Det er med tunge skritt jeg går forbi postkassa. Den grønne boksen som jeg begynner å hate så intenst. Den som alltid ødelegger dagen min. Jeg gidder ikke åpne den nå. Dagen min har vært så fin. Kan jeg ikke bare få ha en fin dag før jeg tar alt innover meg igjen? En dag der jeg kan være bekymringsløs? Jeg overser boksen og går inn. Jeg ser småjenta sitte der med et glass melk og noen knekkebrød. Nå rett før middag! Kunne hun ikke ha ventet? Jeg har tross alt laget stramme budsjett på hva vi trenger av penger til mat, og spising utenfor måltidene gjør alltid sånn at det blir dyrere.
-Mamma! Jeg har hentet posten for deg. Det ligger masse brev til deg på bordet!
Den lille småjenta formelig bobler der hun sitter, lykkelig uvitende om klumpen som landet rett ned i magen min. Jeg tar konvoluttene med meg og går mot kommoden i gangen. Åpner skuffa og legger de ned. Det er ikke plass til flere egentlig, men jeg presser de inn. Jeg klarer ikke i dag. Bare makter det ikke.
Denne teksten er skrevet på bakgrunn av en hverdagssituasjon som jeg kjenner godt til. Det kunne vært meg, men denne gangen er det heldigvis ikke det, men til tross for god inntekt har jeg faktisk vært der jeg også. Jeg har også hatt perioder der jeg har klødd meg i hodet og lurt på hvordan jeg skulle klarer alt sammen.
Da alle ungene bodde hjemme var det forferdelig trangt økonomisk, og mine barn fikk ikke dyre moteklær, for det var det ikke rom for. Hos oss var det en ganske tøff situasjon, og den eneste løsningen jeg kjente til, var å jobbe mer og hardere enn alle andre. Det betydde mer lønn til å betale regninger, og lønnsøkning fordi mine sjefer så at jeg prøvde alt jeg kunne.
Årsakene til at jeg havnet der jeg havnet, var mange og sammensatte, og jeg skal ikke komme inn på det, men det kuliminerte den dagen jeg kom hjem fra jobb og det ikke var strøm i huset. Det var så jævlig! Der stod jeg med fem barn og ikke srøm til varme. kjøleskap, vaskemaskin eller til å få ladet mobiltelefonen. Ingenting, huset var bekmørkt. Og ei ubetalt strømregning på 30.000.
Den kvelden tok livet mitt en vending. Jeg ble alenemamma til fem stykker, og min pappa og mamma ble redningen for meg. Fra det øyeblikket de svarete telefonen fra meg, hadde de ryggen min. Jeg hadde noen som hjalp meg gjennom det verste. De betalte strømregningen umiddelbart, men forlangte også en lang samtale om hvordan jeg hadde havnet der jeg var. De krevde at jeg satte opp budsjett og viste at jeg kunne forholde meg til det.
Jeg hadde gruet megsånn for å skuffe dem, spesielt pappa som alltid har stilt krav til at man skal være redelig og fornuftig. Ikke leve over evne. Pappa var ikke sint, men jeg hørte på stemmen hans at han var ganske oppgitt over at jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Jeg har alltid stått foreldrene mine nært, men jeg hadde så lite lyst å vise dem at jeg ikke hadde kontrollen over livet mitt. Jeg er oppvokst med å “sette næring etter tæring”, og “den som sparer den har!” Jeg kunne ikke komme hjem å fortelle at jeg ikke fikset voksenlivet på egen hånd, fortelle at det kjentes ut som livet hadde slått meg. Det var så skammelig. Så flaut. Derfor betalte jeg unna når jeg kunne og stagget kreditorene med at jeg lover å betale, jeg må bare få inn lønna først. De vennlige velmenende betalingsoppfordringene ble lagt til side til fordel for de truende varslene om namsmannen. Sakte men sikkert kom jeg i mål, men i fjor vår begynte det igjen å banke på døren med tildels store og tunge ekstraordinære kostnader og da måtte jeg refinansiere hus for å sikre at vi ikke kom i samme elendigheta på nytt.
Det å havne så til de grader på snørra økonomisk, som jeg gjorde da jeg stod der uten strøm, gjør noe med deg. Man føler at man er på bunnen. Det kan ikke bli jævligere liksom. Det finnes ikke et snev av selvrespekt igjen, man er ydmyket på det verste. Man har levd et liv man ikke evner å betale for, og nå er man innhentet av realiteten. Hva er det igjen? Ingenting! Man er redusert til et minimum. Man husker ikke hvordan det var å ha et snev av selvfølelse engang. Også kan man ikke si noe. Det er flaut å være fattig. Være den som sier at man ikke har råd. Man blir utenfor fellesskapet på mange måter.
