I dag tenkte jeg å teste kneet mitt etter den fatale vridningen. Helt siden mandag har jeg altså bare kunne gått, og har da vært uhyre nøye med å ikke vri kneet i noen retning.
Snupsi er reist til kjæresten, så jeg fikk trene på egen hånd. Jeg begynte med god oppvarming, og rolig jogg. Det virket lovende, men fem minutter ut i løpingen begynte smertene. Det var bare å hive inn håndduken og ringe Snupsi. Hva i all verden skulle jeg gjøre nå?
Sykle, sa hun! Sykle?! Jeg foredrar ikke å sykle. Det gjør alltid vondt i rumpa! Det ville jeg ikke! Hun sa også at jeg IKKE skulle trene rumpe og lår. Da ble det armer og rygg i stede, vel om merke etter at jeg hadde gnudd på det hersens sykkelsetet.
Det var jævel-tungt! Musklene i pudding-armene vibrerte konstant, men her skal det bygges muskler! Da skal det være tungt. Ut fra innsatsen må jeg ha bygd ei høyblokk av muskler på den økta. Bare synd det ikke vises!
Etterpå dro jeg på butikken og kjøpte sjokkis og lakris, for jeg måtte jo ha premie. Håper bare det heller ikke vises..
