Før flyet gikk i går, var jeg med å så Vesla spille håndballkamp. Jeg sjekket litt meldinger og knipset litt bilder.

Da vi kom ut av hallen spurte pappa’n meg hva stillingen ble. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått med meg alt og var litt usikker, men de tapte kampen.

Han visste stillingen, og nummeret på motspilleren som hadde scoret flest mål. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at jeg hadde sjekket noen meldinger.

«Det er nettopp det som er problemet! Du er mer opptatt av telefonen!» Og han har helt klart et poeng. Jeg er med henne på alt, men det er telefonen også. Mitt argument er at jeg bruker den for å ta bilder, filme og samle minner. Men det er vel neppe den egentlige grunnen. Grunnen er at jeg er redd for å kjede meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe spennende i avisen og ikke minst på sosiale medier. Tidvis er telefonen limt fast i hånda mi. Så hvor mye ekte engasjement er det når mor titter opp en gang i blandt og roper: «Bra Vesla! Ikke gi deg!»

Så lenge jeg har vært med henne har jeg liksom tenkt at det var nok, men hvor engasjert er jeg egentlig? Og merker hun at jeg er fraværende i mobilverden? Kunne jeg ikke like gjerne vært hjemme?

Kampen etter lå telefonen i veska. Jentene tapte, men jeg SÅ hele kampen.

Det var en fantastisk fin dag i går. Vi var å shoppet og spiste, før vi dro til henne for å se campion leauge finalen.

Det var en dag med latter, kos og hygge.

På tur fra Oslo var det buss for tog, men vi måtte da ta trikk først. På trikken ble Snupsi stiv i blikket. «Ehhh… mamma! Se på meg og snakk med meg» Plutselig slo det meg. Vi hadde kjøpt billetter til toget, men ikke til trikken. Vi løp jo fra tog til trikk for å rekke det, og glemte å kjøpe nye billetter. Den der ungen min fikk meg til å snike for første gang!

Vi skulle da ta buss videre. Snupsi brukte tida i bussen på å se på nyervervelsene. Et bredt glis kom til synet da hun så på en av kvitteringene. «Jeg fikk 25% avslag på hele kjøpet, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er fornøyd!» Jeg bøyde meg over for å se på kvitteringen og knakk sammen i latter. Det var spesifiseringen av momsen hun så på.

Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.

Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.

Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».

Særlig der han synger:

Det bruse gjennom hennes unge åra

En heftig strøm av utålmodig liv

Men enda blir et barnehjerte såra

Og enda må en unge ty tell tåra

I møte med en voksen verdens harde korrektiv

 

For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.

Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.

Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤

Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.

Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig.  I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.

En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.

En  varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk,  mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: “Se mamma! Et rosa spøkelse!”

Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være  rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.

Åhhhh! Den som var ung og idealistisk igjen <3

Mamma har alltid sagt at jeg er så ille til å lage mat, at jeg kan svi vann. Derfor laget min mann all mat når vi var gift, og derfor er det ingen som har forhåpninger til meg når jeg lager mat. De er jo så himla dumme! Det er jo ingen som skjønner at jeg bare ikke gidder. Jeg synes det er det kjedeligste som finnes, også er det jo all ryddingen imellom… Min forhenværende svigerinne truet med å pushe Hellstrøm til å komme å redde meg fra fortapelsen.. Selv han ville nok kapitulert.

Nei, jeg har kommet meg unna bra mye på det ryktet. Så er det så lett å opprettholde det også. Bare å legge ut noen bilder av fadesene mine, så rygger folket unna når jeg sier jeg kan hjelpe på kjøkkenet. “Neida, bare du gå å underholde gjestene heller!” Vinn-vinn sier nå jeg!

Potetsticks og vaniljesaus til middag, etterfulgt av is! Høydare!!

 

Jaja… Smakte ostekake om ikke annet..

 

 

 

 

 

Nystekte rundstykker. Ja, for det er faktisk ikke poteter som Vesla trodde!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Hva er vel bedre en en søt og delikat pavlova??

 

Så enkelt slipper man unna at noen spør om man kan bake eller lage mat 🙂 Helt genialt!

Jeg skal reise i morgen. Først å besøke lille store snuppa som blir 19 år på søndag.

Da bærer det til Stor-Oslo på meg i morgen. Et lite pit-stopp før det bærer rett til Malaga. Høydaren blir når jeg får meg stabucks kaffe, da er jeg riktig så urban. Snupsi og jeg skal ut å spise middag og mamma’n skal drikke vin. Jeg gleder med veldig. Som regel når jeg møter henne, går det varmgang i visakortet. Det har jo gårdagen satt en ettertrykkelig stopper for. Utgifter på noen høvdinger, men forsatt ingen bil. Ja, hvis du ikke har lest om det kan du oppdatere deg her.