Nå er det bare meg og Vesla. De økonomiske byrdene har lettet litt opp etterhvert som de store har blitt voksen og flyttet ut. Vi har det faktisk mer romslig på alle måter, samtidig begynner Vesla å bli dyrere i drift. Det koster å ha begynnende tenåring i hus. Ingen tvil om det. Jeg ville at Vesla skal lære at alt ikke kommer gratis i livet. Det er mange motiver for å lære henne dette, men for meg så er det viktig at hun lærer at alt koster, at hun må jobbe for det hun ønsker seg, at hun skal respektere mennesker uavhengig av det materielle, og ikke minst at hun skal være forberedt på at man i perioder av livet vil ha dårlig råd, men vite hvordan man håndterer dette.
Jeg var heldig. Jeg har foreldre med økonomi til å hjelpe meg gjennom det verste. Det er det ikke alle som har. Det er mange som er nødt til å selge unna alt de eier og har, for å klare seg. De er henvist til soialhjelp gjennom NAV, med satser som er skrekkelig tøffe å leve på. Det er ingenting som er så dyrt som å være fattig i Norge. Kostnadene ved å få et inkasso er skyhøye!! Med alt dette som bakteppe, startet vi eksperimentet vårt. Vesla og jeg. Vi skulle leve etter statens sosialnorm for en voksen og ett barn fra januar og frem til juni når feriepengene kom. Jeg tror ikke noen av oss var forberedt på hvordan dette skulle komme til å gå. For hvor vanskelig kunne det være?
Vi gikk så til de gradet på snørra! Ikke EN måned klarte vi oss. Det var noe som hendte HVER måned som gjorde at det påløp ekstraordinære kostnader. Fritidsinteresser og arrangementer i forbindelse med dem, reise i forbindelse med en begravelse, bursdager, corona-utstyr som måtte kjøpes inn til hjemmekontor. Innkjøp til hjemmeskole og naturskole når skolen åpnet. Nye klær til sommeren til en ungen som hadde strekt seg. Vaskemaskin som røyk, eltilsyn med reperasjoner, økt bom og drivstoffutgifter på grunn av redusert kollektivtilbud under corona. Økonomisk bistand til sønnen som ble permittert. Ganske heftig faktisk, og takk Gud for at vi faktisk hadde litt i bakhand, ellers tror jeg vi hadde havnet på skeive igjen.
Hva hvis vi ikke hadde hatt noen buffer? Hvordan ville denne heftige perioden i vårt liv vært da? Vi tok inn alt vi kunne på forbrukssiden, og vi måtte jo ha ny vaskemaskin. Vi måtte fikse det elektriske, vi måtte følge corona-restriksjonene. Vi ville vært på etterskudd økonomisk igjen. Vi ville slitt skikkelig nå. Inkassobyråene ville ansett meg som å være deres gull-kunde.
Ikke klarte vi å spare inn noe denne perioden, og det meste av bufferen vi hadde fra før, gikk til iceing. MEN vi har lært. Vesla leter nå etter billigere alternativer når hun er å handler. Hun begynner selv å sette grenser for at hun har kjøpt nok. Hun fikk Spink (Konto for unge bankkunder i Sparebanken Nord-Norge) nå i mai, og det er for at hun skal begynne å lære seg at pengene skal vare i en gitt periode. Her er det ennå en lang vei å gå, men vi er startet om ikke annet.
Jeg har begynt å kjøpe enda mer brukt. Jeg kager matliste og handler inn mye mer fornuftig. Kuttet å kjøpe jobb-lunsj annet enn til fredagene. da skippes matpakken til fordel for by-lunsj. Vi skrur av lys i rom vi ikke er i, og skrur ned varmen litt. Nå skal jeg forhandle forsikringstilbud, og rente på huslånet. Vi ser hvor vi ender, men det går nok bra for oss..
Til dere andre som sliter, jeg føler veldig med dere, med det er hjelp å få for å komme seg UT av uføret. Man kan nemlig søke NAV om å få økonomisk veiledning, jeg fikk også tilbud om dette. For meg var det ikke veiledningen det stod på, jeg MÅTTE få et beinhardt møte med moder jord for å våkne opp å forstå at jeg ikke kunne fortsette det livet jeg levde.
Ett råd er likevel viktigere enn alt annet. Åpne posten din. Ta kontakt med kreditorene. Bli enige om avtaler for betaling. Ser du at du ikke får betalt i tide, så spør om utsettelse FØR det går til inkasso. Inkasso koster for både kreditoren og deg, og de fleste er veldig positivt innstilt til å inngå avtaler fremfor å kjøre en sak mot deg, for det er både dyrt og tidkrevende. Ring på nytt dersom du ikke klarer å holde avtaler som er gjort. Det vil ta tid, og det er ubehagelig, men det er enda mer ubehagelig å møte hos namsmannen å diskutere betalingsavtaler.
Stå på! jeg heier på dere!
