I ankomsthallen

Jeg bare ELSKER å sitte i ankomsthallen på en flyplass. Se alle menneskene som kommer og går.

Sitte å bare være den forventningsfulle stemningen til de som venter på et fly som skal lande. Noen sitter stille med nesen ned i mobiltelefonen, godt fordypet i sine egne tanker. Noen går hvileløst rundt og titter på klokka. Andre skravler og ser forventningsfullt på tavla som viser hvilket fly som er landet. Noen kommer hesblesende inn i panikk for å komme for sent. Nesten uten unntak er det en god stemning.

Så lander flyet. Plutselig fortoner ankomst-hallen seg som kaotisk. Ingen står i ro, alle speider etter sine. Kommer de ikke snart?

Så er de her. De reisende som er kommet frem. Noen kommer kanskje hjem, mens andre kanskje skal på besøk. Det er de som skal på forretningsreise og de som kommer fra forretningsreise. Noen har vært hos familie i kanskje lykkelige og sørgelige omgivelser. Det er så mange grunner..

Så er det møtene..,
Noen omfavner hverandre og klemmer. Kanskje de gråter noen gledestårer over å få se sine kjære igjen. Noen skravler før de egentlig møtes, og noen er bare veldig stille sammen. Det er så mye glede. Så mye kjærlighet.

I går ventet jeg på Snupsi som kom hjem fra arbeidsreise, og flyet var litt forsinket. Da fikk jeg sitte å se.
Det var så mange rørende gjensyn. Jeg ble mjuk om hjertet da en ung jente kom inn med en hund i bånd, og møtte en ung mann. Om det var kjæreste, bror eller venn vites ikke, men hunden skreik av lykke. Den lodne pelsdotten holdt på å få meg til å begynne å grine.
Også kom det to rekrutter fra sjøforsvaret sammen, jeg tror de må ha vært brødre, for mamma’n (gjetter jeg) var veldig beveget da de kom.
Så kom Snupsi, og alle andre var glemt. Fine skatten min er endelig hjemme igjen ❤️

Jeg bare elsker å sitte i ankomsthallen..