Sist jeg var i Oslo på jentetur var det vanvittig morsomt. Da var jeg sammen med en venninne på hotell, og Snupsi kom og shoppet med oss før vi spiste en bedre middag ute. Min venninne var singel, så jeg hadde planlagt å finne en mann til henne i løpet av helgen. Selv om jeg og venninnen møtes opp til flere ganger i uken, og prater så ofte på telefonen at vi vurderte å få oss fri familie, hadde vi det så koselig på hotellet og vi ble nok noe fnisete. Jeg ville på karaokebar! Hun ville være med! 

Så fant vi ut at vi skulle google in steder i Oslo, og prøve ut de. Joda, masse folk og fine plasser. Vi er jo to landsens jenter, og synes egentlig slik finkultur var litt kjedelig. Vi ville ha rølp, så vi gikk tilbake til opprinnelig plan. Karaokepub! Google maps var tingen, og vi begynte å gå. Og vi rotet oss inn på barer og puber, og min venninne lo mer og mer av kartleseren. Ingenting å le av det, det er en kjensgjerning av om geografi var et eget fag hadde jeg strøket elegant! Så hørte vi det!

Lyden av skingrende falsk sang! Jepp! We made it! Og det i selve Stor-Oslo!

Første vi gjorde var å gå i baren. Og der stod HAN! En bartender så heit at han kunne gi hvem som helst vannplaning. Glemt var mine intensjoner om å gifte bort min venninne. For jeg bare måtte flørte litt. Han virket litt overlegen på en måte, her var det bare å skru på stor sjarmen og gi alt! Ikke faen om han var interessert. Jeg ble helt svett. Så så jeg henne på andre siden av baren. Alvorlig litt granskende. Først så hun på meg, så min venninne. OK! Skjønte han var hennes, men ba til gud at jeg ikke kom til å komme hjem med en bunnsolid blåveis.

Så kom hun rundt baren. Jeg ble tørr i munnen og kjente at jeg rettet meg opp. Ville jeg klare å dukke når ørefiken kom?

Hun gransket nå min venninne inngående. OK! Så kanskje hun vurderte muligheten for at min venninne ville sloss sammen med meg når det kom til stykket. Åpenbart gjorde hun det, for hun gikk videre inn i lokalet. Jeg snuppe meg forsiktig for å se etter henne. Bakholdsangrep ville være lumpent, tenkte jeg. Blikket mitt ble fanget av noe annet. Tre menn som twerket på dansegulvet. Det så drit kult ut, og jeg tenkte at de var litt tøffe som turte å danse sånn opp mot hverandre. Jeg snudde meg tilbake for å drikke vinen min. Også begynte jeg til min venninne; “Du! Jeg tror kanskje vi er på en homsebar!” 

Hun lo da hun sa: “Vi har vært her noen timer, og du oppdager det først nå? Tror du får problemer med å finne mann til meg her!” Jaja, det var den kuleste kvelden ever. Vi hadde det hysterisk morsomt. Traff masse hyggelige folk. Sang karaoke høyt, falskt og skingrende. Men da ene jenta vi satt med sa:”Tror dere blir desserten!” fant vi ut at det var tid for oss å gå på hotellet. Men fy katta så gøy det var! Og jenta som stod i baren.. Hun prøvde å sjekke opp min venninne 🙂

Tupering av hår må til når man er i Stor-Oslo og skal være urban. Særlig når man har garantert krøllfritt hår!

 

 

Jeg er med i ei gruppe på FB som heter 50 shades of makeup. Der er det masse gode tips for ei som stort sett bare bruker mascara, og øyenskygge når jeg skal være avansert.

Nå har jeg lært om foundation, blush, consealer, highlight, koster.. Man trenger jævla mange koster!! Og vippeserum, eyeliner, shadows, lip liner og lebestift. Og for hver gang jeg ser noe nytt, tenker jeg.. Åhhh! Må man ha DET? Ja så må jeg jo kjøpe det da.

Men jeg kan jo fortsatt ikke bruke alt det der…

Så jeg fikk et sabla godt tips. Bruk youtube! Der er det instruksjoner for hvordan man skal bruke disse remediene. Det er til og med videoer for do and don’t.. Første gangen jeg prøvde så jeg ut som ei godt brukt lærveske i ansiktet. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Alle rynker og ujevnheter vistes bedre enn når jeg ikke sminket meg. Helt jævlig altså.

