Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Er du pålitelig? Sånn at jeg kan betro deg mine dypeste hemmeligheter og mine mest dyrebare skatter? Kan jeg regne med deg hele veien? Vite at du er der når jeg trenger deg mest? En som står i det når det virkelig trengs, og som ikke gir seg med en gang man møter på motgang. En som holder humøret oppe på tross?
Da er det kanskje deg jeg søker?
Jeg trenger noen som kan jobbe som assisterende meg!
En person som rydder opp rot, også det som kanskje man helst ikke vil rydde. En som aldri vil røpe hvor rotete jeg har det. En som vasker og legger sammen klær. En som støvsuger, vasker lister, flekker og gulv. Tømmer oppvaskmaskinen og stryker. Vasker bad, do og dusj! Tørker støv og vasker vinduer. En som lager mat og vasker kjøkkenet etterpå.
Betaler godt for å slippe unna noen dager! Er så lei av HUSARBEID!!!
I min alder er det en dyd av nødvendighet å få trent stumpen litt. Jeg var ikke direkte motivert til å få rumpa ut av sofaen i dag, men Snupsi satte hardt mot hardt og kjeppjaget meg på badet for å skifte.
Etter mye frem og tilbake trasket jeg mismodig mot bilen. Her sku det trenes! Yeyyyy….
Jeg var ikke før kommet meg på mølla før jeg innså at jeg var skrekkelig urutinert! Jeg hadde prestert å glemme hårstrikk!!! Jeg som vanligvis har ti hårstrikk i jakker og bukselommer hadde INGEN!
Det var faktisk skikkelig ekkelt å løpe uten hårstrikk. Svetten rant og håret klistret seg overalt. Foran øynene, i nesen og ikke minst i munnen. Jeg ble sur og grinete. Det vil si helt til jeg så tiden. Det var ikke så galt likevel! Ny pers!
Kanskje det lønner seg å være litt sutrete av og til..
Selv om det er søndag og mor er litt sliten etter gårdagen, er det definitivt behov for om ikke annet, så et lite snev av frisk luft. Det har jo vært nok en nydelig høstdag her nord, og for det meste har den vært tilbragt på sofaen. Der er faktisk litt bortkastet!
Dårlig samvittighet gjorde at jeg til slutt fikk stumpen opp av sofaen sånn at jeg fikk nyte litt av dagen før den var over.
Jeg stoppet ved veien g tuslet ned i fjæra. Det var helt nydelig utsikt. Her snakker vi om om å ha et fantastisk nærområde å boltre seg på. Selvsagt måtte jeg opp med telefonen og ta litt bilder.
I går hadde jeg en fantastisk kveld! En sånn kveld som man lever lenge på. Sånn som varmer langt inn i hjerterota og man kan ta frem når man kjenner frosten river i sjelen.
I lys av den tiden vi er inne i nå, har det vært så lite middagsselskaper med gode venner, men i går var det altså dags. Jeg gledet meg sånn til en kveld med gode venner. Det var gamle og noen nye også. De vakre menneskene ❤️
Vi fikk også med oss de siste solstrålene fra en deilig høstdag. Vi ville starte tidlig for å få kvelden med oss.
Det er noe eget med å sitte ved bordet time etter time. Få servert de lekreste retter og god drikke. De gode historiene, den hyggelige praten. Masse latter og kos. Vi satt til lysene var brent godt ned.
Vel hjemme i dag, sitter jeg med masse ny energi og kvelden ga et solid innskudd i minnebanken. Jeg er litt sliten i dag, og dagens adresse er sofaen, men det var verdt det.
Jeg bare ELSKER å sitte i ankomsthallen på en flyplass. Se alle menneskene som kommer og går.
Sitte å bare være den forventningsfulle stemningen til de som venter på et fly som skal lande. Noen sitter stille med nesen ned i mobiltelefonen, godt fordypet i sine egne tanker. Noen går hvileløst rundt og titter på klokka. Andre skravler og ser forventningsfullt på tavla som viser hvilket fly som er landet. Noen kommer hesblesende inn i panikk for å komme for sent. Nesten uten unntak er det en god stemning.
Så lander flyet. Plutselig fortoner ankomst-hallen seg som kaotisk. Ingen står i ro, alle speider etter sine. Kommer de ikke snart?
Så er de her. De reisende som er kommet frem. Noen kommer kanskje hjem, mens andre kanskje skal på besøk. Det er de som skal på forretningsreise og de som kommer fra forretningsreise. Noen har vært hos familie i kanskje lykkelige og sørgelige omgivelser. Det er så mange grunner..
Så er det møtene..,
Noen omfavner hverandre og klemmer. Kanskje de gråter noen gledestårer over å få se sine kjære igjen. Noen skravler før de egentlig møtes, og noen er bare veldig stille sammen. Det er så mye glede. Så mye kjærlighet.
I går ventet jeg på Snupsi som kom hjem fra arbeidsreise, og flyet var litt forsinket. Da fikk jeg sitte å se.
Det var så mange rørende gjensyn. Jeg ble mjuk om hjertet da en ung jente kom inn med en hund i bånd, og møtte en ung mann. Om det var kjæreste, bror eller venn vites ikke, men hunden skreik av lykke. Den lodne pelsdotten holdt på å få meg til å begynne å grine.
Også kom det to rekrutter fra sjøforsvaret sammen, jeg tror de må ha vært brødre, for mamma’n (gjetter jeg) var veldig beveget da de kom.
Så kom Snupsi, og alle andre var glemt. Fine skatten min er endelig hjemme igjen ❤️
Jeg føler meg unektelig ganske paranoid for tiden. Jeg har forsøkt med skikkelig selvransakelse og gått ordentlig «inn i meg selv» for å finne ut om det som rører seg er reelt, eller bare noe jeg innbiller meg.
Jeg har merket masse uro og små-støy. Ikke noe jeg har lagt vekt på, bare stusset litt på ting nå og da. Det rare er at magefølelsen min hele tiden sa meg at jeg burde følge litt bedre med på livet mitt. Noe var i emning..
Når mitt liv går på skinner har jeg en tendens til å bare ha korte refleksjoner over hendelser, og ikke ha tid til å tenke dypere gjennom ting, og om folk er merkelige får de bare være det. Vi et mange merkelige skapninger fra Noas Ark.
Av og til dukker det opp perifere mennesker i min sfære, og noen blir sluppet inn som bekjente. Jeg er bevisst naiv på mange måter, og velger å tro at mennesker som dukker opp i livet mitt i utgangspunktet er positivt. De som viser seg å ikke være det, er læring på hvordan mennesker også kan være, tenker jeg. Man kan ikke vinne alle uansett.
Tilbake til min paranoia. Jeg har merket en litt rar stemning i det siste. Litt anstrengt og en litt oppjaget liksom. Det som overrasket meg, var at ingen andre har reagert på at det var endel halv-kvedede viser rundt leirbålet. Da er det jo grunn til å spørre seg om jeg holder på å bli paranoid?
I går falt da puslespillet på plass, og jeg skjønte umiddelbart at det er på tide med forandring. Når man skjønner at noen spiller et spill for å manipulere sannheten i en alder av godt voksen, ja da hever man bare hodet, koster bort støvet fra skulderen og går videre. Ingen vits å kaste bort verdifull tid som man kan bruke på de som tilfører noe positivt heller.
Jeg hadde en lang telefonsamtale med min gode venn Filuren nå i kveld, og uttrykte mine tanker rundt temaet. Vi var enige at noe må bare passere, enkelte ting skal man ikke ofre energi på. Han mente det beste er overse det, for da er det andres drama og ikke mitt.
Filuren var litt oppgitt å lurte på om det ikke var på tide å vurdere å bo i by, for der blir det ikke så mye sånn tjafs og avsluttet enkelt med at små steder ofte avler små mennesker. Tro om han kan ha rett i det? Uansett trives jeg som bondetuppe, og har pakket bort mitt urbane-gen inntil videre 😂
Ferietid skal være hvile, ro, kos og hygge. Kan ikke si det er så mye av det i huset, unntatt kanskje uhygge da.
Jeg har altså hatt lille Storebror hjemme siden søndag, fordi han er en av de som ble rammet av buss-streiken, også har jeg hatt Vesla da. Fy søren som de kan mase!
«Mamma kan du hente/ kjøre/ kjøpe/ hjelpe/ vaske/ rydde/ hente/ lage mat/ vekke meg etc.?» Jeg har unektelig kjent på en stigende irritasjon, men forholdt meg relativt rolig.
Det verste er likevel at INGEN av de to har bidratt med noe her hjemme! Det er så vidt de har orket å gå på do selv!
Ja, da blir mor så forbannet at hun henter tilfart i aftensangen og synger ut!Der får være måte på!
Hvor vanskelig kan det være å rydde etter seg selv, henge en maskin med klær, tømme/fylle oppvaskmaskinen eller lage middag? Ikke akkurat som jeg ber de om rundvask! Ikke engang helgevask! Kun det jeg betegner som ei håndsrekning.
Lille Storebror var nok lykkelig for at buss-streiken var over i dag, for han ante at det brått var en noe amper stemning i heimen. Han dro til sitt hus! Tok bussen og spurte ikke engang om jeg kunne kjøre han!
Vesla er ikke fullt så heldig. Hun har stått skolerett mens mamma’n var klin forbannet og raste. Hun har nemlig tatt sminken MIN med på skolen for hun hadde svømming og måtte sminke seg etterpå! Jeg måtte altså dra til byen uten det meste. Fant dog en ekstra maskara som ikke jeg hadde prøvd ennå, så den fikk duge.
Resultatet? Rødsprengte allergi-øyne…
Dæven-døtte-sykkelstøtte! Hun er fratatt skjermtid og må tvangsrydde. Lider jeg, så skal da jaggu de ungene lide med meg!!
