Å være prinsippfast kan være en fin ting. Ja, så lenge det er gode prinsipper som er der fordi det ER rett, og kjennes rett. Det er forutsigbart og trygt for de rundt, og ikke minst for seg selv. Men kan man ikke bli litt satt av det?
Å holde på alle prinsipper og ikke gi etter for noe gjør jo at man ikke vurderer nye innfalls vinkler på livet. En kvinne for sitt ord liksom. Men hva når prinsippene gjør at livet blir kjedelig og så på det jevne at man begynner å dagdrømme om å gjøre andre ting? Hva når man finner ut at man ikke lever det livet man egentlig ønsker fordi man blir hemmet av prinsipper?
Jeg har hatt noen prinsipper jeg anså at jeg aldri kom til å bryte. For ei stund tilbake gjorde jeg det likevel. Det førte meg som menneske utfor en Berg-og-dal bane emosjonelt. Det var fryktelig fint, fryktelig vondt og sinnsykt forvirrende. Det ristet mine verdier helt ned i grunnvollene.
Nå som jeg kan se tilbake på det, ser jeg at det gjorde det meg utrolig stresset mens det stod på. Det å bryte med egne prinsipper gjorde at jeg måtte stille spørsmålstegn med mange andre ting også. Hvis alt i livet mitt skal males i sort eller hvitt går jeg jo glipp av så mange vakre nyanser av livet?
Å stille spørsmålstegn med det som er vedtatte sannheter i livet kan gjøre at livet tar uventete vendinger. Når en dør lukkes, åpnes en ny. Poenget er at jeg alltid vil være den som kvier seg for å lukke den døra i redsel for å ikke ville ha det som er bak den nye..