Heldigvis kom husets mellomste snelle meg til unnsetning. “Mamma, du må følg instruksjonan for de over 40!” Elementært min kjære Watson! I såfall når jeg fikk det fortalt. Så da bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Øvelse gjør mester!

OMG! Jeg så ut som et middels bra picasso-maleri i trynet. Vesla sperret opp øynene, men sa ikke noe.

Så tok hun pc’n og begynte å se på noe. Jeg spurte hva hun så på, og hun svarte søtt: “Makeup for beginners, sånn at æ kan hjelp dæ!”

Det tok litt tid, men jeg fikk det til sånn høvelig men jeg tror jeg har skjønt litt av meningen med makup. Så her kommer en tutourial runde av mine beste makeup tips: Nyt, se og lær!

Det er viktig å bruke sånn highlighter stift med lys og mørk krem slik at man fremhever det man ønsker av ansiktsformen sin.

Det er forøvrig heller ingen skam å vokse litt. Dessverre var jeg fri for voks i dag…

Leppene skal være store og fyldige, og amorbuene markerte, gjerne litt higlight i mellom dem.

 

Løsvipper er aldri feil, og ujevnheter i huden må skjules!     

Blush skaper liv i et ellers stivt ansikt etter alt som er klint på det!

 

Funker ikke det, har du min favoritt! Solbriller på snapchat filter! KOS DOKKER!

Er det ikke det ene så er det jammen det andre! Og nå er jeg ikke grinete. Jeg er jentesur!!!!

Litt bakgrunns historikk må til, ellers blir det en sånn historie “you had to be there to understand it.” Da jeg var gift men pappa’n til Vesla, sutra jeg ofte veldig over ting han gjorde feil eller ting han burde ha gjort. Nå skal det sies, at det ofte var halvferdige prosjekter i huset, og de hadde en tendens til å bli stående til undertegnede hentet til fart i aftensangen og ba han se til helvete å gjøre seg ferdig. Han startet med de fantastiske idéene, jobbet iherdig i starten men gikk tom for drivstoff på slutten. Resultatet var at siste finishen ofte ble lettvint løsning og det var varierende grad av vellykkethet over det.

I går kom han for å besøke Vesla. Han skulle få låne bilen min mot at han la om til sommerdekk. Jada, jada… Vet det skulle vært gjort… Jeg sa med et snev av ironi og spøk, at jeg regnet med at bilen var i de “beste” hender, og jeg at jeg fikk den tilbake i samme stand som jeg leverte den fra meg. Det ble endel fleiping og han sa blant annet at han skulle “fikse” bremsene på den før han dro, han måtte bare ordne forsikring på meg først. Da følte jeg meg særlig høyt elsket du!

Så kom jeg hjem fra jobb i dag, og ble servert en nydelig god middag. Det var jo hyggelig. Han og eldste sønn snakket om ulyd i bilen, men jeg bare “pfffet” til dem. Særlig at jeg gikk på den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å legge om noen dekk, og hvor mange feil kan man gjøre? Etter maten skulle vi dra hjem. Det dunket og skrapet fremme. Hva i helvete? Han endelig gjort alvor av alle planene om å få meg tatt av dage?

Neida, jeg tenkte ikke det, men det jeg faktisk tenkte var følgene: “Herregud! Kan han ikke engang skifte dekk ordentlig!” Fy på meg! Det var stygt det. Men lyden var jævlig. Selv jeg hørte at dette ikke var “stein” på bremseskivene. Dette var en DYR lyd! 

Jeg snudde bilen og ga beskjed om at han fikk fjerne den jævla steinen da, og nå begynte undertegnede å bli snurpete rundt munnen under samtalen. Han fjernet dekket og gikk og hentet sandpapir for å pusse over bremsetromlene eller hva det enn heter. Nå var øyenfargen min endret seg fra blå til rød. Han forklarte om renhold og vedlikehold og det var like før jeg eksploderte. Så satte han på dekker og prøvde bilen. Neida, lyden var om mulig enda jævligere og enda DYRERE. Så han tok av dekket igjen. Nå var jeg skikkelig jentesur. Jentesur er når man furter og er motbydelig.

