Mine nye landsmenn har villedet meg..

Categories Blogg

Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.

Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig.  I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.

En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.

En  varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk,  mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: “Se mamma! Et rosa spøkelse!”

Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være  rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.

Åhhhh! Den som var ung og idealistisk igjen <3

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *