gjør de ikke det, kan vi brått være 15 stykker her i jula. Da går det bra. Men jeg regner med at det er felles i huset man kan slippe inn fem stykker. Altså Snupsi har kjæresten, Vesla har Bestisen og jeg har mor og far. Da er det kun ett menneske igjen å fordele på husstanden. Da blir det sure miner om jeg velger en venninne eller venn foran ungene? Herlighet! Nå begynte det å bli komplisert!

Jeg fikk tilbud fra en kollega om å overta to av hans personer, for han trengte bare tre. Dog mot betaling da. Det kunne jo være en ny måte å tjene penger på kanskje? Tro om det ville gå under loven om menneskehandel? Jeg vurderte det en stund, men slo det fra meg fordi det bare ble et verre regnestykke.

Jeg får skaffe meg en samboer eller flere, bofellesskap sånn at flere inngår i husstanden og ikke regnes med i de fem!

Nei, spøk til side.

Det er et luksus problem å måtte begrense sin omgangskrets. Tenk på alle de som ikke har noen og lever helt isolert. De som har familien sin langt unna, men med venner som har egen familie som de må ha primær omsorg for. De har ingen å regne som sine primære kontakter.
Det er delt mange historier om mennesker som slet psykisk ved forrige runde, og flere som ikke maktet påkjenningen og ga tapt. Vi må ta vare på hverandre. Vise omsorg selv om vi ikke kan ha fysiske møter. Vi må vise at vi forstår hva som gikk galt forrige gang, og at vi har lært. Vi må ta ansvar.

Være rause mot de som strekker ut en hånd. Ha lav terskel for å blande oss om vi sanser at noen har det vondt eller er skrekkelig ensomme. Spør de vanskelige spørsmålene, lytt og vær en venn!

Kanskje corona-situasjonen faktisk lærer oss hvor viktig venner er? Hvor mye de betyr for oss og hvor mye vi savner dem når man ikke kan være sammen?

Tro så herlig det blir når alt dette er over, og vi kan omgåes igjen. Jeg håper bare alle er der da også..

Jeg ønsker alle en fantastisk smittefri-lørdag ❤️

Å være prinsippfast kan være en fin ting. Ja, så lenge det er gode prinsipper som er der fordi det ER rett, og kjennes rett. Det er forutsigbart og trygt for de rundt, og ikke minst for seg selv. Men kan man ikke bli litt satt av det?

Å holde på alle prinsipper og ikke gi etter for noe gjør jo at man ikke vurderer nye innfalls vinkler på livet. En kvinne for sitt ord liksom.  Men hva når prinsippene gjør at livet blir kjedelig og så på det jevne at man begynner å dagdrømme om å gjøre andre ting? Hva når man finner ut at man ikke lever det livet man egentlig ønsker fordi man blir hemmet av prinsipper?

Jeg har hatt noen prinsipper jeg anså at jeg aldri kom til å bryte. For ei stund tilbake gjorde jeg det likevel. Det førte meg som menneske utfor en Berg-og-dal bane emosjonelt. Det var fryktelig fint, fryktelig vondt og sinnsykt forvirrende. Det ristet mine verdier helt ned i grunnvollene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå som jeg kan se tilbake på det, ser jeg at det gjorde det meg utrolig stresset mens det stod på. Det å bryte med egne prinsipper gjorde at jeg måtte stille spørsmålstegn med mange andre ting også. Hvis alt i livet mitt skal males i sort eller hvitt går jeg jo glipp av så mange vakre nyanser av livet?

Å stille spørsmålstegn med det som er vedtatte sannheter i livet kan gjøre at livet tar uventete vendinger. Når en dør lukkes, åpnes en ny. Poenget er at jeg alltid vil være den som kvier seg for å lukke den døra i redsel for å ikke ville ha det som er bak den nye..

I dag har min lille hønse-hjerne virkelig fått kjørt seg! Jeg er på en workshop om digitale muligheter, og jeg skjønner at jeg nesten er for novise å regne. Jeg vet så lite om de mulighetene som eksisterer.