“Hva er den greia som stikker ut der?” Glefset jeg til han. “Ahhhh…. se der har vi faenskapet!” sa han blidt og overså hoggtennerne mine som var kommet til syne. Jeg luktet blod! Det var da jeg skjønte at det var den jævla støtdemperen som stakk ut. Man trenger hverken være Einstein eller bilmekaniker for å skjønne at det ikke skulle være sånn. Jeg stod betenkt en stund før jeg beskjemmet innrømte at jeg hørte et smell i bilen på søndag, men bare kjørte videre. Jeg trodde bilen slo ned i en dump. Blåfargen i øynene kom tilbake, og hoggtennerne ble nesten til melketenner igjen. Ja, man kan nesten si jeg ble litt ydmyk der jeg stod å så på bilen uten dekk..

Så det røyk kjappe 2000 rett ut av morokontoen, jeg er midlertidig fri for bil, og har en triumferende blid eks-mann som bare mumlet: “Kjærring og bil… også at ho faen ikke stoppa og sjekka når det small!” 

Til mitt forsvar så smalt det bare en gang, og da hørte jeg INGEN dyre lyder. 

Men den s(e)nile ex-mannen skal fikse bilen i morgen sånn at jeg slipper de utgiftene. Han er vel en grei fyr inni mellom slagene, selv om han truet med å “fikse” bremsene på bilen for meg… 🙂

Om du lurer på hvorfor jeg er jentesur kan jeg opplyse at jeg reiser til Malaga mandag med 2000 kroner mindre i reisebudsjett. Så ja! Jeg er med rette JENTESUR!

 

Jahhh…

Så sitter jeg her da. Kald og sur. Nja, kanskje ikke sur akkurat, mere grinete. Sånn er det når jeg er for sein til noe. Jeg er nemlig i kategorien ikke ofte altfor tidlig og ikke ofte så skrekkelig altfor sein. Jeg er nesten. Nesten tidsnok.. Egentlig nesten aldri, men det er nesten. Men nesten, er ikke alltid godt nok. Det kan gå når man har møter, eller man skal ta en lunsj, eller man skal til legen, for der er det nesten alltid et akademisk kvarter, men det holder ikke når jeg skal rekke et tog som går 07.27!

 Falskt glis, for jeg var egentlig litt smågretten!

 

Det verste er at grunnen til at jeg er sein er alltid meg selv. Jeg skal bare… Jeg går altså Albert Åberg en høy gang. I dag skulle jeg bare strekke meg litt.

Bildet fra pinsen når jeg kunne sove lenge, sendt til min datter med baby som IKKE kunne sove lenge 🙂

 

Så skulle jeg bare ha litt kur i håret mens jeg dusjet. Mer skal ikke til hos meg. Altfor tight timeplan. But that’s the story of my life, and I love it! Så lenge jeg rekker toge vel og merke. Makeupen her består av en fuktighetskrem og øyensverte så det tar ikke tid. Men så skulle jeg bare lese noen meldinger. Svare litt.. og pokker! Da var tida sannelig knapp!

Det betyr at jeg nesten rakk toget i mårrest. Eller ikke rakk det, med knappest mulig margin. Jaja.. sånn går det av og til. Her hvor jeg bor fikk vi togstopp/ pendlertog for oss på bygda, høsten 2015. Fint det selvsagt, men det går ikke så mange tog ennå, og frekvensen er litt variabel ut over døgnet. Det har jo selvsagt noe med passasjer antallet som benytter seg av tilbudet. Ergo jeg måtte vente til 08.59 på neste tog..

Det betyr ikke at tida var bortkastet likevel. Jeg har nå fått jobbet litt med noen rapporter i bilen. Sharpoint gjør jo at jeg kan jobbe hvor jeg vil så lenge jeg har strøm. Men det varte bare en times tid. Da ble det tid til å blogge litt via telefon.

Jeg bor jo ute på landet, så her har jeg fått beskue et par kråker og en rev. Ellers ikke noe eller noen. Lite inspirasjon å hente med andre ord.

 

 

Håper alle har en strålende dag der ute. Sommerhilsen fra ei forfrossen mamma her nord.

 

 

Vesla er drillpike. Det beste med å få være drillpike har garantert vært å få de fine hvite støvlettene. Hun simpelthen elsker de. I vinter måtte jeg beslaglegge de, og gjemme de vekk for hun ville helst gå i de hele tiden. For meg var det om å gjøre å få de til å se ut som støveletter også når mai måned kom. Tidvis en utfordring..

Når de hadde hatt marsjtrening ville hun gjerne ha disse fantastiske kreasjonene til beina på, men mamma’n var steil og sa de fikk vente. Jeg skal slutte å være så steil…

Så kom endelig dagen! Selveste 17. mai.

