Det var nok godt ment..

Categories Blogg

Vesla er drillpike. Det beste med å få være drillpike har garantert vært å få de fine hvite støvlettene. Hun simpelthen elsker de. I vinter måtte jeg beslaglegge de, og gjemme de vekk for hun ville helst gå i de hele tiden. For meg var det om å gjøre å få de til å se ut som støveletter også når mai måned kom. Tidvis en utfordring..

Når de hadde hatt marsjtrening ville hun gjerne ha disse fantastiske kreasjonene til beina på, men mamma’n var steil og sa de fikk vente. Jeg skal slutte å være så steil…

Så kom endelig dagen! Selveste 17. mai.

Vi gjorde oss klare til å dra, og siden Vesla er en solid attpåklatt, hadde jeg sagt jeg kunne være med korpset hele dagen. Kjekt å få unna litt dugnad når man kan. De startet med å marsjere til eldresenteret og spilte der. Deretter marsjerte de til skoletoget. Sola skinte og det var tilløp til at jeg følte det var et snev av vår ute. Det er ikke alle 17.mai her nord som kjennes sånn. Flere ganger hatt ullongs under klærne ja, ikke noe ukjent fenomen i disse trakter på 17. mai.

Etter skoletoget var det leker på skolen. Vesla kom bort til meg og lurte på om jeg hadde ekstra sko med til henne. Hjertet svulmet av stolthet. Endelig begynte den lille jenta mi å se verdien av å ta vare på tingene sine. Dessverre måtte jeg skuffe henne med at det ikke var tatt med noen ekstra sko. “Hmm.. de her e litt ond på tåa!” Jeg kjente tilløp til panikk, for jeg ante hvor dette bar hen. Vonde sko, kommende sutring. Denne mamma’n er derimot garva. Compeed for hæl og tær lå klar i veska. Dette fikset vi i et svisj!

Klokken fire skulle borgertoget gå i sentrum. Siden det ikke er så greit med parkering, fikk jeg eldste datteren til å ta min bil til byen, for lillebror på 20 har ikke sertifikatet. Tanken var at de da kunne plukke opp meg og Vesla etter toget. Ute var det var det vi her oppe kalle jævlig surt og kaldt. Men fatt mot for små drillere! De fikk ha på seg hansker, uniform og tynnstrømpebukse. Og de varme gode støvlettene uten fòr. Så gikk vi da! Høyre, høyre, høyre, venstre, høyre! Mamma’n er jo i styret, så det var bare å gå i takt etter ungene. Da begynte jeg å tenke over hvilke sko jeg hadde på bena. Hvordan de så ut var uvesentlig, men de var utrolig vonde! Og vi gikk og gikk og gikk… Ruta ville liksom ingen ende ta, men omsider så vi det forgjettede land og ante at frelsens time var nær.

Det første vi gjorde, Vesla og jeg var å ringe til storesøster. Vi ville hjem, det var kaldt og vi var skrekkelig slitne i de små tottisene våre. Etter en hel evighet tok hun telefonen, og glefset ut et irritert “Ja!” i andre enden. Jeg tenkte at hun kanskje var litt stresset småbarnsmor, så jeg spurte pent om de kunne komme å hente oss. “Ja, det skulle vi gjerne ha gjort! Men æ ba den der broren min om å hold bilnøklan, så va han sporløst borte i folkehavet! Æ har ringt han, men han svarte ikke, så vi e på tur hjæm!”

Jahhhh… Så stod vi der da. Vesla og jeg. Begge frøys. Begge hadde vondt i beina. Begge måtte tisse. Humøret dalte i et veldig tempo. Vi fikk først lete etter et toalett, men det tenkte nok de 10.000 andre som var rundt oss også. Til slutt fikk vi bruke toalettet på Egon. De fikk en stor stjerne i himmel’n hos meg. Jeg spekulerte fortsatt svært på hvordan jeg skulle løse denne floka. Der stod vi 2 mil hjemmefra, vi hadde bil en eller annen plass på andre siden av byen, men ingen nøkler og ingen til å hente oss. Jeg ringte den eminente sønnen, men ikke noe svar nå heller. Nullpunktet var nådd hos meg, og Vesla var møkka lei hun også. Niagarafossen i øynene hennes gjorde seg klar..

Og plutselig bare stod han der! Gullgutten til mamma’n! Skal si lykken var stor!  Langvarig var den dog ikke. “Hei, atte du mamma! Æ tenkte du trengte bilnøklan så æ så drilleran og gikk hit med dæm til dæ!” Ja, kjære sønn jeg trengte bilnøklene, men jeg trengte liksom bilen også men den STOD PÅ ANDRE SIDEN AV BYEN OG VI HADDE VONDT I FØTTENE!

Jeg kapitulerte, han mente det så godt tross alt. Vi bestemte oss for å bare finne en taxi og komme oss hjem. Så der gikk vi da. En mamma som knapt klarte å sette en fot foran den andre, sønnen med Vesla godt plassert på ryggen og kjæresten hans som danset rundt med pompomene til Vesla, og jeg er sikker på at hun nynnet til “Det er Norge i rødt, hvitt og blått!”

På kvelden laget vesla slim. For første gang så jeg litt nytte i det…

 

 

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.