Nesten så jeg ble litt stum av beundring til tider. I allefall ble jeg rimelig sliten av så mye teknologisk prat. Tidvis forstod jeg bare en brøkdel, og knapt det!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg var dønn surrete da jeg endelig fikk sette med ned i en pause.

Det er ganske mange fantastiske muligheter som er laget, og enda flere som er under utvikling. Jeg har til og med fått forklart hvordan man kan ha virtuell sex! Meeen, jeg hevder hardnakket at det aldri kan erstatte ekte vare uansett hva de sier! 😂

Jeg har altså sett inn i fremtiden, helt uten etiske eller moralske aspekter. Det har vært utrolig fascinerende, men ganske skremmende også. Hele meg krymper meg i tanken på at teknologi skal erstatte mellommenneskelige relasjoner. Fortsatt kan ingenting erstatte to lubne barnehender rundt en hals, ei varm hand på et kinn eller stillheten mellom to mennesker.

Faen altså!

Det er lov å være dramatisk når man får en vridning i kneet mens man er på jobb, bare fordi man har det travelt! Dag to og tannpine i kneet og godt oppover låret!
Bare å sitte på rumpa, med foten opp. Dette var ikke planen! Det beste/verste er at det ikke blir noen trening i dag i såfall.

Jaja, mer tid til jobb da, og godt er det, for i morgen drar jeg på reise og skal drive produktutvikling. Det gledes faktisk selv om jeg blir borte fra hjemmet noen dager. Kanskje litt hell i uhell at det hendte nå, sånn at jeg MÅTTE holde meg hjemme!

Jeg lurer på om de elevene som mobber andre faktisk skjønner at mobbeofferet nå kan kreve mobberne sine fjernet fra skolen sin slik at offeret får en bedre skolehverdag?

Kanskje de tenker «Jeg skulle kanskje ikke gjort noe?» når de står nervøs på en ny skole og skal i en ny klasse.

Jeg lurer på hva foreldrene til barna som mobber tenker dersom de må sende barna på en ny skole 10 km unna nærmiljøet og de får en times ekstra reisevei på jobb. «Jeg skulle kanskje gjort noe tidligere?»

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Samma det! Jeg håper foreldrene til mobbeofrene tenker «Jeg gjør noe!» og går all in! Ingen skal stå med lua i handa og godta mobbing!

Mobbing er for små mennesker!!!

I dag har jeg hatt skikkelig sofa-dag. Jeg dro til en venninne på en fantastisk koselig middag med gode venner i går, riktignok etter at Vesla hadde hatt Halloween-party. Jeg dro seint og kom seint tilbake, derfor var jeg skikkelig lat da jeg våknet.
Bestevennen min i dag har vært sofaen!

Ut på dagen fant jeg en film jeg ville se. Av alle ting en romantisk komedie. Jeg, som knapt evner å se en episode av en serie før jeg sovner, så en skikkelig søt film som var så klissete at jeg måtte skylle munnen etterpå! Helt perfekt!

Å se romantiske filmer for meg er enten eller. Enten er det sånn at jeg blir forbannet fordi de er urealistiske eller så er de skikkelig feel-Good piller for gretne kjerringer. I dag var det sist nevnte, og jeg satt og var super romantisk da filmen var ferdig. Litt kjedelig å være romantisk når man er alene da, så da måtte jeg avlede meg selv med en ny film.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter tips fra en venninne så jeg den nydeligste filmen om selvrealisering. Herlighet! Jeg trenger et sabbatsår jeg også! Reise verden rundt å finne min indre ro og meningen med livet!

Heldigvis kom Vesla hjem etter å ha vært ute, og hun fikk meg tilbake til realiteten igjen, og romantikken forsvant i matlaging, samtaler om gutter og andre dagligdagse gjøremål.

Blir nok null romantikk på denne mamma’n på ei stund.. Annet enn på film!