Vi gjorde oss klare til å dra, og siden Vesla er en solid attpåklatt, hadde jeg sagt jeg kunne være med korpset hele dagen. Kjekt å få unna litt dugnad når man kan. De startet med å marsjere til eldresenteret og spilte der. Deretter marsjerte de til skoletoget. Sola skinte og det var tilløp til at jeg følte det var et snev av vår ute. Det er ikke alle 17.mai her nord som kjennes sånn. Flere ganger hatt ullongs under klærne ja, ikke noe ukjent fenomen i disse trakter på 17. mai.

Etter skoletoget var det leker på skolen. Vesla kom bort til meg og lurte på om jeg hadde ekstra sko med til henne. Hjertet svulmet av stolthet. Endelig begynte den lille jenta mi å se verdien av å ta vare på tingene sine. Dessverre måtte jeg skuffe henne med at det ikke var tatt med noen ekstra sko. “Hmm.. de her e litt ond på tåa!” Jeg kjente tilløp til panikk, for jeg ante hvor dette bar hen. Vonde sko, kommende sutring. Denne mamma’n er derimot garva. Compeed for hæl og tær lå klar i veska. Dette fikset vi i et svisj!

Klokken fire skulle borgertoget gå i sentrum. Siden det ikke er så greit med parkering, fikk jeg eldste datteren til å ta min bil til byen, for lillebror på 20 har ikke sertifikatet. Tanken var at de da kunne plukke opp meg og Vesla etter toget. Ute var det var det vi her oppe kalle jævlig surt og kaldt. Men fatt mot for små drillere! De fikk ha på seg hansker, uniform og tynnstrømpebukse. Og de varme gode støvlettene uten fòr. Så gikk vi da! Høyre, høyre, høyre, venstre, høyre! Mamma’n er jo i styret, så det var bare å gå i takt etter ungene. Da begynte jeg å tenke over hvilke sko jeg hadde på bena. Hvordan de så ut var uvesentlig, men de var utrolig vonde! Og vi gikk og gikk og gikk… Ruta ville liksom ingen ende ta, men omsider så vi det forgjettede land og ante at frelsens time var nær.

Det første vi gjorde, Vesla og jeg var å ringe til storesøster. Vi ville hjem, det var kaldt og vi var skrekkelig slitne i de små tottisene våre. Etter en hel evighet tok hun telefonen, og glefset ut et irritert “Ja!” i andre enden. Jeg tenkte at hun kanskje var litt stresset småbarnsmor, så jeg spurte pent om de kunne komme å hente oss. “Ja, det skulle vi gjerne ha gjort! Men æ ba den der broren min om å hold bilnøklan, så va han sporløst borte i folkehavet! Æ har ringt han, men han svarte ikke, så vi e på tur hjæm!”

Jahhhh… Så stod vi der da. Vesla og jeg. Begge frøys. Begge hadde vondt i beina. Begge måtte tisse. Humøret dalte i et veldig tempo. Vi fikk først lete etter et toalett, men det tenkte nok de 10.000 andre som var rundt oss også. Til slutt fikk vi bruke toalettet på Egon. De fikk en stor stjerne i himmel’n hos meg. Jeg spekulerte fortsatt svært på hvordan jeg skulle løse denne floka. Der stod vi 2 mil hjemmefra, vi hadde bil en eller annen plass på andre siden av byen, men ingen nøkler og ingen til å hente oss. Jeg ringte den eminente sønnen, men ikke noe svar nå heller. Nullpunktet var nådd hos meg, og Vesla var møkka lei hun også. Niagarafossen i øynene hennes gjorde seg klar..

Og plutselig bare stod han der! Gullgutten til mamma’n! Skal si lykken var stor!  Langvarig var den dog ikke. “Hei, atte du mamma! Æ tenkte du trengte bilnøklan så æ så drilleran og gikk hit med dæm til dæ!” Ja, kjære sønn jeg trengte bilnøklene, men jeg trengte liksom bilen også men den STOD PÅ ANDRE SIDEN AV BYEN OG VI HADDE VONDT I FØTTENE!

Jeg kapitulerte, han mente det så godt tross alt. Vi bestemte oss for å bare finne en taxi og komme oss hjem. Så der gikk vi da. En mamma som knapt klarte å sette en fot foran den andre, sønnen med Vesla godt plassert på ryggen og kjæresten hans som danset rundt med pompomene til Vesla, og jeg er sikker på at hun nynnet til “Det er Norge i rødt, hvitt og blått!”

På kvelden laget vesla slim. For første gang så jeg litt nytte i det…